Sosialiseringsarenaer

Analyse av sosialiseringsprosessen, 2SK
Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.10.03

I

 

Når et barn blir født er det totalt avhengig av foreldrene. Et nyfødt barn har ingen mulighet til å skaffe mat, husly eller klær på egen hånd. For at individet skal bli i stand til å klare seg selv må det sosialiseres. Med det mener vi ”en prosess der et menneske, som fra fødselen av har muligheter til forskjellig atferd, tilegner seg verdier, holdninger, normer og regler som er spesifikke for den gruppa eller det samfunnet individet skal bli en del av”. Dette er en livslang prosess, som foregår på flere forskjellige arenaer. Av disse kan vi nevne følgende:

 

Skolen:
I primitive stammesamfunn får barna overført det de trenger av lærdom, folkeskikk og ferdigheter fra de eldre stammemedlemmene. Om hyttebygging eller fisking er ferdigheter barna må ha for å overleve senere i livet, må de tilegne seg dem fra noen som behersker dem fra før. I vårt ”siviliserte” samfunn er situasjonen en annen. Teoretiske kunnskaper er blitt så viktige at alle og enhver ikke blir tillatt å formidle dem til neste generasjon. Det blir utdannet lærere, og gjennom sin jobb får disse en stor del av ansvaret for sosialiseringen av (norske) mennesker over 6 år. Skolevesenet er blitt en stor institusjon i sosialiseringssammenheng. Barn og unge får internalisert en større del av skolevesenets normer enn av familiens. Skolen er derfor i posisjon til å påvirke det framtidige samfunnet. Eksempler på roller innenfor skolesystemet er lærer, elev, rektor og elevrådrepresentant.

 

Religionen:
I flere hundre år var religionen (les: kristendommen) det samlende element i Europa. Kirken fulgte hvert eneste menneske fra livets begynnelse til slutt. Man ble døpt, konfirmert, gift og gravlagt av en kirkens mann. Da var det ikke merkelig at en stor del av de verdiene og holdningene kirken sto for ble internalisert av befolkningen. Historikeren Eugene Weber har beskrevet det på en glimrende måte: ”Der kristendommen i dag er en religion blant mange andre, var den på 1500-tallet selve definisjonen av Europa, luften man pustet i. Dåpen gjorde mennesket klart for livet, den kirkelige vigselen konstituerte familien, og jordfestingen på kirkegården markerte slutten på et liv der lyden fra kirkeklokkene fortalte når man skulle arbeide, spise eller hvile”. I dag har religionen, i hvert fall i vårt land, mistet mye av betydningen. Samfunnet er blitt sekularisert. Eksempler på roller innen religionen er prest, biskop, predikant og organist.

 

Forsvaret:
Enhver norsk mannlig statsborger har rett og plikt til å delta i vårt lands forsvar. Fellesforsvaret av landet har århundrelange tradisjoner i Norge, helt fra den tiden da vardene på fjelltoppene formidlet varsel om krig og andre ulykker. I Forsvaret blir man innprentet orden, disiplin og lydighet til Kongen og sine overordnede. Verneplikten gjør gutt til mann og er en milepæl i livet som menn har en tendens til å bli nostalgiske om når alderdommen nærmer seg. Gjennom verneplikten blir også nasjonalfølelse og kjærlighet til landet satt i fokus på en måte som gjør at disse verdiene vil ligge prentet i personens bevissthet til evig tid. Eksempler på roller innen forsvaret er offiser, stabssjef, soldat og spion.

 

Kameratflokken:
Uansett hvilke sosialiseringsarenaer som nevnes vil nok samvær med jevnaldrende komme ut som en av de viktigste – ja, kanskje den aller viktigste. Det er her man møter sanksjoner fra mennesker man ønsker å sammenlikne seg med, og slike kan derfor få stor påvirkningskraft. Hvor mange småtyverier har vist seg å være en følge av press fra familien/kirken/forsvaret osv.? Også det at et ungt menneske i dag bruker mer av sin våkne tid sammen med jevnaldrende enn med familien fører til at dette er en arena som i svært stor grad former det fremtidige individet. Innen denne arenaen er rollemangfoldet noe begrenset, jeg kan faktisk kun komme på to: Leder og ”følger”.

 

Lovsystemet:
Domstolene er den utøvende maktinstansen i vårt samfunn og en hjørnestein for å opprettholde demokratiet. Prinsippet om at enhver er uskyldig fram til han/hun er blitt idømt en rettferdig og lovlig straff av likemenn er grunnpilaren i vårt rettssystem. Domstolene (særlig Høyesterett) får også oppgaven med å fastsette normene i enkelte vanskelige prinsippspørsmål for eksempel i spørsmålet om aktiv dødshjelp. Forhåpentligvis lærer de fleste ingenting av lovsystemet, men kanskje heller hvordan man skal unngå å få nærkontakt med det. Ved å oppføre seg slik at man unngår lovens lange arm vil man bidra til et bedre og tryggere samfunn for alle sine medmennesker. Eksempler på roller innen lovsystemet kan være fange, dommer, aktor, forsvarer og fengselsbetjent.

