Søk i stiler
 

Urettferdig?


En jente som får kreft og om hennes oppturer og nedturer.

Karakter: 5 (9. klasse)

Sjanger:NovelleLastet opp:17.09.2008
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Død
Angst/Redsel
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Jeg skimtet et svakt lys gjennom tårene, mamma og pappa gråt. Det mintgrønne rommet ga en ekkel følelse. Jeg så på det blinkende lyset oppe på veggen ”Kreftavdeling”. Jeg følte meg svimmel, følelsene mine gjorde opprør, som en storm inne i meg. Det skalv i hele kroppen, ordene hadde fryst seg fast i hjernen min, ”Du har kreft”, ”Du har kreft”, ”Du har kreft”.

 

”Hei”, sa Anne med et lysende smil. Jeg prøvde å skjule følelsene mine, men klarte det ikke i det hele tatt. Hele ansiktet mitt var blitt blekt og slapt. Anne og jeg var bestevenner, vi hadde kjent hverandre siden vi var småbarn. Hun hadde alltid tatt så gått vare på meg, hun var min beskyttende engel. Jeg prøvde å svare henne, men ordene ble bare til små pip. ”Går det bra?”, sa Anne urolig. ”Jeg, jeg”. Ingen ord kunne beskrive det jeg følte. ”Du kan si det til meg, vet du”, smilte hun. De pene smaragdgrønne øynene hennes, møtte mine. ”Det er noe viktig jeg må si deg”. Jeg samlet alle kreftene jeg hadde og sa det. Det aller verste var tomheten i blikket i hennes etterpå.

 

For hver dag som gikk følte jeg meg svakere og svakere. Etter en stund føltes alt helt svart, lysglimtene av glede var ikke her lengre. Jeg hadde gitt opp håpet hvis det ikke var for Anne. Hun besøkte meg hver dag, stemmen hennes var så beroligende. Jeg følte meg trygg når jeg var med henne.

 

Sykdommen hadde spredt seg, jeg måtte flytte til et annet hospital for bedre behandling. Det stedet var langt unna, Anne kunne ikke besøke meg så ofte, jeg ble helt knust. Først skulle det ta livet fra meg, så vennskapet. Jeg hatet det! Anne gråt når hun fikk høre det, men lovte hun skulle besøke meg.

 

Dagene gikk og jeg fikk et nytt ”hjem”, det var det jeg kalte det nå. Jeg hadde vært her en stund. Cellegiften hadde fått sin virkning, hver dag lå det hår igjen på puta. Det blonde nydelige håret, jeg alltid vært så stolt av ble sakte, men sikkert bort. Jeg begynte å gråte, følte meg så ensom. Anne kom ikke lengre, mamma og pappa var her ofte, men de klarte ikke å gi meg like mye håp som Anne. Legene var usikre på om jeg klarte meg eller ikke. Det var helt forferdelig å vite at jeg kunne dø når som helst. Alle jeg var glad i hadde forlatt meg.

 

Jeg stod opp og så meg selv i speilet, de triste øynene som møtte meg i speilet fikk meg til å sverge på at jeg aldri mer skulle se mitt eget speilbilde. All selvtilliten min var borte. Når noen kom inn var jeg utvendig iskald og rolig, mens innvendig, var det opprør. Jeg skulle dele rom med en annen person, nå var ikke jeg viktig lengre.

 

Det spredte seg en sterk irritasjon i kroppen, men irritasjonen forsvant som dugg fra solen. Han kom inn og hilste på meg, ”Hei, jeg heter Kenneth”, sa han med et vennlig smil. Jeg rødmet, hele ansiktet mitt var som en rød tomat, han lo. Øynene hans stirret på meg. De var som to brennende flammer, jeg beundret hans mot. Hvordan klarte han å være så sterk? Cellegiften hadde også virket på han. Håret hans var helt bort som mitt, han var blek og svak, men det var noe spesielt beundringsverdig med han.

 

Hver dag snakket vi sammen ut til langt på natt, om alt og ingenting. Jeg hadde fått et nytt håp i livet. Ofte møttes øynene våre, da ble begge helt stille. Det var ikke pinlig og trykkende stillhet, men en trygg stillhet som ga tid for ettertanke. Det var noe av det beste, vi dømte ikke hverandre. Hele tiden hadde folk stemplet meg som annerledes og alle syntes synd på meg. Jeg begynte å bli dritlei av det, hvis de ikke hadde glemt det var jeg fortsatt et menneske som dem.

 

Jeg stod opp, men senga til Kenneth var tom. Sykepleieren kom inn, tilstanden til Kenneth hadde forverret seg, han hadde ikke lenge igjen. Så han hadde flyttet til et annet sykehus, men sjansene hans var små. De trodde han neppe ville klare seg. Jeg gråt, tristheten steg inne i meg. Nå som endelig alt var bra, hvorfor måtte dette skje med meg? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Nå hadde sykdommen tatt alt fra meg! Livet, kjærligheten og vennskapet. Det var stunder som jeg vred meg i flere timer, mens jeg gikk gjennom livet steg for steg.

 

Etter hvert som tiden gikk ble jeg bedre og bedre. Kreften hadde trukket seg tilbake. Jeg besøkte Kenneth, legen sa han hadde høyst noen dager igjen. Jeg stirret på Kenneth, han smilte fortsatt. Det bleke ansiktet hans var fortsatt like pent. ”Hvorfor måtte du dø og jeg overleve?”, sa jeg gråtende i fanget hans. ”Livet er urettferdig og har mange mørke sider, men den har også mange lyse og du er en av dem. Tusen takk, for at du viste meg kjærligheten”.

 

Kenneth Karlsen, 14 år, døde 21/10/2008, klokken 17:32, lykkelig.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Kristoffer / Forfatter
21.10.2008 18:38

Bra!
0
anbefalinger
Vet det er mye skrivefeil, men se på historien som hel^^


13.10.2009 13:55

Bra!
0
anbefalinger
Jeg syntes du skriver utrolig bra, ble inspirert av deg!  Smile :-\)

RetroGirl
05.04.2012 23:33

Bra!
0
anbefalinger
Utrolig flott historie!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.028 sec - 1 pageviews