Dødsstraff er en form for straff, som brukes i de fleste delstatene i USA, samt seks andre land i verden. 300 mennesker er til nå blitt henrettet, og ti ganger så mange sitter på dødsceller og venter på henrettelse. Utførelsen av dødsstraffen er ulik, de vanligste formene er: Giftsprøyten, der man først får en beroligende sprøyte, deretter en bedøvende og til slutt sprøyten med gift. Elektrisk stol, der dødsdømte blir spent fast i en strømførende stol, og avrettet når strømmen blir slått på. I Midtøsten forekommer henrettelser, som henging, halshugging og steining offentlig. Det hender at dødsdømte ikke dør på første forsøk, og at de da må forsøke igjen som f. eks da en dødsdømt skulle få giftsprøyten, og ”morderne” ikke fant blodårene, tilslutt insisterte drapsdømte på å finne blodåren selv.

Det finns mange synspunkter for og imot dødsstraff. En rwander uttalte dette etter å ha sett personen som likviderte hans familie. ”Jeg avskyr å være nær ham. Men jeg vil ikke at han skal få dødsstraff. Vi er da ikke dyr heller!” Utropia nr 4. 5mars 1996

Det finnes mange spørsmål man kan stille, angående dødsstraff: ”Er det riktig å myrde en morder, fordi han har myrdet?,” eller ”Finnes det et mer utspekulert mord enn en henrettelse?” Det sjelden å høre om mordere som har gitt beskjed til sitt offer, at f. eks lørdag om seks måneder dør du, og deretter stenge vedkommende inne i flere måneder, for så å drepe det.

”Dødsstraff er samfunnets tegn på, at de ikke ønsker å tilgi”.
Martin Luther King.

Hva er meningen med straff generelt? Straff er en tilsiktet onde. Ideen med straff er at den skal være pinefull, vekke smerte og skaffe lidelser hos dem som utsettes for dette. Straffens offisielle formål er å få befolkningen til å rette seg etter loven og at framtidige lovbrudd skal forhindres. Det eneste man opp når med dødsstraff, er at det virker individualprevantivt m.h.t, den som utfører handlingen. Vedkommende kan aldri begå nye kriminelle handlinger. En undersøkelse fra USA viser at til tross for økning i antall henrettelser i de senere år, har dette ikke hatt positive utslag m.h.t. reduksjon av kriminalitet. (Amerikansk, kriminalstatistikk 1998). Dødsstraff kan derfor ikke sies å ha allmenn preventiv virkning. Hvordan skal de ulike samfunnene så få straffen til å virke preventiv? Det finnes ikke noen fasit svar, for da hadde vi ikke hatt kriminelle i samfunnet. Stanley Cohen (Cohen, 1985) har en interessant løsning på hva vi gjør galt. Han bruker en elv som metafor på dette problemet. I denne elven flyter det mennesker som holder på å drukne. Stanley Cohen mener at valget er enten å prøve å redde de som holder på å drukne, eller å gå oppover elven for å se på årsaken til at menneskene havner i elven. Cohen mener at samfunnet konsentrerer seg om å redde de som flyter ned gjennom elven. I følge han selv burde man heller se på samfunnet som fører til at menneskene havner i elven.

I en undersøkelse fra England kom det fram at av totalt 192 drapsdømte, begikk kun to av dem nye drap etter løslatelse. ”Ville det da vært riktig å gi alle 192 dødsstraff,?”

”Kan ikke dessuten også andre kriminelle enn mordere begå drap i neste omgang, og burde man i så fall drepe alle kriminelle?” Utropia nr 4. mars 1996.