Den gamle verda slår sprekker

Fra svartedauden som var i 1349 og fram til 1600 er det bevart svært få tekster som er skrevet på norsk. Det var på denne tiden ikke mange som kunne lese og skrive, men folk fikk kjennskap med litteratur i religiøse sammenhenger og gjennom den muntlige fortellertradisjonen. Forfattere skrev på oppdrag for å stille makthaverne i et positivt lys, eller for å støtte politiske system eller religiøse tanker. Det ble skrevet brev, historieverk og dagbøker, men også religiøse tekster og natur- og kulturhistorie verk. Mange tekster ble skrevet til spesielle høve. Sør i Europa tok kunsten til å fri seg fra de politiske og religiøse båndene. Den ble mer individuell og sentrert omkring den evnen mennesket har til å føle å tenke selvstendig. Denne tendensen sprette seg langsomt nordover i Europa.

Rundt år 1500 ble kunstnerlige og intellektuelle aktiviteter styrt og kontrollert av makthaverne, men ett nytt åndelig og kulturelt klima gjorde det til en viss grad mulig å tenke i nye baner. Det ble opprettet flere universitet, europeerne oppdaget nye geografiske områder (Amerika), nye vitenskaplige oppdaginger (fysiske lover, nytt verdensbilde) endret oppfattningen av verden, og tekniske oppfinninger, blant annet trykkekunsten, gjorde hverdagen letter – noe som innebærer et definitivt oppbryt fra mellomalderen.

Renessanse, humanisme og reformasjon

Renessansen
Den kunstnerlige siden av dette bruddet blir kaldt renessansen. Ordet renessanse betyr ”å bli født på ny”. Det er vanlig å si at renessansen begynte i Italia i 1350 med diktsamlingen Canzoniere (sang) av Francesco Petrarca. Samlingen til Petrarca inneholder 366 kjærlighetsdikt, for det meste sonetter. Alle er til ei kvinne som heter Laura, og som dikteriet ser første gangen i ei kirke langfredag 1327. Etter møtet opplever han det som om han er født på ny. Diktet er individuelle følelsesuttrykk, som framstiller mennesket som et enestående subjekt, ikke bare som en brikke i et spill. Laura blir elsket som mennesket hun er, og ikke bare på grunn av den ideen hun representerer, slik det var vanlig i mellomalderlitteraturen.

Men ikke alt var nytt i renessansekunsten. Under slagordet ad fontes, søkte kunstnerne inspirasjon i den greske og romerske antikken. De kopierte stilen fra den klassiske kulturen og blandet det med tanker og følelser som var aktuelle i samtiden.

Humanismen
Nært knyttet til renessansen er den filosofiske retningen humanismen, som hevdet at individet var fritt. En skal ikke tro blindt på autoriteter, og gamle læresetninger bør prøves ut. Mennesket skal stå i sentrum og være målestokk for alle ting. Dette var homo mensura som er en lærersetning som var adoptert fra den greske filosofen Protagoras.

Humanismen hadde sentrum lenger nord i Europa enn renessansen. Den fremste humanismen på 1500-tallet var Erasmus fra Rotterdam. Han tillatte seg å kritisere kirken, blant annet i skriften Dårskapens lovtale fra 1511, som nesten sendte han på kjetterbålet. Han reddet seg selv ved å love å skrive en såkalt ”tilbakekalling” av kritikken, men dette ble visstnok aldri gjort. Samtidig skrev han bibelkommentarer. Denne doble handlingen var typisk. Humanistene kunne være opptatte av det jordiske, av det vakre og av kjærligheten. De trodde på fornuften og mente at mennesket kunne utvikle seg selv og finne ut hvordan alt henger sammen, med de trodde også på at Gud var den som hadde skapt fornuften og var herre over universet.

Reformasjonen
Den tyske teologen Martin Luther ble født i 1483 og døde 1546. Tankene hans førte til reformasjonen, et nordeuropeisk brudd med den katolske kirken. Reformasjonen handlet blant annet om at enkeltmennesket hadde rett til å lese å tolke bibelen selv, uten prestene som mellomledd. Derfor ble bibelen omsatt fra latin, først til tysk, og senere til andre folkespråk. Reformasjonen hadde vært umulig om det ikke hadde vært for humanismen, som altså la så stor vekt på den frie og selvstendige tanken.

