Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mobbing i skolen

Mobbing i skolen

Hvordan en som blir mobbet opplever skoledagen.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.03.2009
Tema
Mobbing

Det var mørkt i den lange gangen som førte til garderobene, langt borte i mørket kunne en se at det blinket i det ene lysrøret i taket, det var nok ikke lenge før det var gåent.

 

Jeg nærmet meg døren til garderoben, hjertet mitt slo fortere og fortere. Nå hørte jeg raske skritt bak meg. Noen tok tak i sekken min og dro den hardt bakover, så jeg deiste i bakken. Jeg så forsiktig opp, det var to gutter fra klassen min. «Er du her enda kvisetryne?!» sa en av guttene. De andre jentene fra klassen stod lenger borte i gangen, de visket om noe, så begynnte de å le.

 

Tunge skritt hørtest borte ved trappene, det klirret i nøkkler, «Er dere klare for en ny økt?!» ropte gymlærer Pedersen med sin grove stemme i det han låste opp døra til garderoba. Jeg smatt inn for å sikkre meg plassen innerst i garderoben for å få sitte på den lille benken i hjørnet.

 

Jeg nølte i det jeg gikk opp trappene som førte til gymsalen, men nå hadde jeg hatt «mensen» to onsdager på rad så nå hadde jeg sluppet opp for troverdige unnskyldninger, alt for å slippe unna gym timene. I det Tore sprang opp trappen skubbet han meg, så jeg dunket hodet rett i murveggen, smerten stakk i hodet, men jeg beit det i meg og sa ingenting.

 

«Nå er du sen gjenn Christine!» freste gymlærer Pedersen i det jeg satte meg ned på benken. De andre flytta seg en stykke unna for å slippe å sitte ved siden meg. Som om jeg skulle hatt en smittsom sykdom eller noe slikt.

 

«I dag skal vi ha stafet» sa gymlærer Pedersen. Jeg ba for meg selv om at det skulle åpne seg et stort hull i bakken så jeg bare kunne synke ned i. Men nok en gang så ble det bare me tanken.

 

Lagene hadde blitt valgt å der sto jeg gjenn alene. «Vi trenger ikke henne her!» «ikke vi heller da, vi skal liksom prøve å vinne her!» «Christine du går til lag A» sa gymlærer Pedersen bestemt. «å drit kjipt da, nå er jo vi bare dømt til å tape» ropte noen fra laget.

 

Tårene pressa på, det var min tur til å trippe ballen mellom kjeglene, ta i veggen og trippe tilbake gjenn. Jeg var neste fremme ved veggen da jeg snubla og mista ballen. Skjellsorda haggla i lufta og traff meg som skudd, «jævla hore!» «du klarer jo ingenting!» «bare stikk å dø!» Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, tårene rant nedover kinnet mitt i det jeg stormet ut av gymsalen.

 

Da jeg kom ned i garderoben lå alle bøkene mine utover gulvet så jeg måtte plukke dem opp. Den ene skoen min var borte, lenger borte kunne jeg se skoen ligge i søppel bøtta, full av sjokolademelk. Jeg orket ikke å plukke den opp engang.

 

Jeg sprang bare rett inn i en av de innerste båsene på jente toalette. Der jeg sank sammen på gulvet, tårene gjorde det vanskelig å se. Jeg fant fort frem penhalhuset mitt, hvor jeg hadde et lite skruhjern, jeg skrudde opp den lille skruen som satt midt på blyantkvesseren min, for å få løs knivbladet.

 

Jeg dro det raskt over håndleddet mitt, flere ganger. Jeg hadde et rolig smil om munnen i det jeg kunne se blodet som rant nedover hånda mi og endte i en liten pytt på gulvet. Det er på en måte som om ytre smerte døver indre smerte. På en annen side så straffer jeg meg selv fordi jeg er den jeg er, stygg og misslykka.

 

Plutselig banka det på døra, jeg svarte ikke. «Christine, jeg hvet du er der inne lille pingle!» Jeg hørte stemmer og noe knising, så begynte det å sive inn tobakks røyk. Det var jentene i klassen som brukte å smugrøyke på toalettet.

 

Nå var det stille på toalettet. Jeg tok frem en bandasje fra sekken min og surret den rundt håndleddet, så dro jeg ermene fra genseren godt ned slik det ikke skulle synest. Jeg ventet en liten stund til for å være sikker på at jeg var alene.

 

Jeg tok i døra, men den var stengt fra utsiden. «Et øyeblikk skal jeg hjelpe deg» sa en rolig snill stemme. Da jeg kom ut var det vaktmesteren som stod der. Noen hadde stenkt døra ved å sette søppeldunken under håndtaket. «Går det bra med deg?» sa vaktmesteren. «ja» mummlet jeg i det jeg gikk opp mot klasserommet.

 

Jeg trekte pusten dypt før jeg gikk inn og satte meg på plassen min. Ingen så på meg, ingen spurte hvor jeg hadde hvert, jeg hadde jo tross alt hvert borte i over to timer.

 

Det var norsk time og alle skulle lese stilen sin høyt i klassen. Jeg hørte egentlig ikke etter, jeg satt å skissa litt i skriveboka mi for å stenge meg litt inne.

 

Så var det Marcus sin tur til å lese, klassens bråkmaker. Hele stilen hans var en nedlatende historie direkte om meg, selv om navnet mitt ikke ble brukt visste alle at det var om meg, det tok ikke lang tid før hele klassen begynnte å le. Ikke en gang læreren klarte å holde latteren tilbake. Jeg orket ikke mer, jeg reiv med meg sekken min, stormet ut hovuddøra og gikk rett hjem.

 

Etter en lang hard dag var det ikke uvandlig at et migrene anfall stod for tur. Jeg ble liggende resten av dagen. «Jeg tror ikke jeg orker skole i morgen» sa jeg til mamma.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil