Hensikt:

Isolere DNA fra planteceller.

Utstyr:

10 ml sprøyte
kjøkkenmaskin
teskjeer
Filterpapir og trakt
Målesylinder
Isbiter
Glasstav
fryseboks for isopropanol
100 ml begerglass
2 x 250ml begerglass
En skål med plass til et 250 ml begerglass.

Figur:

Dette er en buffer.

Reagenser:

Natriumklorid (NacL)
Natriumkarbonat
Banan
Sjampo
Isopropanol
Sterilt vann

Sikkerhet:

Ikke hell blandingen i vasken når vi er ferdig på grunn av isopropanolen. Løsningen vi skal filtrere kan være for tykk, og renne utenfor. Vi må være forsiktig så det ikke kommer ut noe annet enn DNA-molekyler og vann når vi skal filtrere.

Fremgangsmåte:

Isopropanolen var satt i fryseboks før vi startet, så den var kald når vi kom. Vi målte opp 120 ml sterilt vann i et begerglass. Deretter tilsatte vi ¼ teskje natriumklorid (bordsalt) og en teskje natriumkarbonat. Vi rørte med en teskje til alt var løst opp. Deretter tilsatte vi en teskje sjampo og etter det satte vi begerglasset opp i en større skål med isbiter og vann, og dette kaller vi en buffer som skal motvirke store endringer i pH-verdien.

Deretter tok vi 3 teskjeer med bananmos og 7 teskjeer av bufferen som nå er kald. Deretter rørte vi rundt i ca. 2 minutter, mens vi nå satte mosen ned i skålen med isbiter og vann for å holde den kald. Massen ble litt tjukk så vi tynnet den ut med litt sterilt vann. Deretter filtrerte vi løsningen over i et nytt 100 ml begerglass og sugde opp 10 ml isopropanol i en sprøyte og sprøytet den forsiktig over på kanten i bufferen. Deretter brukte vi glasstaven til å røre og fange opp DNA-tråder slik at vi kunne se de.

Observasjon:

Løsningen som kom ut av trakten var en blank væske som lignet litt på vann. DNA-molekylene var usynlige for oss på dette tidspunktet.  Når vi rørte i denne så så vi at det festet seg slimlignende tråder på glasstaven, jo lenger vi rørte jo flere tråder festet det seg til glasstaven og de ble mer synlige. Vi tok glasstaven opp av begerglasset og holdt den mot lyset og vi kunne tydelig se en slimete klump med DNA-tråder.

Forklaring:

- Grunnen til at vi lagde en buffer var for at blandingen skulle holde samme surhetsgrad (PH-verdi) sånn ca. konstant i en oppløsning selv om det blir tilsatt en ny syre eller base i blandingen.

- Da vi moste bananen var det for å ødelegge celleveggene som omgir alle cellene i planten, slik at innholdet kommer ut og vi får tak i DNAet.

- Såpen hadde vi i fordi den løser opp fettet og får proteinene i cellen til å klumpe seg sammen.

- Isopropanolen hadde vi i for å skille vekk vannmolekylene som omga DNA-molekylene. Vi rørte i blandingen til DNA-molekylene ikke lenger var omgitt av vann. Da klumpet de seg sammen, tvinnet seg rundt hverandre og ble til en stor tråd som var synlig for oss.

Konklusjon:

Vi har nå klart å isolere DNA fra banan ved å ødelegge celleveggen, felle ut proteiner, løse opp fettstoffer og ta vekk vannmolekylene slik at DNA-molekylene ble synlige for oss.

Men hva er egentlig DNA?
DNA er arvematerialet i kroppen vår og finnes i cellekjernen til alle celler. DNA er bygd opp av enkle byggeklosser. Den ene byggeklossen er en sukkergruppe, den andre er en fosfatgruppe og den tredje er fire nitrogenbaser kalt adenin, cytosin, guanin og tymin. Litt forenklet så kan vi si DNA ser ut som en stige. Sukkergruppen og fosfatgruppen er koblet sammen og utgjør stigebena, mens nitrogenbasene er koblet sammen i par på midten med svake hydrogenbindinger og utgjør stigetrinnene. Adenin danner alltid par med tymin og guanin med cytosin. DNA-stigen er vridd og danner en spiral, altså en vindeltrapp.