Den europeiske litteraturen
Flere nye sjangrer dukket opp i denne perioden. Det henger så klart sammen med at litteraturen får flere funksjoner. Et av høydepunktene i renessanselitteraturen er Dekameronen av italieneren Giovanni Boccaccio. Dekameronen fra 1348 til 1353. Denne boken handler om en gruppe på ti mennesker som flykter til en borg under svartedauden. Verket har en rammefortelling som skildrer pesten og forteller om disse ti menneskene. De får tiden til å gå ved å fortelle historier for hverandre, ti historier hver dag i ti dager.

Spanjolen Miguel de Cervantes gav i 1605-1615 ut en tusen sider lang historie som begynner slik: ”På et sted i la Mancha, hvis navn jeg ikke gidder huske, levde der for ikke så mange år siden en landadelsmann…” Deretter får vi høre om alle de merkelige handlingene denne komiske adelsmannen kommer opp i, fordi han går inn for å leve livet sitt etter idealene i ridderlitteraturen. Boken, som er oppkaldt etter hovedpersonen, Don Quijote, problematiserer forholdet mellom ideal og virkelighet, og mange regner derfor denne boken som den første moderne romanen.

Den franske juristen Michel de Montaigne bestemte seg plutselig for å trekke seg tilbake til godset sitt for å slippe unna di heftige religiøse og politiske stridene i samtiden. Han ville heller bruke tiden på å studere den antikke moralfilosofien. Det resulterte i et massivt bokverk, som hal kalte Les Essais (1580-1588). Verket består av mange korte tekster, der Montaigne blander filosofiske refleksjoner med tekstkommentarer og notat av mer personlig karakter. Og dermed var essaysjangeren skapt.

I komedien As You Like it fra 1599 blir det påstått at verden er et teater. Dette er et gjennomgående tema i dramatikken til Shakespeare. Fordi menneskene ikke lenger hadde noe fast verdsordning å klamre seg til, slik de hadde i mellomalderen, var de nå svært usikre. Livet var et en stor illusjon, der menneskene kledde seg ut og spilte roller. Shakespeare revolusjonerte dramaet og blir framdeles regnet som den fremste dramatikeren i verden. Han skrev historiske drama, komedier, tragedier og eventyrspill.

Kunst og arkitektur
Fra 1400-tallet spredde renessansen seg over hele Vest-Europa og til flere kunstnere. Arkitekten Filippo Brunelleschi (1377-1446) kopierte mønster fra byggekunsten i antikken. Ett av de tekniske mesterverkene hans er kuppelen på domen i Firenze, som det var bestemt skulle være rund, men som arkitektene lenge ikke viste hvordan de skulle bygge. Det var også han som oppdaget perspektivlovene, som gjorde at malerne nå kunne lage dybder i maleriene ved å forminske motivene etter hvert som avstanden ble større. De mest kjente renessansekunstnerne var universalgeniet Leonardo da Vinci (1452-1519) og maleren og skulptøren Michelangelo (1475-1564).

Musikk i renessansen
I antikken ble strengemusikk brukt som akkompagnement til lyrikk og skuespill. I mellomalderen tok en til å bruke vokalmusikk i kirkelige sammenhenger, der melodistemmene skulle forsterke det kristne budskapet. Først i renessansen ble musikken en selvstendig kunstart. Det ble skapt ny musikk, som nå ikke bare skulle brukes i kirken, og instrumentene fikk slippe til på egne premisser. Dermed slapp flere musikalske stemmer til samtidig, noe som skapte en rikere klang. Slik oppstod den polyfone musikken.
Det rike klangbildet førte til at nye instrument ble utviklet, for eksempel strengeinstrument som fiolin og gitar, og blåseinstrument som tverrfløyte og horn. Med dette fulgte stadig større oppsetninger, forløperne for de store symfoniorkestrene vi har i dag.

