Menneskeheten har i hele sin historie funnet måter å utnytte stadig flere naturressurser på, og økt nytteverdien av hver enkelt ressurs. Hvor lenge kan det fortsette? Vi tyner planeten til det ytterste. Vi tømmer forekomst etter forekomst av mineraler og olje. Hvem skal fylle dem igjen? Vi hugger ned, og brenner opp skogene uten å plante på nytt. Hvem skal få skogene til å vokse opp igjen til neste generasjon er voksne? De fleste av de ressurser vi gjør bruk av, er enten ikke-fornybare, eller betinget fornybare. Olje og mineraler vil vi før eller siden slippe opp for.

Dersom vi ikke blir flinkere til å forvalte ressursene, vil heller ikke skogene eller fisken i havet overleve mennesket. Men hvilken glede vil vi ha av å overleve vårt eget livsgrunnlag, for å dø av den sult eller de sykdommene som allerede i dag tar livet av 40 000 barn daglig? Har vi i det hele tatt rett til å frata noen sitt eget livsgrunnlag? Utfra den eneste rett som synes å ha noe å si, til tross for dokumenter som menneskerettighetserklæringen som er full av pene ord, nemlig den sterkestes rett, har vi rett til å dømme millioner til fattigdom. Men ønsker vi det? Utfra samme rett har vi lov til å tømme jorda for ressurser, for USA og Vest-Europa behersker verden, både økonomisk og militært. Men ønsker vi å bruke den retten?

Tydeligvis. Bush møtte på Rio-konferansen bare for å gi klar beskjed om at det amerikanske folk ikke ville redusere levestandarden for miljøets skyld. I Vest-Europa er tendensen den samme. Av de 125 milliardene som trengs årlig fram til år 2000 for å følge opp Agenda 2000, som er avtalen som kom ut av Rio-konferansen, har verdens nasjoner forpliktet seg til å gi 2.5 milliarder.

Økonomisk vekst for all fremtid?

Hvorfor kan vi ikke følge opp de tiltakene som ble bestemt på Rio- konferansen, og for en gangs skyld stå sammen? Hvorfor kan vi ikke betale regninga uten å surmule, samt redusere produksjonen vår noe?

"Økonomisk vekst!" skriker økonomene i det fjerne. Likevel lyder det så kraftig, at jeg hadde blitt døv om jeg hadde nærmet meg dem. Med få untak oppfatter økonomene økonomisk vekst som ei hellig ku: Se, men ikke røre.

Det var Keynes som gjorde økonomisk vekst til et in-begrep. Før det arbeidet man for å bedre livet sitt, ikke for å øke veksten. Økonomisk vekst var et biprodukt av strevet for å øke levestandarden. I dag har økonomisk vekst blitt et mål i seg selv. Vår "kjære" statsminister har med jevne mellomrom ytret et inderlig ønske om å få økt norsk forbruk med 500 milliarder kroner innen år 2000. Det er tilsvarer omtrent et gjennomsnittlig norsk statsbudsjett...

Men medfører nå økonomisk vekst nødvendigvis økt livskvalitet?

Den økningen i det private forbruket som har funnet sted siden begynnelsen av 1800-tallet, har vesentlig skjedd på grunn av en mekanisme i det kapitalistiske system som kalles "loven om akkumulasjon av kapital". Kort forklart går den ut på at kapitalistene, for å opprettholde sin makt, må trekke en merverdi ut av produksjonsprosessen for å reinvestere pengene sine, og ytterligere øke profitten. For at dette skal bli mulig, er økonomisk vekst nødvendig. Uten økonomisk vekst vil profitten synke fordi lønnstrykket stadig øker. Denne loven ble uttrykket mye tidligere enn Keynes. Allerede økonomer som Adam Smith og David Ricardo benyttet seg av den i sine teorier. Senere ble den tatt opp i både Marx’ og Keynes’ økonomiske teorier som en av de mest vesentlige faktorer for å forstå kapitalismen.

Denne automatikken i veksten, har gjort at produksjonen fortsetter å øke i industri-landene til tross for at vi allerede har en enorm over- produksjon. Ved utgangen av 1992 hadde EF for eksempel 21 millioner tonn mat i overskuddslagre! Resultatet er at delvis bruker man store ressurser på å ødelegge varer for å holde prisene oppe (Greske bønder gravde i fjor ned ca. 900 tonn appelsiner daglig for å holde prisene oppe), delvis settes enorme reklamemaskinerier i gang for å øke etterspørselen. Denne kunstige hevingen av priser og etterspørsel er i dag det eneste som øker den økonomiske veksten. Den økte materielle levestandarden vi opplever, er altså et resultat av markedets behov for vekst, ikke behov som var tilstede i befolkningen på forhånd. Markedet skaper nye behov for å redde det eksisterende økonomiske system.

Hva har så økonomisk vekst med ressursforvaltning å gjøre?

