Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Tatt på fersken

Tatt på fersken

Handler om en jente med forferdelige foreldre som møter en gutt. Trist historie.

Karkter: 5+

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
20.11.2008

«INE! Kom å lag middag» snøvlet mamma. Jeg drygde det litt, bare for å terge dem. Egentlig viste jeg at det ikke var så lurt, mamma var drita og far var hjemme. Jeg ga det blonde håret et siste børst, og gikk ned. I kjøleskapet var det ingenting, mamma hadde glemt å handle. Jeg sukket tungt, nå ble det rabalder. «Ine, hvorfor lager du ikke mat?» spurte far bryskt. «Må jeg fram med St. Peter?»

«Neida, men mamma har glemt å handle» svarte jeg. Far gikk, sikkert for å lete etter St. Peter. Jeg benyttet anledningen til å smette ut kjøkkendøra, det var best å lure seg unna når en hadde anledning til det.

 

Når sant skal sies, hater jeg mamma og far. Jeg må til å med kalle dem to forskjellige «titler»som ikke passer sammen. Mamma synes «mor» høres så gammelt ut, og far synes «pappa» ikke gir noe autoritet. Faktisk så er St. Peter en pisk. Mor er røyker, drikker og bruker narkotika, hvis hun har det for hånden. Far er hyperkristen, jeg tror han har tenkt lenge på hvordan han kan straffe meg uten å bryte noen av budene. Du skal ikke slå ihjel, han slår meg ikke ihjel, han bare slår. Far er en drittsekk, mamma er en hore og jeg hater dem begge.

 

Det første jeg så da jeg kom inn til butikken var et par vidunderlige blåe øyne. Å å så fine øyne. «Hei» sa den vidunderlige. «H-hei» sa jeg. «er du ny her?»

«Ja, flyttet hit på lørdag. Forresten så heter jeg Adam. Hva heter du?»

Jeg sa navnet mitt og spurte hvor han bodde. «Jeg bor på midt i skogen ved den gamle maurtua.» svarte han. «Kult, jeg bor like ved, i utkanten av skogen» utbrøt jeg. Han smilte til meg og forklarte at han jobbet her nå. «Men jeg får ikke sitte i kassa da, jeg er jo bare 17» Det ble en liten pause. «Sååå, vi snakkes senere da?» spurte jeg med et smil. «Gjerne, hyggelig å treffe deg Ine» smilte han tilbake. Så gikk jeg inn for å handle.

 

På veien hjem gikk jeg og smilte for meg selv, jeg hadde fått mobilnummeret til Adam. Dæven, han var deilig. Jeg gikk i mine egne tanker, gjett hvem de kretset om! Da jeg kom hjem måtte jeg lage middag, men heldigvis var ikke far hjemme. Som regel konsentrerte jeg meg om maten, men idag tenkte jeg på Adam. Maten ble svidd, røyken la seg som et laken over rommet. Og ikke nok med det, akkurat da røyken sivet ut av komfyren, kom far hjem. Jeg trodde han skulle eksplodere, det var som Vesuv hadde plassert seg selv i kjøkkenet vårt. Jeg visste at hvis det var noe far ikke tålte, var det ødelagt mat. «INE!! Huff, nå må jeg hente St. Peter. Og han er ikke blid» freste far. Så gikk han for å hentet St. Peter. Far dro meg etter håret opp trappa og slengte meg på sengen min. Der rev han av genseren min og svingte pisken. Mange ganger. Jeg hadde for lenge siden sluttet å rope ut hver gang han svingte pisken, men som alltid gjorde det utrolig vondt. Som om noen skar hakk i huden og helte salt i sårene. Han kunne stå å slå i en time før han kom på at jeg hadde fått nok. Han viste ingen følelser, bortsett fra raseriet, som sto skrevet i ansiktet hans. Etter slagene brukte tårene mine å renne ned på sengen, mens jeg lå å ventet på at sårene skulle tørke.

 

Da telefonen ringte, var ryggen min som en trepåle og senga var dekket av gammelt blod. Jeg tok opp telefonen, det var Adam som ringte.

«Hallo, det er Ine» sa jeg og var forbauset over at stemmen min hørtes normal ut. «Hei Ine, det er Adam, jeg lurte på om du ville møte meg ved elva» Han hørtes faktisk ganske spent ut som om svaret mitt betydde noe. Det fikk meg til å glemme smerten i ryggen. «Gjerne, nå eller?» jeg kunne nesten ikke skjule iveren min. «Har du tid nå?» spurte han, jeg kunne høre at han smilte. «Ja, ser deg om 10 minutter» svarte jeg med et smil om munnen.

 

Det var en varm juli kveld, solen var på vei ned og det var lite med mygg og knott. Elven glitret i lyset fra solnedgangen og omgivelsene fikk et gyllent skjær, som gull. Adam satt å ventet på meg under et tre ved elvebredden. Det røde håret fikk en gyllen rødfarge, og musklene bulte ut under T-skjorten. Jeg sa hallo og satte meg ned ved siden av ham. Da smilte han et smil som nesten fikk meg til å dåne. Resten av kvelden snakket vi om alt og ingenting, men jeg unngikk spørsmålene om familien min, jeg tror ikke jeg var helt klar for det enda. Kanskje en gang kunne jeg fortelle ham om familien min, men først måtte han lære meg å kjenne, for da ville han kanskje ikke dømme meg etter den familien jeg hadde.