 

Madrigalen, som er italiensk og betyr sang på morsmålet, er den første musikken som kobler musikk og tekst på likeverdige vilkår. Denne sangformen har en kort, enkel melodi, med en melodilinje som blir sunget flerstemt uten akkompagnement av instrument. Teksten er verdslig, ofte et dikt som lovpriser kjærligheten.

Norsk humanisme
Norge fikk ikke et eget universitet før i 1811. Før det måtte norske studenter reise til København eller til andre europeiske universitetsbyer. De fleste vendte tilbake til prestestillinger i hjemlandet. Dermed ble de spredde for alle vinduer og mistet kontakten med læremiljøet. Det var med andre ord ikke særlig vekstmuligheter for læremiljø i Norge. Likevel oppstod det flere humanistmiljø i landet på 1500-tallet, alle rundt domkirkene i de største byene. Disse miljøene var vendte mot Europa. De drev undervisning, og det ble skrevet litteratur av ulike slag.

Hansabyen Bergen hadde et stort innslag av tyske handelsmenn, med stor makt, med egen administrasjon og med egen lovgivning. De lokale styresmaktene ville avgrense den makten hansaen hadde. De bestilte derfor historiske skrifter som kunne lovprise byen og de danske makthaverne, og omtale tyskerne i mindre positive vendinger. Det førte blant annet til at Mattis Størsson (1500-1569) midt på 1500-tallet skrev historieverket Den Norske Krønike. Det er skrevet i samme stil som den norrøne sogelitteraturen.

Absalon Pedersson Beyer skrev også et historieverk på bestilling, Om Norgis Rige (1571). Beyer hadde helt andre litterære forbilder enn Størsson. Boka hans ligner mer på historisk-topografiske verk fra andre steder i Europa på den tiden. Topografisk litteratur gir en utførlig oversikt over geografi, naturforhold, dyreliv, folkeliv og historie i et område. Han skrev også to andre verk. Dette var verkene Absalon Pederssøns dagbok (1552-1572) og Oration om M: Geble. I den første noterte han små og store handlinger fra dagligdagslivet i Bergen. Den andre er en biografi om Gjeble Pedersson, den første protestantiske biskopen i Bergen og grunnleggeren av det humanitetiske miljøet i byen.

Oslohumanistene var mindre opptatte av historie og politikk. De skrev heller for å omvende folket til lutheranere. De brukte mest latin, selv om de fleste humanistene hadde som mål å skrive på morsmålet sitt. Jens Nilsson var ”lesemester” (rektor) ved latinskolen i Oslo og senere biskop i Oslo og Hamar. Han skrev mange religiøse skrifter, blant annet en detaljert bibelkommentar til Første Mosebok, på latinske vers. I årene mellom 1574 og 1597 skrev Nilsson en fortelling om visitareisene sine på norsk. Det må være en av de eldste detaljerte reiseskildringene vi har i norsk litteratur.

I miljøet rundt domkirka i Hamar var det stor motstand mot reformasjonen. Det resulterte blant annet i det vesle skriftet Hamarkrøniken, som kom ut ca 1550. Forfatteren er ukjent, men verket handler om Hamar i katolsk tid. Blant annet fortelles det om en fryktelig sjøorm i Mjøsa, som blir framstilt som et vondt tegn som varsler at biskop Mognes skal fengsles. Ormen har svart man som en hest og øyer store som bunnen av en bøtte. En vågals skyt ormen med ei pil i øyet, slik at ”meget grønt tøy løbe udaff hans øyen oc hoffued, saa at vandet om hannem der hand laa bleff grønt”.

Den mest kjente humanisten fra miljøet rundt domkirka i Stavanger var Peder Clausson Friis (1545-1614). Han skrev historiske, naturhistoriske og topografiske verk og omsatte lover og kongesanger fra norrønt. Ingen av skriftene hans ble trykt mens han levde, men mange ble skrevet av, slik at han fikk mange lesere i samtiden. Skriftene ble trykt fra ca 1630 og utover, og Friis ble straks en av de mest leste forfatterne i landet.

