Hvorfor brukes doping i idrett?
Genspleising – framtidens doping
Når man setter seg ned for å skrive et prosjekt om et tema som vekker så mye oppsikt som det dopingspørsmålet gjør i dag, finnes det mange gode grunner til å velge dette. For det første finnes det mye relevant stoff om doping, det er et samfunnsengasjerende tema og det er spennende å gå inn i en slik debatt. Nå finnes det imidlertid mange ulike måter å skrive prosjekt om dette emnet på. For mange ville nok det mest naturlige være å følge med strømmen og kaste seg i kampen mot doping og mot sportens juksemakere. Dette både fordi den største prosentvise mengden av stoff om doping er klart mot, så vel som at man ikke trenger kjempe så mye mot egne og andres holdninger når man argumenterer mot doping.
Jeg har imidlertid, gjennom dette prosjektet, prøvd å granske dopingspørsmålet mer fra idrettsutøvernes vinkel og prøvd å finne ut av hvorfor doping brukes i idrett. Prosjektet anses fra min side som en drøftende debatt rundt doping og hva som er doping.
Hvorfor brukes doping i idrett?
Jeg vil nå først og fremst prøve å finne ut hva doping er gjennom å se det i et historisk perspektiv og drøfte ulike definisjoner av begrepet. For det andre vil jeg se på dopingskandaler i idretten og finne positive og negative sider ved dopingtester. Dernest vil jeg prøve å finne ut hvor man skal sette grensen for doping, og til slutt vil jeg ta for meg spørsmålet: hvordan vil fremtidens doping se ut?
Å definere selve begrepet doping, er en vanskelig sak i seg selv. De fleste vil vel kanskje få negative konnotasjoner når de hører selve ordet. Automatisk setter vi begrepet i bås med andre negativt ladde ord som for eksempel mord og voldtekt. For å bygge opp om denne teorien, spurte jeg 10 tilfeldige personer om hva de først fikk opp i tankene da de hørte ordet doping. Jeg fikk disse svarene:
- Folk som tar stimulerende midler for å bli bedre i idrett (2 pers.)
- Idrettsfolk, juks (4 pers.)
- Finland, dumme finner (3 pers.)
- Folk med store muskler (1 pers.)
Resultatene kom som forventet. Argumentasjonen mot doping vi leser om i artikler trenger sjeldent å være noe særlig grundig – vår holdning mot doping gjør rett og slett at begrepet i seg selv oppfattes som et argument.
For å kunne forstå, forklare og definere hva doping er på en god måte, trenger vi først og fremst å få vite litt om historien bak doping og hvor det stammer fra. Jeg vil nå gi et kort historisk tilbakeblikk på dopingens historie:
Selve begrepet doping stammer fra det sydafrikanske ”dop”, en seremoniell drikk med stimulerende virkning. Atleter har så langt tilbake som til antikken forsøkt å styrke seg ved å drikke forskjellige blandinger av vin og spiritus og spise sopper og planter med euforiserende virkning. Som middel for å øke deres prestasjonsmuligheter drakk de antikke egypterne blandinger som bestod av pulveriserte eselhover kokt i olje og tilsatt kronblader og rosenknopper. Også de romerske gladiatorer brukte stimulanser; for å kunne kjempe bedre, og – hvor skader ellers ville ha gjort det umulig – for overhodet å kunne kjempe. Selv middelalderens riddere, som ble oppfattet som ansvarsfulle og eksempler til etterfølgelse, benyttet seg av en tilsvarende praksis.
I nyere tid har doping blitt brukt siden andre halvdel av det 19. århundret. Angelo Mariani, en kjemiker fra Korsika, ble omkring 1850 kjent for å lansere en drikk, som blant annet inneholdt ekstrakter fra cocablader blandet opp i vin. Andre eksempler er ”speedball”, en mikstur fra 1860-årene bestående av heroin og kokain som ble brukt av sykkelryttere. Blandingen ble skylt ned med brandy. Den gangen ble man, uavhengig om en hadde brukt doping eller ikke, helt når man vant et løp.
