Søk i stiler
 

Forandringen


En noe i overkant blodig historie.

Karakter: 4+ (9. klasse)

Sjanger:FortellingLastet opp:11.11.2008
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Kriminallitteratur
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Alt var blitt annerledes. Jeg stod der. Ensom, forlatt av i en uvisshet, som ikke ga meg noen svar. Bare masse spørsmål om hvorfor dette skjedde akkurat nå. Med meg, min familie. Alt var blitt annerledes.

 

Det var tidlig mai, og vinden lekte med de små dråpene i gresset. Det svaiet frem og tilbake utenfor vinduet på kjøkkenet. Dagen så ut som den skulle bli akkurat lik alle andre Tirsdags morgener. Jeg tørket av litt dugg på vinduet og så ut, ned på fjæra, der tangen hadde lagt seg til som en slags slange som så vidt smakte på vannet. "ASK! Kom opp hit litt". Det var mamma."Du er sent ute. Skolen begynner om fem minutter". Jeg var seriøst sent ute! Fikk jeg en anmerkning til, fikk jeg nedsatt. Nedsatt muligheten til å bli noe her i verden, en liten prikk på kartet, ubetydelig for andre. Som en flue på veggen. Jeg holdt stor fart inn mot skolen, mens jeg tenkte på hva de andre kom til å si da jeg kom pesende inn klasseromsdøra, to minutter for sent.

 

Ingen sa noe da jeg kom inn. Det var helt stille. Rommet var tomt. Jeg ble forvirret. Hvor var alle sammen? Jeg sprang bort til vinduet og så ut. Der var det like tomt. Døra smalt igjen bak meg, men rommet var fremdeles tomt.

 

Da jeg var på vei hjem ble jeg passert av to brannbiler. Store, med svære slanger. Jeg tenkte ikke videre over det før jeg kom til Uddu. Der sto huset vårt i brann. Store flammer som slikket veggene som sukkertøy. Rev av malingen, knekte plankene som bein på et lite barn. Men det verste var at det var folk inne i huset.

"Stopp! Du kan ikke gå inn i huset nå. Det er overtent". Jeg brydde meg lite om det han sa, og sprang mot huset. Sekunder etter ble jeg slått i svime av en brannmann.


Klokken var 7 på kvelden da jeg våknet inne i en bil. Det var en ukjent lukt inne i bilen. Jeg reiste meg opp, så ut, ut på det nedbrente huset. Det var helt borte. Bare en diger haug med sot. Jeg åpnet døren og kom meg forsiktig ut av bilen. Det var masse folk rundt omkring som bar rundt på slanger og økser.

"Jeg liker ikke å fortelle deg dette, men noen må gjøre det. Familien din døde i den brannen." Jeg bare så på han. Det var ingen følelser som grep om meg. Ingen tårer, ingen sorg. "Kan jeg få gå bort dit?" Han nikket stille. Jeg beveget meg sakte mot huset. Redd for hva jeg skulle få se. Alt var blitt annerledes. Jeg sto der. Ensom, forlatt av i en uvisshet, som ikke ga meg noen svar. Bare masse spørsmål om hvorfor dette skjedde akkurat nå. Med meg, min familie.

 

Jeg gikk bort til politiet og spurte om de hadde funnet årsaken til brannen. "De e ein påsatt brann som utvikla sæ te å bli overantenning" svarte politimannen. "De e vitna som sei dæm såg ein mann i 30-åran, høy, mørk, me solbrilla forlat plassen i en Volvo 240 stasjonsvogn. Den va foræstn blå. Siden vi likevæll står her å snakke, eller de e æ som snakke." svarte politimannen og lo. "Du ska på barnehjæm te du bli myndig. Så da har vi det avklart. Bli med mæ."

 

Jeg ble kjørt bort fra plassen, inn til byen. Der stoppet bilen utenfor en stor bygning med få vinduer. Der gikk vi inn, og jeg fikk tildelt rom.

 

Utover i uka ble jeg mørkere til sinns. Jeg hadde bestemt meg, for hva jeg skulle gjøre for å få dette ut av tankene mine. Jeg skulle ta livet av alle som gjorde dette mot meg. Spesielt han som satt på brannen!  