Noen sentrale forfattere

Miguel de Cervantes – (født 1547, død 1616)
Miguel de Cervantes kom fra en fattig spansk adelsfamilie. Han gjorde først militær karriere. Etter hver ble skrivingen levebrødet hans. Han skrev noen hyrdefortellinger og drama, og han stilte krav om at spanske diktere måtte skape en ny litterær stil. For at fortellerkunsten skulle få høyere status, måtte forfatterne lage kunstferdige fortellinger slutte å skrive platte historier i folkelig stil. Han kritiserte også dikterkollegaene sine for å slurve med karaktertegningen i hovedverket til Cervantes, Don Quijote, men særlig sannsynelig er ikke handlingen. Den første delen kom ut i 1605 og den andre i 1615. Don Quijote kjeder seg hjemme og får tida til å gå ved å lese ridderromaner. Det gjør at han blir gal, og han finner ut at han skal reise ut i verden på eventyr som ridder. Han legger et ”de la mancha” til navnet sitt, allierer seg med bonden Sancho Panza, som uvitende blir utnevnt til våpenbærer, og som blir plaget gjennom hele fortellingen. Hovedoppgaven til Don Quijote skal være å hjelpe de som er i nød, og slik vinne udødelig ære, og for å oppnå det må han velge seg ei vakker jomfru å forsvare. Valget faller på Dulcinea, som alle andre mener er godt under gjennomsnittlig vakkert. En ekte ridder må også ha en hest. Don Quijote har bare en gammel og spinkel hest, Rocinante, men denne hesten får gjøre sin nytte. Rocinante fører han i alle fall opp i den ene komiske handlingen etter den andre. Alt rundt Don Quijote blir omdannet til en ridderverden. Gamle kroer blir stolte ridderborgninger, simple tjenestejenter blir fine damer. Aller mest kjent er historien om vindmøllene som Don Quijote i fantasien skaper om til vonde kjemper som han går til kamp mot. Til slutt må han, trøtt og sliten, vende hjem til hverdagen.

Michel de Montaigne (født 1533 – død 1592)
Michel de Montaigne kom fra en mektig kjøpsfamilie i Bordeaux i Frankrike. Slekten hadde i generasjoner interessert seg for offentlig styre og stell, så Montaigne fikk privatundervisning og ble sendt på de beste skolene for å kunne gå inn i denne tradisjonen. Han studerte jus og fikk et dommerembete i hjembyen Perigueux. Men i 1568 trakk han seg tilbake til slottet sitt for å ”hvile seg i de lærte jomfruers skjød”, altså konsentrere seg om å lese og skrive.

Montaigne skrev bare en bok, Les Essais. Til gjengjeld omarbeidet han denne boken hele livet, slik at den ved den siste redigeringen var på omtrent 1500 sider. Montaigne var en skeptiker, og essayene hans er kloke refleksjoner om alt mellom himmel og jord. De er gjennomstyrte av en intelligent kritisk sans, og Montaigne er nærmest allergisk mot alt som ligner på moralisme og skråsikre handlinger. Mennesket sin oppgave var å erfare, og så reflektere over det det hadde erfart. I tråd med dette synet er essayene hans skrevet uten noen åpenbar plan eller metode og kan ligne på en samling tilfeldige inntrykk av saker han har lest om og ting som han hadde opplevd. Han blander intellektuelle refleksjoner med fortellinger og selvbiografisk stoff.

Under den stadige redigeringen ble essayene fylt med kommentarer til teksten og krydret med sitat, mest fra greske og romerske forfattere. Montaigne mente at alt var sagt videre, og at menneskene til alle tider og overalt var de samme. Derfor kunne han plukke som han ville fra det andre hadde skrevet. Likevel er essayene hans originale. Han greier å bruke de mange sitatene uten at det hemmer hans egen tanke, og det er den han viser fram til i essayene. Selv sammenlignet han seg med biene som flyr fra blomster til blomster og samler nektar, for siden å lage honning, som helt ut er deres egen.

