Oppgave: Sammenlign David Humes og Immanuel Kants sine teorier om erkjennelsen.

 

Erkjennelsens natur har lenge vært et diskutert tema innenfor filosofien. I denne oppgaven skal vi se nærmere på to sentrale skikkelser innenfor denne teorien, skotten David Hume og tyskeren Immanuel Kant.

 

David Hume

David Hume var en skotsk filosof og historiker født i 1711, død 1776. Han blir sett på som en av de viktigste skikkelsene i vestlig filosofi historie, og har skrevet mange sentrale verk som for eksempel ”Treatise of Human nature”.

 

Hume var av den oppfatning av at all erfaring kom gjennom sansene, noe vi kaller for en empirist eller empirisme. Han baserte sin erkjennelsesteori, i likhet med John Locke, på at mennesket tilegner seg bevisstinnhold og ideer gjennom sansene, ”erfaringene setter sine spor”. Menneskesinnet mente han derfor ved fødsel var en ”tabula rasa” (tom tavle) – det var ingenting der. Ergo benektet han at teorien til blant annet Platon, om medfødte tanker og ideer.

 

For å oppnå kunnskap med den erkjennelsesevnen Humes mente at menneskene hadde, begrenset den seg til to type bevisstinnhold. 1. Inntrykk, 2. Forestillinger eller ideer. Det som skiller disse to fra hverandre er deres forskjellige styrke og livaktighet.

 

1. Inntrykk – kan deles i to underkategorier. Ytre inntrykk beskriver Humes som en direkte sanseopplevelse. Det kan være synet av en komfyr, varmen av en kokeplate (følesansen) eller lyden av vann som koker (hørselen). Indre inntrykk er psykologiske inntrykk som når vi ”elsker eller hater” noe eller noen. Disse type inntrykk, det være seg indre eller ytre, lagres i bevisstheten, for så å bli hentet frem igjen ved en senere anledning som forestillinger eller ideer.

 

2. Forestillinger eller ideer – er uklare gjengivelser av inntrykkene, eller som Humes forklarte det; en type avblekede kopier av tidligere sanseinntrykk. Etter Humes teori er altså inntrykkene klare og livaktige, mens forestillinger/ideer derimot er mer uklare. La oss ta eksemplet ovenfor med den varme kokeplaten. Hvis vi legger hånden på den, vil vi straks kjenne en enorm smerte, altså er inntrykket klart og direkte. Lar vi det gå noen uker og ser tilbake på hendelsen, vil vi ha en mer uklar og dempet forestilling av hendelsen. Kort fortalt vil det si at etter Humes teori hadde forestillingene sitt opphav i ett eller flere av inntrykkene.

 

Er det slik at man ikke kan føre en idé eller forestilling tilbake til ett eller flere sanseinntrykk, mente Humes at dette bare var fantasifostre og måtte forkastes. For å illustrere; forestillingen ”spøkelser” finnes ikke, fordi det finnes ikke noe inntrykk som ligger til grunn for det. Ideer/forestillinger kan altså ikke oppstå uten et forutgående inntrykk. Til å underbygge denne teorien, kommer vi inn på Humes første prinsipp (A) analyse av inntrykk og (B) ”Humes gaffel”.

 

A. Analyse av ideer eller forestillinger – kommer til bruk når man skal finne opprinnelsen til dem i de tidligere sanseinntrykk/ene. Er det slik at man ikke kan dele opp ideen i mindre deler, kaller Humes den enkel. Det kan for eksempel være inntrykket av fargen gul, som er opphavet av ideen gul. Er det derimot et inntrykk av en ”gul sol” hvor man kan dele opp ideen i gul og sol, kalles den sammensatt. For å illustrere denne prosessen, brukte Humes begrepene ”forstørrelsesglass” og ”barberkniv”. Denne analyseringen av ideer/forestillinger kommer under Humes ”forstørrelsesglass”. Ved å se nærmere på forestillingen, lærer vi mer om dens opprinnelse. Skulle det vise seg at forestillingen ikke har sitt opphav i sanseinntrykk er det et fantasifoster og skjæres bort med ”barberkniven”.

 

B. ”Humes Gaffel” – er det tredje instrumentet og skiller mellom to former for kunnskap. 1. kunnskap om relasjoner mellom ideer og 2. kunnskap om faktiske forhold.

 

Empirismens kunnskapsteori blir beskyldt for å være kunnskapskritikk. Med det menes at alle ideer som ikke kan føres tilbake til inntrykk, ikke kan kalles kunnskap. Denne harde linjen var Humes tilhenger av, og benyttet ”gaffelen” for å gi den mening. Denne gaffelen hadde to tagger, all kunnskap som ikke festet seg på en av disse, var altså ikke kunnskap. For enkelhetsskyld har vi bearbeidet en oversiktlig tabell hentet ut fra lærerboken, det sanne, det gode, det skjønne, s. 40.

 

Kunnskapsform	Kunnskap om relasjoner mellom ideer (logikken)	Kunnskap om faktiske forhold (virkeligheten)
Kriterier	- Foreligger for bevisstheten - Ingenting med virkeligheten å gjøre - Forhold mellom forestillinger - Sikker kunnskap	- Kjensgjerninger - Sannheter om virkeligheten - Ikke sikker, baseres på sannsynligheter
Eksempel	- Trekanten har tre sider - En ungkar er en ugift mann	- Bergen er en havneby - Katten er på teppet
”ALL ANNEN KUNNSKAP ER MENINGSSLØS OG MÅ FORKASTES”

 

Til slutt i Humes erkjennelsesteori ønsker vi kort å nevne hvordan han beskriver årsaksbegrepet. For illustrasjon bruker vi det vel kjente biljardkule eksemplet. Første gang vi ser en biljardkule (A), trille mot biljardkule (B), kan vi ikke vite med sikkerhet at idet A treffer B vil B begynne å rulle. Med dette sier altså Humes at det ikke er noen tvingende nødvendighet, den sier ikke noe om virkeligheten, men at det bare er en sannsynelighet for det. Konklusjon: årsaksbegrepet er nok et ”misfoster” siden vi ikke har noe inntrykk som gir ideen om den tvingene nødvendigheten mellom årsak (kule A triller og treffer B) og virkning (B begynner trille).