 

Jeg hadde bare et navn å gå ut i fra. Hans Georg Jørgensen. Han var brannmann og styrte slokningen.

Da natten kom, snek jeg meg ut av rommet og ut til veien der jeg haiket til ferga, men før jeg gikk ut av bilen, knivstakk jeg føreren.

Jeg ankom Rissa omtrent kl fem om morgenen. Gresset var vått da jeg la meg ned for å sove litt.

Jeg ble vekket av at en hoggorm lå på magen min. Jeg begynte å svette. Uten å flytte blikket førte jeg handa langs bakken etter noe å drepe den med. Jeg fant en stokk som jeg straks slo ormen med. Den døde momentant, og jeg spydde etter slaget. Da jeg kom til meg selv flådde jeg den og spiste den rå til frokost. Det var ikke godt, men jeg likte blodsmaken. Jeg begynte å bevege meg ut av skogen ovenfor fergeleiet. Uten å bli sett, kom jeg meg inn til Rissa nærmere kveldstid. Jeg begynte å lete etter huset til Hans. Da jeg fant det, la jeg meg i skogen og ventet på natten.

 

Da det ble mørkt i huset åpnet jeg forsiktig et vindu som stod på gløtt. Jeg krøp inn og lukket det. Rommet var et tomt barnerom, med Donald Duck malt på veggene. Midt i rommet stod en barneseng. Jeg så opp i den og la merke til et barn. Jeg ville ikke stikke det i hjel så jeg slapp ut litt dødelig gass sånn at barnet døde mens det sov. Så gikk jeg inn til rommet til foreldrene. Der de lå og sov så søtt sammen, jeg vekket kona hans og truet henne til å være stille. Jeg beordret henne ut av sengen og ned på gulvet. "Hans, våkne, jeg skal drepe kona di" Hvisket jeg stille til ham. Han gryntet, men våknet ikke helt før han så kona stå på knærne med en kniv inn til strupen. "Hva faan er det du gjør?" Jeg dreper kona di. Jeg sparer henne om du sier meg hva politimesteren heter." Det ble helt stille til han sa "Eh, han heter Krokdal" Da han sa det stakk jeg kniven i strupen på kona hans så blodet sprutet, da kom Hans mot meg og jeg dro opp en 32. pistol opp av lommen og fyrte av rett i magen hans så han ble liggende på gulvet i en blodpøl. Jeg trakk ut kniven fra halsen hennes og gikk ut hoveddøren.

 

Et par dager senere fant jeg ut hvor Krokdal bodde og gikk til huset hans. Jeg hadde med meg en revesaks som jeg skulle plassere slik at han tråkket i den og fikk store smerter, slik at han ville be om å få bli drept.
Jeg gjorde som sist, ventet på natten og snek meg inn i huset. Da jeg kom inn la jeg revesaksen utenfor rommets dør. Så koblet jeg ringeklokka slik at jeg styrte den.

 

Kl 00:05 ringte jeg med dørklokka. Flere ganger måtte jeg gjøre det før det hørtes skritt. Da døren åpnet seg var det en dame som kom ut og tråkket i revesaksen. Jeg la meg på lur med pistolen og siktet meg inn på Krokdal. Da han kom ut skjøt jeg han midt imellom øynene slik at han falt med hodet i fanget på kona mens hjernemassen rant ut. Kona hylte til, og jeg kom fram ut i lyset. Hun ble stille. Stillheten var til å ta på. Du kunne nesten stryke den med fingeren. Jeg tok frem kniven og kuttet pulsåren hennes. Da kom datteren til Krokdal ut og jeg knivstakk henne også. Ikke en gang men ti. Gang på gang i magen, helt til hun falt om på gulvet og badet i sitt eget blod. Jeg tenkte at dette er rettferdig for det jeg opplevde. At familien min brant inne mens brannfolk og politimennene sto og så på.

 

Jeg orket ikke mer smerte og tok pistolen opp mot munnen. Sakte men sikkert la jeg fingeren på avtrekkeren og trakk et dypt åndedrag. Et høyt smell hørtes og blodet og hjernemassen min bladet seg med de andres. Vi lå der døde alle sammen. Uten å puste, uten å le. Vi bare lå der døde, alle sammen.


Kommentarer fra brukere


Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.011 sec - 1 pageviews