Montaigne hadde lite til over for abstrakte tankerekker. Derfor hentet han dem ikke bare fra bøker, men også fra sitt eget liv, slik som her: Jeg kan ikke lenger uten behag sove om dagen, maten bekommer meg ikke vel mellom måltidene, jeg kan ikke spise frokost, og om aftenen kan jeg ikke legge meg før det er gått minst tre timer siden jeg satt til bords. Jeg kan ikke lage barn annet enn like før jeg sovner, og aldri stående; jeg kan ikke gå lenge svett, ikke drikke kaldt vann eller ublandet vin, ikke gå barhodet, ikke la meg klippe efter middag. Jeg føler meg like uvel uten hansker som uten trøye, jeg må vaske meg både efter måltidene og når jeg står opp om morgenen, og min seng må ha både himmel og gardiner.

William Shakespeare (født 1564 – død 1616)
William Shakespeare var kjøpmannsønn fra Statford-on-Avon i England. Vi vet lite om han før han dukker opp som skuespiller og dramatiker i London i 1592. Før det var han kanskje med i en omreisende teatertropp. I dag blir han regnet som den fremste dramatikeren i verden og som nasjonalforfatter i England. Han skrev 38 skuespill, 154 sonetter og en rekke andre dikt. I 1594 ble han medeier i teaterkompaniet han arbeidet ved. Denne teatergruppa ble senere adoptert av kong Jakob 1. og derfor kaldt The King’s Men. Moderne konspirasjonsteorier vil ha det til at Shakespeare ikke skrev alle stykkene sine, men at de ble forfattet av andre som var knyttet til kompaniet, og at Shakespeare bare lånte navn av de. Dette er en tvilsom hypotese. I 1599 bygde The King’s Men et eget teater ved bredden av Themsen. Det brann ned i 1613, ble bygd opp igjen, men revet ned i 1644. I 1997 ble en moderne kopi av dette teateret bygd. Shakespeares Globe Theatre.

De meste kjente verkene av Shakespear er det historiske dramaet Richard 3. Komediene Kjøpmannen i Venezia og Som du vil, tragediene Romeo og Julie, Hamlet og Macbeth, og eventyrspillet Stormen. Tidlig i forfatterskapet vekslet Shakespeare mellom å skrive komedier og drama om historiske engelske konger. Etter hvert spesialiserte han seg mer på tragedier. Selv om komediene og eventyrspillene per definisjon skal være lystige, er så godt som alle stykkene til Shakespeare pessimistiske og dypt tragiske i grunntonen. Det henger sammen med at han oppfattet tiden han levde i, som kaotisk og uforståelig. En av de mest kjente replikkene fra Hamlet kan illustrere dette: ”Something is rotten in the state of Denmark”. Fordi virkeligheten er fått av hengslene, treffer vi alle drama figurene som står overfor svær vanskelige valg, og som vakler og er usikre.

Hamlet bygger på en segnaktig fortelling av den danske historikeren Saxo Grammaticus, som levde på 1200-tallet. Den danske prinsen Hamlet er en typisk Shakespeare-figur, som strever med tvil og tro, og med forholdet til moren, stefaren, kjæresten og vennen og fedrelandet. Han blir hjemsøkt av spøkelset etter faren, som ber han om å hevne seg på de som drepte han. Spøkelset påstår at de som drepte han, var onkelen til Hamlet, Claudius, som er den nye kongen, og moren til Hamlet, Gertrud. Hamlet makter ikke å gjennomføre hevnen, og han tviler dessuten på at spøkelset er ekte. For og slippe unna spiller han gal. Spøkelse får settet opp et stykke som stedfester historien, og Hamlet blir overbevist. Men først dreper han feil mann, Polonius, rådgiveren til kongen. Det fører til at datteren til Polonius, Ofelia, som Hamlet elsker, blir gal og drukner seg, men også til at Laertes, broren hennes, må hevne seg på Hamlet. Det hele ender med at alle de involverte blir drept, bortsett fra den norske prinsen Fortinbras. Før han dør, gir Hamlet et vink om at han mener at Fortinbras bør bli ny konge.