 

Vi fortsatte å treffe hverandre etter den kvelden ved elven, men alltid til hjemme hos ham eller ved elven. Jeg traff moren hans og bestemoren som var utrolig snille mot meg. Jeg begynte nesten å grine der og da, jeg var ikke vant til at noen brydde seg om meg. Det som var verst med alt dette, var at far hadde merket seg at jeg var gladere og mer borte fra huset enn vanlig. Og ikke nok med det, Adam ville møte foreldrene mine! Jeg hadde ennå ikke fortalt om dem, det hadde liksom vært enklere å la være. Jeg bør fortelle om dem snart, ellers kan det hende jeg mister ham.

 

«Hvorfor kan du ikke fortelle meg hva det er som plager deg med foreldrene dine? Gi meg en god grunn til at du ikke kan fortelle det!» maste Adam halvsint.

«Jeg vil ikke Adam, snart, men ikke nå»svarte jeg litt engstelig.

«Jo, NÅ Ine,» sa Adam inntrengende «vi har kjent hverandre i mange måneder nå, jeg kommer ikke til å dumpe deg.»

Så jeg begynte motvillig å fortelle, om slagene og at jeg praktisk talt gjorde alt i huset. Snart rant tårene i strie bekker nedover kinnene mine. Adam tok meg opp på fanget og holdt hardt rundt meg, det var så utrolig godt. Jeg fortsatte å fortelle til jeg ikke hadde noe mer, og hele tiden gråt jeg. Etter en stund spurte Adam om han kunne få se ryggen min. Jeg kunne bare nikke.

«Jeg er så glad for at du fortalte meg det, men har du aldri vurdert å gå til barnevernet?» spurte Adam. «Jo, men jeg vil ikke på barnehjem, noe som jeg kanskje må side ingen vil ha en jente på 14 år, alle vil ha en nusselig liten baby» poengterte jeg.

«Du kan jo bo hos oss, mamma og besta har sikkert ikke noe imot det, ikke barnevernet heller» ivret Adam «kom igjen, jeg synes du skal snakke med barnevernet, mamma kan hjelpe oss» Det at han sa oss, hjalp meg mye, det tydet på at han ville hjelpe meg gjennom dette og det ga meg et håp jeg ikke hadde følt på 14 år.

 

Det gikk framover med barnevernet og de begynte å få fart på rumpene. Og nå var det godt å ha en venn. Jeg hadde aldri hatt en venn før, ingen ville være venn med en jente med de foreldrene jeg hadde, egentlig hadde jeg ikke trengt enn venn, før nå. Jeg visste jeg var forelsket i Adam, og han hadde sagt han elsket meg, men jeg hadde ikke sagt noe. Men idag skulle vi møtes ved elva, den elva vi hadde vår første date, der skulle jeg fortelle ham at jeg elsket ham også. Foreløpig bodde jeg på et

internat i byen, og snart skulle jeg flytte inn til Adam. Jeg gleder meg vilt, kanskje bør jeg si at mamma og far ikke var så glad for at de skulle i fengsel.

 

«ADAM?» ropte jeg, hvorfor svarte han ikke? Klokka var to, og jeg skrev at vi skulle møtes ved elva. Det er noe som ikke stemmer her. Jeg ringte mobilen hans og hørte at den ringte lenger ned elven. Jeg løp nedover; «Fant deg Adam!» ropte jeg. Nei, nei det kunne ikke være sant! NEI!

 

Begravelsen var det verste jeg hadde vært med på. Jeg hadde ikke sovet på en uke og det virket som om jeg hadde grått hele tiden de siste dagene. Jeg var overbevist om at det var far som hadde gjort dette mot meg. Å hvor høyt jeg elsker deg Adam! Etter begravelsen var det selskap, alle kom bort for kondolere. Jeg hatet det og jeg skulle ønske jeg kunne si det. Hvorfor måtte noen drepe deg! Klumpen i magen ville aldri forsvinne, den ville være der helt til jeg døde. Jeg og Adam hadde det så godt helt til far fant det hemmelige stedet vårt ved elven, vi ble tatt på fersken av far. Jeg skulle sagt at jeg elsket ham, nå døde han uten å vite at jeg elsket ham. Dumt! Dumt! DUMT!

 

Moren til Adam var fra seg av sorg, men sa at jeg fortsatt kunne bo hos dem. Jeg svarte ikke på det, fordi jeg ikke kom til å tilhøre denne verden særlig mye lenger, det ble for uutholdelig. Nå var jeg ved elven, der Adam døde. Her skal jeg dø, jeg hadde tatt med en kniv. Å kutte av hendene, det var det jeg skulle gjøre. Jeg hørte noen bak meg og virvlet rundt.

 

«Far? Hva gjør du her?» Shit, shit shit! Han kom mot meg, sakte som om han hadde all verdens tid. Øynene var ville og han siklet som en ku. Plutselig stupte han framover og viste fram en lang samekniv og trengte den inn i kroppen min. Jeg vil ikke dø på denne måten! Først kom panikken, så ble alt svart og en god følelse spredde seg i kroppen min, jeg hadde dødd her hvor min elskede døde. Jeg elsker deg Adam!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil