Alt hun forlot seg var bare denne dagboken ved pulten hennes. Jeg så rundt meg i klasserommet, det virket som at dette ikke hadde gått innpå elevene ved klassen hennes.

 

Jeg bestemte for å lese opp dagboken hennes for klassen:

 

Onsdag 14.5: Kjære dagbok…

Kvar dag eg går på skulen er ein dag mindre eg må komme tilbake. Bare viss eg hadde hatt ein venn. Eg seier ikkje at mobbinga hadde tatt slutt da, men da hadde eg ikkje vært så einsamd. I dag tok eg tak i meg sjølv og gjekk bort og snakka med Sarah og gjengen, eg prøvde å holde oppe ein samtale, men det ende med at dei bare såg rart på meg. Det var som om eg bare var luft, av og til følast det som eg ikkje eksisterer. Eg føler at verda liksom ikkje veit at eg finst.

 

Fredag 16.5: Friminutta…

Eg skjønner verkelege ikkje kvifor me har friminutt, eg synast timane er betre, da kan eg sitte åleine og jobbe i fred. I friminutta går alle til vennene sine, mens eg står igjen åleine med matpakka min. Eg plagar og ta med meg matpakka på do og ete den der, men i dag var Sarah og ein anna der. Dei visste ikkje at eg var der, men eg høyrte dei baksnakke meg, dei snakka om kleda mine og om ansiktet mitt. Eg prøver å oversjå det dei snakkar om, men det går ikkje, eg veit inni meg at det er sant, korleis går det å oversjå desse tinga. Det er umogleg!

 

Måndag 19.5

I dag har eg bursdag, denne dagen er det ingen som skal øydelege.

Mamma roper og hylar.

- Du må ikkje koma for seint, alle vil sikkert gratulere deg. Seier ho.

Det som er saken er at eg ikkje har sakt til mamma at eg ikkje har venner, eller at eg har det forferdeleg på skulen.

 

Så var det tilbake på skulen, eg var så vant med å sjå ned på skulegolvet at eg visste mønstra på bakken veldig godt. Eg venta på ein gratulasjon, men visste inni meg at det aldri kom til å skje. Til og med lærarane la ikke merke til meg. Denne dagboka er alt jeg har.

 

Mamma ville overraske meg, så ho kom til skoleplassen. Mamma så tårene mine falle, mamma hadde aldri sett meg sånn før, ho innså akkurat der at dattera hennes var en taper. Vet du hvordan det føles? Vet du hvordan det føltes der og da, at mamma hadde innsett at dattera hennes var en taper. Jeg greide ikke dette lenger, denne ensomheten ble for stor å bære, denne smerta som brenner inni meg, det ble rett og slett for stort. I dag var siste dagen jeg skulle være ensom, i dag skulle være siste gang jeg følte denne smerta som brenner inni meg, i dag på bursdagen min skulle være siste gong mamma skulle se at dattera hennes var en taper. I dag var slutten…