Jeg ei vanlig jente var,
vanskelige steg jeg tar,
først ble det mobbing,
det var en stor ting,
jeg aldri mer ble sikker,
klokka den tikker,
det var så tøft for meg,
men det bryr vel ikke deg!
Tiden gikk,
og jeg spiseforstyrrelse fikk,
ikke noe morsomt,
men mitt hjerte så tomt,
jeg ikke ville spise,
men jeg ville jo vise,
at jeg så frisk var,
selvom jeg tar
min finger i halsen,
der gikk valsen,
mat nedi do,
ingen av dem lo,
men jeg ga ikke opp,
følte meg desverre ikke på topp,
uansett, jeg ble ikke bra,
men alle sa
begynn å spise!
Og da ville jeg vise,
at jeg så ynkelig, tynn og rar
også var klar
til å vise
klar til å begynne å spise,
men ble aldri helt som jeg skulle vise,
alltid noe jeg ikke ville spise!