Nøden i de fattige landene, og det enorme kunstig skapte forbruket i de rike landene er i dag verdens to virkelig største miljøproblemer. Karbondioksidutslippene er et resultat av to faktorer: De rike landene bruker for mye fossilt brennstoff, og de fattige landene bruker for mye ved til oppvarming. Vedforbruket til de fattige landene er også en vesentlig grunn til avskoging i en del områder i tropiske og sub-tropiske strøk, det vil si områder hvor det finnes regnskog.

Utslippet av andre drivhusgasser og ozon-nedbrytende gasser, (f.eks KFK), er hovedsakelig et resultat av utstrakt "bruk og kast" mentalitet i de rike landene, som lenge har blitt støttet opp av bedriftene og regjeringene fordi det økte den økonomiske veksten, og stimulerte næringslivet, samt en ressursmangel i de fattige landene som fører til små investeringer i mer effektiv og miljøvennlig teknologi.

I de rike landene har overforbruket ført til voldsomme utslipp på grunn av størrelsen på produksjonen, i de fattige landene har ressursmangel ført til mer intensiv uforsvarlig utnyttelse av de ressursene som er enkle og billige å bruke (Som for eksempel skogene).

Når det så går klart fram av tall fra FN-organisasjonene at alle grunnleggende varer, det vil si varer som vi er avhengige av for å opprettholde en god helse, produseres i så store kvanta at de ikke bare dekker verdens behov, men faktisk overoppfyller behovene våre, er det klart at produksjonen av disse varene allerede ligger for høyt. Det er ikke nødvendig for oss å opprettholde eller øke produksjonen av noen av de viktigste varene. Matproduksjonen tilsvarer 130% av behovet i verden - Er det så nødvendig å øke den?

Forurensningsproblemet har oppstått som en følge av delvis for intensiv mekanisering av industrien, delvis på grunn av mangelfull sikring av produksjonsmidlene. En vesentlig del av forurensingen er enten biprodukter av energiproduksjon, eller resultat av kjemiske prosesser som kan enten unngåes ved mer arbeidsintensive,og dermed kostnadsintensive, prosesser, eller hvor skadevirkningene kan unngåes ved å bruke eller destruere avfallet.

Et av de største problemene er faktisk jordbruket i de rike landene. Jordbruket er så mekanisert at energiforbruket har nådd helt ekstreme høyder. Energiforbruket ved to bruk på samme størrelse, et i USA og et i Guatemala, viser dette klart. I Guatemala, hvor jordbruket er arbeids- intensivt, og stort sett ikke gjør bruk av motoriserte hjelpemidler, er energiforbruket på 1/600 del av forbruket i USA. Til gjengjeld har Guatemala over 80% av befolkningen sysselsatt i jordbruket. USA har 2% bønder (Norge: 7%). Nå mener jeg ikke at man burde øke andelen sysselsatte i jordbruket til over 80%, men en økning til 15-20%, samt en reduksjon av størrelsen på enhetene (gir ifølge OECD’s tall økt effektivitet), og en reduksjon av det samlede jordbruksarealet ville fjerne, eller i hvert fall redusere, tre problemer: Overproduksjon, arbeidsløshet og for høyt energiforbruk.

Men dette forutsetter omfordeling. De fattige landene vil bli enda fattigere dersom slike tiltak ikke ble fulgt opp av drastiske tiltak som gjeldssanering, økt u-hjelp og omlegging av økonomien fra eksport av råvarer og import av ferdigvarer til en mer blandet økonomi. Det betyr at vi ville måtte fjerne tollbarrierene som gjør det nesten umulig for u-landene å selge ferdigvarer. Men hvorfor bry seg? Kanskje fordi de fattige landene er basisen for vår rikdom. Dersom de fattige landene maktet å stå sammen, ville bare militærmakt kunne redde den vestlige økonomien. Vår økonomi er 100% avhengig av import av råvarer fra u-landene. Vi utbytter dem og skaper dermed indirekte miljøproblemer både for oss selv og dem ved at vi skaper et grunnlag for overproduksjon her og rovdrift på ressursene i u-landene.

Men hva vil skje hvis vi ikke omfordeler?

De fattige landene blir enda fattigere. Motstanden øker. Allerede i dag kan en ane hva som vil komme. Golfkrigen er et eksempel. Saddam Hussein ble kanskje upopulær utenfor Iraks grenser for invasjonen av Kuwait, men hans oppslutning i Irak økte enormt. Han turte å sette seg opp mot de rike landene for å rette på en skjev fordeling. Folket i Irak hadde nok ikke sett mye til en eventuell gevinst, men bare det at Hussein kan spille på fordeling for å oppnå støtte hjemme, viser hva vi har i vente. Kan vi vente at alle de som i dag er "fattige", skal fortsette å akseptere at vi utbytter dem? Verdens fattige utgjør kanskje så mye som 80% av befolkningen. Selv i USA, et av verdens rikeste land, er 18% fattige i følge amerikanske myndigheters egen statistikk. Opprøret i Los Angeles var bare en forsmak.

Vi eier ikke verdens ressurser. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Det er ikke vi som er sterkest. Det er verdens undertrykkede. Det er vi som har valget. Vi kan dele, eller bli ofre for vår egen voldelige taktikk: Ressursene eller livet!