Absalon Pedersson Beyer (født 1528 – død 1575)
Absalon Pedersson Beyer ble født i Aurland i Sogn, med da han som seksåring ble foreldreløs, sendte slekten han til Bergen for å gå på skole. Der tok biskop Gjeble Pedersson seg av han. Beyer studerte i København og Wittenberg og kom i nær kontakt med sentrale personer innenfor reformasjonen, blant andre Philipp Melanchton, den nære medarbeideren til Martin Luther. I 1552 kom Beter tilbake til Bergen, giftet seg med Anne Pedersodtter å ble lektor i teologi ved katedralskolen, der han senere ble rektor. På katedralskolen tok han også i bruk drama i undervisningen, og han er den første vi vet om som satt opp et skuespill i Norge. Han ble også slottsprest på Bergenhus festning, og av lensherrene der fikk han skriveoppdrag, noe som har gjort han til en viktig person også i litteraturhistorien.

I hovedverket Om Norgis Rige (1571) er påvirkningen fra europeisk litteratur tydelig. Blant annet adopterer han en velkjent historisk forklaringsmodell når han sammenligner den norske historien med et menneskeliv. I barndommen sto landet øde, fullt av skoger og marker, fjell og daler. Så voks det. I ungdommen ble kongemakten grunnlagt, og manndomsårene kom da monarkiet var på sitt sterkeste. Som bevis på storhetstiden skildrer han domkirken i Trondheim i all sin prakt. Norges alder kom da landet kom inn under Danmark. Han skildrer Norge i samtiden som en gammel enke, men framstillingen endrer ikke uten håp.

I Bergens kapitelbok eller Absalon Pedersøns dagbok (1552-1572) forteller han om likt og ulikt – fødsler, giftemål, død, skip som kom hjem til byen, branner, mord, utroskap, underlige tegn og varsel og mye annet. Til å begynne med skrev han korte, knappe notiser. Men etter hver ble notatene hyppigere og fyldigere. Det å føre i pennen alt som er verdt å nevne om det som skjer i en by, vitner både om en nokså moderne vitenskaplig holdning og om historisk vitenskap. Dagboken er neppe skrevet for at forfatteren selv skulle få oversikt over det som hadde skjedd, men mer som en dokumentasjon for ettertiden.

Kona til Beyer, Anne Pedersdotter, ble skylden for trolldom. Beyer, som hadde stor makt, greide i første omgang å skaffe henne fribrev, men etter at han var død, kom skyldningene opp igjen, og Anne Pedersdotter ble brent på bålet i 1590. Blant annet ble det hevdet at hun hadde brukt trolldomsmakten sin til å ta livet av Gjeble Pedersson, for at mannen hennes skulle bli biskop. Dette er den mest kjente og en av de best dokumenterte hekseprosessene i norsk historie.

Jens Nilsson (født 1538 – død 1600)
Jens Nilsson hadde dansk far og norsk mor, og han vokste opp i Oslo. Han studerte teologi i København, men tok aldri en endelig eksamen. Derfor ble han skolemann. Men i 1580 ”arvet” han bispestolen i Oslo etter svigerfaren og ble med det en av få norske biskoper på 1500-tallet. Bispedømmet var stort, det strekte seg fra Hamar stift i nord til Båhuslen i sør (omtrent ned til Göteborg).

Hovedverket til Nilsson er Biskop Jens Nilssøns bisitatsbøger og reiseoptengnelser, som forteller om reiser han gjorde i dette området. På samme måte som Absalon Pedersøns dagbok gir verket realistiske skildringer fra hverdagslivet i landet. Men Jens Nilsson følger i større grad de klassiske reglene for hvordan reiseskildringer skulle skrives. Teksten er sammenhengende, og mellom hendingene han forteller om, gir han detaljerte opplysninger om reiseruten, med landskapsskildringer og nøyaktige måk for avstander. Selv om de er skrevet på latin, er flere av høvesdiktene til Nilsson verdt å nevne. De handler blant annet om kometen over Oslo i 1577 og alt denne kometen varsler, om sorgen over datteren Catharina, som døde tre og et halvt år gammel, og om den første kona, som også døde fra han. I disse dikta legger han de personlige følelsene sine og religiøse stemninger fram.