 

II
For mange tusen år siden fant menneskene en måte for å lette tilværelsen og øke livskvaliteten på, nemlig å leve i flokk. Slik har det vært siden, og familien har blitt menneskenes beste måte å organisere seg på. Men, over de siste tiårene har vi sett at andre sosiale institusjoner har overtatt stadig flere av familiens tradisjonelle oppgaver. Derfor er det nå tid for å spørre seg: Er familien fortsatt den viktigste sosialiseringsarenaen for barn og unge?

 

Familien er fortsatt den første sosialiseringsarenaen vi møter. Fram til vi er blitt sosialisert i tilstrekkelig grad er den faktisk den eneste sosialiseringsarenaen vi møter. Erfaringene fra familien er så grunnleggende at inntrykkene gjerne varer hele livet ut. Dette er ting som taler for at familien fortsatt er en viktig arena, men ikke at den er den viktigste. I våre dager har vi sett at de funksjonene familien tidligere hadde ansvaret for, nå flyttes over til andre sosialiseringsarenaer, da særlig til det offentlige. Vi får en såkalt funksjonstømming. Grunnen til dette er vanskelig å slå fast, men jeg har en teori om at familiens endrede status, fra produksjonsfellesskap til et utpreget følelsesfellesskap, har hatt en videre effekt enn som så. Om familiens viktigste oppgave ikke lenger er å produsere mat og andre livsnødvendigheter, vil også andre omsorgsoppgaver falle utenfor dens virkefelt. For eksempel er oppfostring av barn og pleie av eldre familieoppgave som i vår del av verden er flyttet over til det offentlige.

 

Det første eksempelet på dette møter vi allerede når individet forlater hjemmets trygge omgivelser for å begynne i barnehagen. Som 4-5-åring tilbringer mange barn en større del av sin våkne tid i barnehage eller hos dagmamma enn hjemme sammen med foreldrene.

 

Som 6-åring skal barnet over i Grunnskolen, som nå for meg virker mer og mer som en forlengelse av barnehagen. Etter skoletid tilbringer barnet nesten hele ettermiddagen på SFO. Mer tid tas fra samvær med familie/foreldre og flyttes over til barneoppdragelse i regi av det offentlige. Dette legger også forholdene til rette for at en spesiell gruppe kan styrke sin posisjon som sosialiseringsarena, nemlig kameratflokken. Når barn og unge samles på samme sted i stadig lengre perioder av dagen er det ikke rart at venneflokken får stadig større påvirkningskraft. I møtet med mennesker man ønsker å sammenligne seg med kan man gå ganske langt for å passe inn i sin rolle. Normene vi vokser opp med blir i høy grad barnehagen/skolens/vennenes i motsetning til tidligere, da barn ble innprentet foreldrenes og de øvrige familiemedlemmenes normer og verdier. Vi ser at sekundærgruppene tar over primærgruppenes posisjoner på mange felt. På hjemmebane venter møtet med en ny sosialiseringsarena, nemlig massemediene. Gjennom disse møter barn og unge i dag et mangfold av normer og ungdomsroller som tidligere generasjoner aldri har blitt utsatt for. Såpeserier, reklame, musikk- og moteprogrammer formidler normer, verdier og forslag til ungdomsroller som disse med vekslende hell vil prøve å fylle. I dag bruker foreldre i stor grad massemedier, da særlig TV og data, som barnevakt og –oppdrager. At det ikke er bra, vil jeg slå fast med en gang. Barn trenger menneskelig kontakt helt fra starten av og gjennom hele oppveksten. Jeg vil faktisk påstå at overdreven bruk av massemedia i ung alder i ytterste konsekvens kan føre til en bremsing av hele sosialiseringsprosessen.

 

For å utdype den hypotesen vil jeg gjøre bruk av noen forskningsresultater. En svensk undersøkelse på 80-tallet viste at ungdom som var dårlige på skolen så mer på video i fritiden enn ungdom som gjorde det bra på skolen. Av disse oppga flere videobruken som en mulighet til å oppnå en ”antisamfunnsprofil”. For dem som falt utenfor i skolesystemet ble video en måte å vise seg uavhengige av voksne autoriteter på. Dette kan tyde på at produktene som massemediene tilbyr for mange blir en mulighet til å isolere seg fra samfunnet, og dermed (til en viss grad) gjøre individer asosiale.

 

Konklusjonen etter dette må være at familien nok ikke lenger er den viktigste sosialiseringsarenaen. Funksjonstømming ha ført til at andre, tidligere uviktige arenaer, har vokst til å bli viktigere enn familien. At familien fortsatt er en viktig arena er hevet over enhver tvil. Som den første primærgruppen og sosialiseringsarenaen vi overhodet får kontakt med, legger familien grunnlaget for all videre og fremtidig sosialisering. Familien vil nok inneha rollen som viktig sosialiseringsarena i mange, mange generasjoner fremover!

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst