Finnmarks krigshistorie er noe for seg selv. Etter at kongen og regjeringen flyktet til England, ble Finnmark i stor grad liggende øde, der norske styrker tok over forsvaret av grensen mot Finland på vegne av de tyske okkupantene. Allerede om høsten 1940 valgte mange finnmarkinger å flykte østover, der flere av dem gikk inn i det sovjetiske forsvaret. Der arbeidet de som loser og etterretningsagenter for Sovjetunionen.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 var krigen allstedeværende for Finnmarks innbyggere. Kirkenes ble forsyningsbase for de tyske troppene som slåss på Kola-halvøya og etterhvert ble Altafjorden omgjort til den største tyske marinebase utenfor moderlandet. I Altafjorden var det tyske slagskipet Tirpitz og krysseren Scharnhost utstasjonert som flaggskip og en konstant trussel for konvoier som seilte mellom USA og Storbritannia med militært materiell.

Med slaget mot Sovjetunionen snudde krigslykken for tyskerne og de sovjetiske styrkene jagde vekk tyskerne fra Kola-halvøya og Øst-Finnmark. Tyskerne svarte med den brente jords taktikk. Nesten hele Finnmark og Nord-Troms ble ødelagt i en aksjon som knapt har sett sidestykke i Europa under den andre verdenskrig.

Bare deler av Øst-Finnmark ble spart for de tyske ødeleggelsene. Men det var bare fordi tyskerne ikke hadde tid til å brenne ned hele bebyggelsen før de måtte flykte videre vestover. Deler av Finnmark ble dermed frigjort 6 måneder før resten av Norge. Etter at sovjetiske soldater hadde frigjort landsdelen kom også norske soldater nordover, men mest som en symbolsk markering.

På denne tiden lå store deler av samfunnet i ruiner etter tyskernes herjinger gjennom høsten 1944 og i tillegg ble Finnmark bombet fra sovjetiske side før det. Likevel ble befolkningen i Finnmark, og spesielt i Sør-Varanger, optimistiske fordi deres hjemtrakter var de første til å bli frigjort fra den tyske okkupasjonen, og det var her norske myndigheter allerede før jul 1944 etablerte en midlertidig base.

Mange hadde håpet at forholdet til Sovjetunionen skulle bedre seg etter krigen, bygd på vennskapet som var blitt knyttet under krigen og under den sovjetiske frigjøringen av Finnmark. Ved de første valgene som ble gjennomført i 1945 fikk kommunistene cirka 36% av stemmene i Sør-Varanger og deres frontfigur Gotfred Hølvold ble valgt til ordfører i denne kommunen. 

Hølvold hadde bakgrunn fra partiskolene i Moskva på 1930-tallet. Han hadde kjempet under krigen som flyktning i Sovjetunionen og som aktivist i «Den kommunistiske internasjonale komiteen». Denne komiteen ble oppløst i 1943 etter press fra vestlige allierte. Deretter fortsatte Hølvold som kontaktperson mellom Moskva og den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge.

Etter at den første fredsrusen hadde ebbet ut i 1945 ble vennskapet over grensen erstattet med mistenksomhet. Selv om mange finnmarkinger i ettertid har snakket om at de sovjetiske soldatene ble mottatt som helter og hvordan soldatene hadde delt det lille de eide med den norske sivilbefolkningen.. Så var det på mange måter to forskjellige kulturer som levde tett innpå hverandre i nesten ett helt år.

Selv om de fleste sovjetiske soldater oppførte seg korrekt og høflig mot nordmennene, forekom det også at noen av dem så sitt snitt til å stikke til seg mat og verdigjenstander, særlig fra hus som var blitt forlatt av sine eiere. Det var nok mange nordmenn som ble sjokkert da tre sovjetiske soldater som var blitt arrestert for tyveri, ble stilt opp sentralt i Kirkenes og skutt. Det sovjetiske hemmelige politiet NKVD var aldri særlig langt bak de sovjetiske soldatene som slåss i felten. Og de viste overhodet ingen nåde mot dem som hadde brutt den strenge sovjetiske militærdisiplinen.

Det var som dørene smalt igjen, da de siste sovjetiske troppene marsjere over grensen ved Storskog, 25. desember 1945. en tropp fra de norske reserve-politistyrkene var til stede for å vise sin respekt for den innsatsen de sovjetiske styrkene hadde vist for å frigjøre Finnmark. Snart var den eneste måten å få kontakt over grensen på, å rope eller heise et flagg som betydde at det var en sak som måtte diskuteres.

Få steder i Europa gikk overgangen fra fredsrus og håp om åpne grenser til kald krig og ny krigsfrykt som langs den nesten 200 km lange grensen mellom Norge og Sovjetunionen. Ved valget i 1947 gikk kommunistene tilbake på målingene og Harry Klippenvåg fra Arbeiderpartiet ble valgt til ny ordfører i Sør-Varanger, etter krigshelten Gotfred Hølvold.

Kommunistene fikk aldri så stor oppslutning i fremtiden som de hadde fått under seiersrusen i 1945. Selv om de i mange tiår fremover skulle bevare kontrollen over den mektige gruvearbeiderforeningen Nordens Klippe. Selv om mange politikere fra flere forskjellige partier ofte snakket om muligheten for et tettere samarbeid over grensen så ble slike tanker fort kvalt i begynnelsen av den kalde krigens realiteter.

Mange mener todelingen av Europa begynte allerede da de tre store: Stalin Roosevelt og Churchill møtes i den sovjetiske feriebyen Jalta på Krim i mars 1945 for å diskutere etterkrigstidens Europa. Kappløpet om Berlin var på dette tidspunktet allerede godt i gang. Mistenksomheten var stadig økende mellom de allierte partene. Til tross for at de tre stormaktene ble enige om å opprette FN for å hindre at en tragedie som den 2. verdenskrig gjentok seg i fremtiden, så forsvant de store ordene om fred og samarbeid mellom landene, i den fremdeles synlige røyken fra ruinene i Europa.

Churchill innførte i sin tale i Missouri, USA, begrepet Iron Curtain, Jernteppet. Snart haglet gjentatte beskyldinger om at den andre parten tilstrebet seg verdensherredømme. Dette toppet seg i 1948 med den sovjetiske blokaden av Vest-Berlin. Verden sto igjen på randen av en storkrig. Samtidig som kuppet i Tsjekkoslovakia skapte frykt, også i Norge, for at Sovjetunionens innflytelse skulle spre seg ut over de landene som etter den andre verdenskrig var blitt overtatt av den røde arme.

I 1949 gikk flere vestlige land sammen for å danne NATO. Dette ble gjort sammen med USA, Storbritannia og Frankrike i spissen og Norge hadde dermed sikret seg en sikkerhetspolitisk ryggdekning. Men i praksis hadde Norges medlemskap i NATO ikke så mye å si før et godt stykke inn på 1950-tallet.

Statsminister Einar Gerhardsen holdt en tale på Kråkerøy, den 29. februar 1948. Han avgjorde da at kampen mot kommunismens innflytelse i Arbeiderpartiet skulle intensiveres. Bare 3 år etter at han så varmt hadde snakket om en samling av AP og kommunistene, erklærte Gerhardsen nå full krig mot dem på alle nivåer av det norske samfunnet.