Søk i stiler
 

Stjernefangeren


Min første novelle, som handler om det å dø.

Karakter: 6

Sjanger:NovelleLastet opp:07.06.2008
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Død
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Han fløt. Fløt rundt i et stort, sort hav, omgitt av lyspunkter på alle kanter. Rundt ham var alt så stille, ikke en ting rørte seg eller ga lyd fra seg. Selv tiden så ut til å stå stille, der den langsomt listet seg forbi bak ryggen hans, hvor han ikke kunne se den. Men han visste at den var der, likevel. Han kunne kjenne hvordan hjertet dunket inne i den hvite drakten, det hoppet og danset og banket mot brystet og ropte at nå ville det ut. Han dyttet seg langsomt forover, og fortsatt å flyte inn i alt det mørke.

 

Han prøvde å fange lysene som omga ham. Men de var alt for langt borte til at han kunne nå dem. Hadde han bare hatt en stige. Da kunne han klatret opp og plukket dem alle sammen, det hadde vært som å plukke epler. Epleslang. Stjerneslang. Han tittet opp på de skinnende lysene, stjernene. De blinket og vinket uten armer ned til ham. Han vinket tilbake.

 

Han prøvde å bøye knærne. Inne i den hvite drakten kjentes alt så stivt og dødt. Han tok et skritt. Sakte, nølende og forsiktig. Som et lite barns første. Men han hadde ikke noen mor eller far som med åpne armer knelte på gulvet og sa han var flink, som svøpte armene sine rundt ham, varme og bløte, og hvisket hemmelige ord i øret hans som bare var deres. Nei, det hadde han aldri hatt. Han kunne kjenne blodsmaken i munnen nå. Han kunne kjenne hvordan hjertet slo på innsiden av brystet. Det hamret. Ham kunne kjenne hvordan blodet ble presset gjennom årene hans. Det pumpet. Han kunne kjenne hvordan adrenalinet sakte spredde seg i kroppen hans. Så vippet han hodet bakover, så seg rundt. Torde han å se ned, se hva som befant seg under føttene hans? Nei, han torde ikke det, ikke enda. Kanskje senere. Han vred hodet til venstre, og til høyre. Langt, langt der borte, lyste det så sterkt. Det glødet og lyste og sprakte som det største sankthansbål han noen gang hadde sett. Men det var ikke varmt. Han kunne ikke kjenne noen temperatur, verken varmt eller kaldt. Han kunne knapt kjenne sin egen kropp her oppe.

 

Torde han nå å se hva som befant seg under føttene sine? Han gjorde visst det, for han bøyde med ett hele den stive overkroppen forover, og balanserte som en hånddukke. Under ham var alt svart. Ikke en stjerne var å se. Så åpnet han øynene.

 

Han fløt, med øynene åpne, og betraktet det merkverdige synet som befant seg under hans egne føtter. Han så hele verden, det stedet han hadde bodd hele sitt liv. Der han hadde trukket sitt første pust, blitt forelsket for første gang, fått sin første jobb. Der han hadde levd. Nå så han altså hele vidunderligheten ovenfra. Verden lå under hans føtter. Han måtte nesten le. Men bare nesten.

 

Noen kalte på ham. Var det de andre? Var alt dette over? Han ville ikke at denne opplevelsen skulle ta slutt. Men nå kalte de på ham. Han tok et dypt pust, og følte seg ung og sterk og vektløs. Så fløt han rolig og forsiktig mot det store, store lyset, som glødet som et sankthansbål. De kalte på ham.

 

- Magnus? Magnus?

Sykepleieren åpnet døren inn til den gamle einstøingens værelse. Som vanlig, var alt stille der inne, og den gamle mannen lå i sengen sin i hjørnet av rommet.

- Er det her du ligger da, Magnus? sa sykepleieren muntert, og gikk inn i rommet. Forsiktig dro hun til seg en stol, og satte seg ned ved den gamles seng. Pustet hans gikk i lange, rallende drag, og brystet hevet seg minimalt under den hvite syketrøyen. Pleieren ble urolig. Hun tok den gamles knusktørre hender i sine egne myke, og holdt fast. Pusten hans gikk nå i korte, hese hikst, og hendene hans skalv svakt. Det pep i pleierens lomme, noen trengte henne på eldrehjemmet. Men istedenfor å forlate den gamle, stakk hun hånda ned i lomma, og slo den av. Fortsatt holdt hun den gamles hender fast i sine.

 

En ting var å leve alene hele livet, en annen ting var å dø alene. Og den gamle var i ferd med å dø. Hun knep øynene hardt igjen i det hun hørte hans siste, pinefulle åndedrag. Den ene hånda hans, rynkete og gammel, famlet i lufta, grep fast, og holdt rundt noe der oppe som hun ikke kunne se. Så falt hånda ned på lakenene, og den gamle ble helt stille.

 

Sykepleieren sukket, og reiste seg. I det hun gikk ut døren, hvisket hun stille: - Hvil i fred, Magnus. Stjernefangeren.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Tor
08.04.2010 01:13

Bra!
0
anbefalinger
BRA SKREVER !!! (Y)

kark
19.05.2010 16:01

Bra!
0
anbefalinger
wow! veldig bra skrevet Smile :-\) thumbs up  Wink ;-\)

June
03.04.2012 15:43

Bra!
0
anbefalinger
Var dette den förste novella di? Omg, du fikk meg til å gråte... Du burde skrive mere!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.012 sec - 1 pageviews