Søk i stiler
 

Indre og ytre krefter og landformer


Sammendrag fra kapittel 2 (Indre krefter og de store landformene på jorda) og kapittel 3 (Ytre krefter og landformer) fra geografiboka cappelen. Nyttig stoff til prøve.

Sjanger:Sammendrag av pensumLastet opp:26.03.2009
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Fag i skolen
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Jordas oppbygning:

Jorda er inndelt i tre hovedsoner:

- Jordskorpa: er det ytterste laget, bevegelse heletiden, 6350km fra jordoverflate til jordas sentrum.

- Mantelen: utgjør mesteparten av klodens volum, den er flytende. Magma

- Kjernen: består av en ytre, flytende kjerne, og en indre, fast kjerne av jern og nikkel.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Teorien om platedrift (kontinentaldrift):

Platedriftteorien er teorien omkring de langsomme bevegelsene i jordskorpen og ble utarbeidet på 1960-tallet. To av forløperne til denne teorien er teorien om kontinental drift og teorien om havbunnspredning.

 

- Teorien om kontinentaldrift: Alfred Wegner lanserte teorien om kontinentaldrift som tok utgangspunkt i at alle kontinentene i utgangspunktet hadde vært et stort landområde, som han kalte Pangaea. Dette landområdet sprakk opp for om lag 200 millioner år siden, og kontinentene drev fra hverandre.

 

- Litosfæren består av ulike plater som grenser til hverandre i ulike plategrenser. Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land. Havbunnsplater utgjør havbunnen. Årsaken til at jordskorpeplatene beveger seg er at det foregår langsomme sammen strømninger i mantelen som drar litosfæren med seg sideveis bort fra sprekksonen.

 

- Teorien om havbunnsspredning: ble lagt frem av amerikaneren Harry Hess. Den nye teorien gikk ut på at det dannes en ny havbunn ved midthavsryggen, som er langstrakte, sprekksoner og fjell på bunnen av de store verdenshavene. Hess oppdaget nemlig at på hver side av en midthavsrygg beveger havbunnen seg langsomt bort fra ryggen. Det velter opp magma fra jordas indre, og magmaen størkner og danner ny havbunn ettersom den gamle beveger seg ut til sidene.

 

- Havbunnspredning skjer langs divergerende grenser, eller midthavsrygger, der ny havbunn dannes. Midthavnsryggene er de yngste delene av jordas overflate, Magma stiger opp og størkner til ny havbunnskorpe. Konvergerende plategrenser oppstår der to eller flere plater kolliderer. Ved kollisjon mellom kontinentalplater vil det bygges fjellkjeder (orogenese), ved kollisjon mellom havbunnsplate og kontinentalplate vil havbunnsplaten bli presset under kontinentalplaten på grunn av platenes ulike oppbygging og egenvekt. Dette kalles en subduksjonssone. Den nedadgående (subderte) platen vil etter hvert bli presset så dypt ned at smelting begynner. Smeltet materiale stiger til overflaten, og danner en vulkansk bue i innlandet. Ved kollisjon mellom to havbunnsplater vil den eldste (den kaldeste) platen bli presset under den yngste, og øybuer vil dannes av vulkansk aktivitet.

 

- Motoren bak platebevegelse: en forklaring er at det foregår langsomme strømninger i mantelen som drar litosfæren med seg sideveis bort fra sprekksonen. Under midthavsryggene stiger magma langsomt opp mot jordoverflata. Magmaen størkner og lager en ny havbunn. Den nye havbunnsskorpa avkjøles langsomt ettersom den glir ut til sidene. Når berggrunnen avkjøles får den større tetthet, blir tyngre og synker ned i mantelen. Trekk-kraften til en plate som synker ned, regnes også som en viktig årsak til at platene beveger seg.

 

- Landform: Landformer er kategorisert ved særtrekk som høyde over havet, helning, orientering, lagdeling, berggrunn og jordtype. Landformer omfatter åser, klipper, daler, elver og en lang rekke andre elementer.

 

Bergarter:

Det finnes tre hovedtyper bergarter:

- Avsetningsbergarter (sedimentære): Disse bergartene dannes ved at lag som avsettes i sjø, hav eller på land presses sammen og herdes.

 

- Størkningsbergarter (eruptive): Disse bergartene er dannet ved at smeltet stein (magma) avkjøles og størkner.

 

Tre typer lavabergarter:

- Dagbergarter: Dannet på jordoverflaten (oppe i ”dagen”)

- Gangbergarter: Dannet i vulkanganger

- Dypbergarter: Dannet i mantelen (nede i ”dypet”)

 

- Omdannede bergarter (metamorfe): Metamorfe bergarter er eruptive eller sedimentære bergarter (omdannes) når fjellkjeder oppstår. Fjellkjedene presses opp, og de opprinnelige bergartene forandrer seg på grunn av høyt trykk og temperatur.