DNA er en forkortelse for deoksyribonukleinsyre. Nuklein kommer av ordet ”nucleus”, som betyr kjerne.

Når et DNA-molekylet er kveilet opp på proteiner så kaller vi det et kromosom. Hvert enkelt kromosom består av et opp til flere centimeter langt DNA-molekyl.

Hver art har sitt bestemte antall kromosomer, som er det samme i alle celler i individet (med unntak av kjønnscellene som ofte har halvert antall kromosomer) og hos alle individer innen arten. Mennesket har 46 kromosomer, eller 23 kromosompar, og vi har fått 23 kromosomer fra mor og 23 kromosomer fra far. En menneskecelle inneholder ca. 30 000 gener, og det vil da si at vi har ca. 652 gener i kvert kromosom. Kromosomtallet forteller ikke hvor mye DNA en celle inneholder. For eksempel har en løkcelle fem ganger så mye DNA som en menneskecelle, og en amøbe har femti ganger mer DNA enn en menneskecelle.

Hver gang to individer krysses, blandes arvestoffet og det oppstår arvestoff som aldri har eksistert før. Helt nye gener oppstår imidlertid bare ved mutasjoner. En mutasjon er en endring av rekkefølgen av nitrogenbasene i et gen. Det er to forskjellige typer mutasjoner; mutasjoner i kjønnsceller og kromosommutasjoner. Det er kjønnscelle mutasjonene som er mest alvorlige fordi hvis den kjønnscellen da deltar i en befruktning så overføres det nye gener med feil på til kommende generasjoner. Kromosommutasjon er for eksempel når et deler av et kromosom bytter plass eller ved at det legges fra eller fjernes deler av kromosomet.

I DNA-molekylet ligger genene våre som for eksempel bestemmer hvilken øyenfarge du har, om du har glatt eller krøllete hår eller om du kan rulle tunge. Genene er oppskrifter på stoffer som cellene kan lage, og som igjen gir oss de egenskapene vi har. Nitrogenbasene i en bestemt, avgrenset del av et DNA-molekyl utgjør et gen.

Genene er oppskrifter på proteiner, og det er proteinene som bestemmer hvilke egenskaper du har (øyenfarge, hår osv.). Proteinene bestemmer også til en viss grad hvor god du KAN bli til å spille piano eller gjøre naturfag, men dette er jo noe du må trene opp. Proteiner består av aminosyrer, og hver kjede kan inneholde flere hundre aminosyrer, men bare 20 forskjellige. Egenskapene til et protein er bestemt av hvilke aminosyrer, rekkefølgen og den tredimensjonale strukturen. De fire nitrogenbasene på DNA-molekylene leses tre og tre , og leses som en aminosyre. Dannelsen av proteiner i cellen kalles proteinsyntesen.

Proteinsyntesen foregår ved at det først lages en kopi av genet som inneholder oppskriften til proteinet, kopien heter m-RNA. I m-RNA blir nitrogenbasen tymin byttet ut med uracil, ellers er m-RNA helt likt DNA. M-RNA går ut av kjernen og ut i cytoplasmaet. Her binder m-RNA seg til ribosomer og rekkefølgen av nitrogenbasen leses av i tripletter. Det kan bare leses av to aminosyrer på ribosomet om gangen. T-RNA henter de aminosyrene som passer til hver av kodene og aminosyrene kobles sammen til et proteinmolekyl.

Feilkilder:

Det kan hende temperaturen i rommet ikke var lav nok og bufferen var kanskje ikke så kald som den skulle ha vært. Det kan også ha vært for dårlig mosing av bananen slik at celleveggene ikke blir knust og DNA-molekylene fortsatt var inne i cellen.

Kilder:

Figurene er laget av Kaja B.