Trappen står voldsom og stor foran henne.

Hun vet ikke om hun skal tørre å ta et skritt.

Trappen er så skummel.

Eller ikke selve trappen,

Alt er skummelt fordi hun ikke vet hva som venter på henne på toppen.

Hun er redd.

Hun skjelver.

Hun ser rundt seg.

Det er for mørkt til å se noe.

Hun er mørkredd.

Men det er egentlig lyset hun er redd for.

Den lille kroppen har bestemt seg.

Hun begynner å gå oppover.

De klamme hendene klamrer seg fast i gelenderet.

Oppover og oppover…

Ett trinn om gangen.

Trappen er lang.

Hun er snart på toppen nå.

Hun stanser.

Avventer situasjonen.

Hun kan så vidt se toppen, inne i de mørke skyggene.

Hun hører en stemme.

Det er moren.

Men det går ikke.

Moren er død.

Hun går ned ett trinn.

Og ett til.

Hun gråter.

Hun er kald, og hun gråter.

Hun skjelver.

Hun går helt ned.

De svette hendene slipper gelenderet.

Hun løper bortover gaten.

Bort fra moren.

Bort fra trappen.

Bort fra redselen.

Bort fra alt..