Søk i stiler
 

Brikkene


Et kjærlighetsdikt om å sortere og forstå følelser.
Sjanger:DiktLastet opp:14.09.2008
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Kjærlighet


Brikkene ligger der,

i et kaos av farger.

Hun vet hun kan pusle.

Det er bare det at han aldri før har gitt henne

noe så vanskelig.

 

Hun prøver å sortere

røde for kjærlighet,

sorte for smerte,

grønne for håp,

og blå for glede.

 

I det hun endelig finner alle kantene,

setter dem sammen, der de skal være.

Kommer han igjen, snubler i brikkene.

Roter alt til.

Det tar tid å bygge det opp igjen, men

endelig greier hun det.

 

Hun ser ham godt,

der han står og følger med.

Venter på en ny mulighet for å ødelegge verket hennes.

 

Det røde blandes med svart.

Kjærlighet med smerte.

Alt ligner et rot.

Hun kan ikke enda forstå at alt dette en dag skal

kunne se vakkert ut,

slik som på bildet.

 

Han nærmer seg sakte,

skyggen dekker alt hun har jobbet for.

Vil han ødelgge nok engang?

Men han trekker seg tilbake.

 

Så sitter hun der,

med de siste brikkene.

Grønne og blå.

Hun greier ikke lenger tenke,

det eneste hun ser er ham,

der han hele tiden prøver å hviske ord hun ikke forstår.

"Du må ikke gi opp, jeg vet hvor god du er."

 

Hva mener han med dette, tenker hun

I det hun sitter i havet av grønt.

Alt hun har igjen er håpet

Trettheten tar henne i det hun ser ham nok en gang.

"Du trenger ikke fortsette, kom heller tilbake en dag du har tid.

Når vi begge har fått tenkt på disse siste brikkene. Kanskje jeg kan hjelpe deg da?"

 

Hun vet ikke riktig hva hun ska tro.

Hva om den dagen aldri vil komme?

Redselen tar henne, frykten for at han ikke likte det han så.

Og at ordene han sa, bare var en trøst midt oppi alt dette.

 

Men så en dag,

da tiden endelig har kommet til rette igjen

Setter hun seg ned, med brikkene hun engang forlot.

Han sitter ved hennes side, hjelper til det beste han kan.

 

I løpet av sekunder er alle på plass.

Hun kan føle gleden lengst i hjertet.

Og håper bare så inderlig vel,

at han aldri vil snuble igjen.



Teksten er hentet fra Daria.no, www.daria.no