 

Eks:

Kalkstein som omdannes til marmor

Sandstein som omdannes til kvartsitt

 

Erosjon og forvitring

 

Erosjon: er nedsliting eller avgnaging av jordoverflata forårsaket av rennende vatn vind, bølger eller isbreer.

 

I løse bergarter og oppsprukket fjell har isen kunnet grave seg ned og skapt daler og fjorder med den karakteristiske U-profilen som er mest vanlig i Norge. Rennende vann forårsaker, spesielt ved styrtregn og flom, at jord, slam og tilmed fast fjell slites løs og føres vekk med strømmen. Gjennom tusener av år har elvene gravd seg ned i terrenget og elvedalen har fått en fasong som minner om en V (v-dal).

 

Elveerosjon skjer både ved at vannet og det som vannet fører med seg av småstein og andre partikler sliter mot botnen og sidene, men også ved at vannet graver seg inn under bredden slik at jord og steinmasser raser ut og føres bort med strømmen. De avsettes lenger nede i rolige partier av elva eller i havet. Bølgene i hav og innsjøer eroderer ned landskapet rundt strendene. I en tidlig fase består strendene gjerne av berg og fjell som gradvis slites ned til landstrender.

 

Forvitring: er oppsmuldring av berget.

 

Vi skiller gjerne mellom to typer forvitring:

Mekanisk forvitring som er en ren oppsmuldring av den faste berggrunnen til mindre og mindre fragmenter. Mekanisk forvitring foregår når ulike fysiske krefter virker på berget og bryter det ned. Vi skiller mellom frostforvitring, solsprengning og trykkavlastning.

Kjemisk forvitring som er hel eller delvis oppløsning av berggrunnen ved innvirkning av nedbørsvann. Her skjer det kjemiske reaksjoner mellom grunnvann og mineralene i bergarten slik at læren om mineralene kan endres.

 

- Frostforvitring: Frostforvitring skjer når vann flyter ned i bergrunnen og fryser. Da øker volumet, og det resulterer i et så stort trykk at berget kan sprekke. Sprengekraften skyldes at vann utvider seg med 9% når det fryser. Frostforvitringen blir først effektiv når temperaturen synker til 5-6 grader minus. Frostforvitring er i kaldt klima den viktigste formen for forvitring.

 

- Solsprengning: Solsprengning foregår når bakketemperaturen svinger fra kuldegrader til 40-50 varmegrader på et døgn. Dette fører til at mineralkornene i bergarten først utvider seg, så trekker seg sammen, og dette gjør at de ytterste lagene på bergarten langsomt sprekker.

 

- Trykkavlastning: Oppsprekking i bergarter ved trykkavlastning kan gi oss blant annet avskalling. Noen bergarter kan ha størknet flere kilometer under jordoverflaten. Gjennom millioner av år har bergartene over blitt slitt bort, og når bergarten som størknet flere kilometer under jordskorpen kommer helt opp til jordoverflaten, lettes trykket på bergarten. Nå får den plass til å utvide seg, og sprekke. Denne formen for forvitring kalles trykkavlastning.

 

- Rotsprengning: Røtter kan ha stor styrke, en rot kan presses inn i sprekker i bergarten og føre til videre utvidelse av sprekken.

 

Landformer dannet av elver:

 

Landformer dannet av elver

Det rennende vannet som virker på jordoverflaten og former landskapet på bestemte måter. Elvene produserer både erosjons- og avsetningsformer. Følger vi et elveløp fra de øverste kildene og ned til havet, er det visse landformer som går igjen fra vassdrag til vassdrag. Erosjonen er generelt størst i høyereliggende områder, mens avsetningene er mer på de lavere delene. Elvene er derfor en erosjonskraft som sliter ned fjellene, og etterpå transporterer de løse massene og avsetter dem der terrenget flater ut. Det kan være i en innsjø eller i havet.

 

Elveerosjon er: Erosjon i berggrunn eller i løsmasser forårsaket av rennende vann.

 

Elveavsetninger: Det foregår mer erosjon enn avsetning i de høyere delene av et elveløp. I de lavere delene er det motsatt, det vil si mer avsetning. Dette er fordi her blir løsmaterialet som elvene fører med seg, avsatt. Der elven møter havet eller et større vann, vil det bygges opp et delta.

 

Erosjonsformer:

V-dal:

V-daler er daler med V-formet profil, som blir dannet ved elveerosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løst steinmateriale som glir ned mot elven hvor det males i stykker og fjernes med strømmen.

 

Kroksjø:

Kroksjø er en sjø som dannes når en meanderelv, som har dannet en nesten komplett sirkel, skjærer over den smale landtungen mellom to svinger. Slam avleires etter hvert ved innløpene til den delen av elva som er avsnørt, og til slutt vil den være helt adskilt fra elva.

 

Meanderelv er "en sving i et elveløp som kontinuerlig svinger fra side til side i et slett område med løsmasser. Navnet stammer fra elven Meander i Tyrkia, som i nedre del av sitt løp er spesielt svingete.



Teksten er hentet fra Daria.no, www.daria.no