 

Immanuel Kant

Immanuel Kant (1724-1804) ble født i Königsberg som på den tiden var en by i det da værende Preussen. Kant er kjent som tysk filosof, matematiker og fysiker. Han tilbrakte hele livet sitt i Preussen, der han jobbet som professor i filosofi ved universitet. Ettersom Kant levde i siste halvdel av 1700-tallet, var Kant en av de som tilhørte generasjonen av europeiske tenkere som var virksomme under den franske generasjonen noe som er vesentlige momenter i mange av tankene til Kant.

 

I begynnelsen av Kant sitt liv bygde tankene hans på rasjonalismen, men etter hvert endret han filosofisk retning mye grunnet Hume. Kant var på ingen måte enig i det Hume påstod, men den nye retningen støttet hans egne tanker mye bedre enn rasjonalismen. Hume på sin side satte som sagt mennesket i sentrum i erkjennelsen. Kant kritiserte dette, han mente at Hume hadde ”stilt de rette spørsmålene”, men syns ikke Hume hadde klart å svare korrekt på spørsmålene. Kant var ute etter å sikre grunnlaget for vitenskapen og moral, men var svært opptatt av å ikke falle tilbake til det rasjonalistiske eller spekulativ metafysikken.

 

Kants erkjennelsesteori Kants tanker om fornuftens plass og fornuftens evner og begrensninger, også omtalt som erkjennelsesteorien, er noe av det som har gitt han en sentral plass i filosofien. Kant på sin side var ikke enig med Humes som kun la sanseerfaringene til grunne, han mente nemlig at både fornuften (det rasjonelle) og sansene (det empiriske) var noe man måtte ta hensyn til. Spørsmålet Kant strev med innenfor erkjennelsesteorien var hvilket forhold det var mellom sansene og fornuften.

 

Kant kaller sin egen filosofi for en kritisk filosofi. Det grunnleggende problemet han tar opp er forholdet mellom begrepet og gjenstand, eller tenkning og sansing. Kant mener at både rasjonalistene og empiristene blander sammen disse begrepene, han selv setter derimot et sterkt skille mellom det å tenke seg en gjenstand og det å erkjenne en gjenstand. Tenkning og innhold, forstand og sansing er skilt fra hverandre, og for å gjøre erkjennelse mulig må disse forenes. Med dette mener han at erkjennelsen alltid består av to deler, sansene og tenkning (fornuften).

 

Han mente at anskuelsesformene (rom og tid) formet sanseinntrykkene. Hvis sanseinntrykket er som vann så er anskuelsesformene som en kanne som gir vannet en viss form når vannet helles i den. Sanseinntrykkene er altså ikke noe vi mottar passivt (vannet), men vi former disse (kannen). Eller sagt i bilder på en annen måte; det er som om vi skulle blitt født med noen slags fargete briller. Vi ser verden som om den hadde en bestemt farge, selv om den i virkeligheten kanskje er fargeløs.

 

Videre sier Kant at erfaringens former er "a priori", mens stoffet er "a posteriori". Med det mener han at a priori går forut noe annet, mens a posteri betyr at det kommer noe etter. Men dette må ikke forstås som om det aprioriske går foran det aposterioriske i tid, men at det er en logisk rekkefølge. Kant kaller denne filosofien som omhandler de temaene som blir nevnt ovenfor for transcendental filosofi. Transcendentalfilosofi er en overskridende filosofi, det vil si at filosofien overskrider både erfaring og logikk, fordi den evaluerer deres bidrag til erkjennelsen.

 

Når det gjaldt kunnskap var Kant enig med de andre empiristene, men samtidig mente han at kunnskapene også kommer innenfra. Han mente at vi aldri får dirkete kontakt med tingene, men at vi opplevde den gjennom våre individuelle brilleglass. Det mente Kant var forklaringen på at mennesker kan oppleve den samme tingen annerledes. Vi lager vårt eget bilde av tingen, dermed vil noen andre oppleve den samme tingen annerledes enn oss.

 

Hume og Kants motsetninger

Det viktigste temaet for diskusjonen var forholdet mellom fornuften og sanseerfaringen. Skal man bygge teorien på sanseerfaring eller på fornuften? Empiristen Humes mente altså at man kan oppnå kunnskap kun med å bygge på sanseerfaring (objektiv), mens Kants abstrakte rasjonalisme på sin side mente at man måtte kombinere disse to (subjektiv).

 

 

Kilder:

- Bøker

”Det sanne, det gode, det skjønne” Utg. 2 – Svendsenog Säätelä – Universitetsforlaget

”Filosofi, livssyn og etikk”- Brøntveit og Duesund - Fagbokforlaget

”Det tenkende mennesket” - Døhl Dubvig og Dybvig - Tapir Akademisk Forlag

 

- Internett

http://filosofi.no/hume.html

http://www.geocities.com/Athens/Acropolis/6003/hume.html

http://www.hf.ntnu.no/fil(ansatte/olavg/16Humeviten.pdf

http://www.uib.no/isf/eyr/1999a/0580.html

http://www.hf.ntnu.no/fil/ansatte/kjetilau/kant.html

http://folk.uio.no/ingeba/Del1.html

http://www.logistikk-ledelse.no/2001/kv/kv10-03.htm

Wikipedia