Som vi vet, er det i dag ganske annerledes. Dette som et resultat av hva som skjedde rundt 1960 – Europarådet utsender en resolusjon mot doping. De første dopingtestene ble innført i 1967 da Den internasjonale olympiske komité, IOC, utsendte en liste over forbudte stoffer.
I dag ser vi at holdningene våre til doping har forandret seg drastisk. Hvis vi hadde stilt det samme spørsmålet som jeg stilte 10 personer i 2003 til 10 tilsvarende personer for hundre år siden, tipper jeg at svarene ville blitt nokså ulike. Media, hos mange kalt den 4. statsmakt, har kanskje vært den viktigste påvirkningskraften. ”Doping-skandaler” som ruller opp på TV-skjermen, i avisene og på internett, gjør at vi blir tvunget til å gjøre oss opp en mening, ofte en mening vi har fått ”servert” fra andre.
Men hva er egentlig doping? Slår vi opp i et leksikon, finner vi ut at doping er en fellesbetegnelse på stimulerende- /prestasjonsfremmende midler og anabole steroider (hormonpreparater). I idrett blir doping ofte oppfattet som de stoffer som står på IOCs liste over forbudte stoffer. Mange vil derfor prøve å eksperimentere med nye stoffer for å unngå å bli karakterisert som dopingmisbrukere (dette er en farlig tendens jeg vil komme tilbake til senere). Blant vanlige folk oppfattes veldig ofte doping som kunstige, usunne stoffer som er farlige.
En sykkelrytter, ved navn Paul Kimmage har skrevet en bok, Rough Ride, som omhandler hva han kaller sykkelsportens rå virkelighet. Her er et utdrag som beskriver hvordan han vil karakterisere doping i sykkelsporten:
Tour de France var ikke noe alminnelig løp. Det stilte overmenneskelige krav til den menneskelige kropp. Å sykle seks timer om dagen i treogtyve dager var ikke mulig uten vitamintilskudd, mineraltilskudd, kjemisk utrenskning av en trett lever og medisin til å løsne de steinharde beinmuskler. Tatt i tablettform passerte medisinen gjennom magen og leveren. Det var ekstra arbeid for allerede overanstrengte organer, og resultatet var at mye av produktenes effekt gikk tapt. Med innsprøytninger unngikk man dette, og de hadde derfor en mye sterkere effekt. En sprøyte betydde ikke alltid doping: I en perfekt verden ville det være mulig å kjøre Tour’en uten medisinsk behandling, så lenge alle andre gjorde det samme. Men dette er ikke en perfekt verden. Vi dopet oss ikke, vi passet på oss selv, erstattet hva som daglig ble svettet ut av våre kropper. De midler vi tok, stod ikke på forbudtlisten, så hvordan kunne det være doping? Og også en annen ting gikk opp for meg: så snart man begynte spillet, så snart man aksepterte medisineringen, ble grensen mellom hva som var legalt og illegalt, mellom å passe på seg selv og doping, nærmest utvisket. De fleste krysser den uten noensinne å ha oppdaget at de gjorde det. De følger bare rådene fra holdkamerater og soignerer.
Utdraget beskriver veldig godt hvor vanskelig det er å definere eksakt hva doping er. Skal vi tolke leksikonets formulering, ville alle midlene som Paul Kimmage og hans sykkelkollegaer tok ha vært doping. Både vitamintilskudd, mineraltilskudd og de andre medisinene Kimmage omtaler var med på å fremme sykkelrytternes prestasjoner. På en annen side ser vi at ingen av disse stoffene var oppført på IOCs dopingsliste over forbudte stoffer. Det vil da strengt tatt bety at denne type idrett er lagt opp til at man skal kunne bruke noen typer doping og samtidig bli fortalt at man ikke bruker doping.
La oss nå gå tilbake til problemstillingen vår, og igjen stille spørsmålet: Hvorfor brukes doping i idrett? Som vi nå har sett, krysser mange av idrettsutøverne grensen til doping uten noensinne å ha oppdaget at de gjorde det. Idretten er lagt opp slik. Vi må da stille oss spørsmålet: Hvorfor framstilles utøverne alltid som de største synderne i dette spillet når idretten er lagt opp slik vi ser den i dag?
I det siste har det nærmest ”flommet over” av dopingskandaler i norsk media. Eksempler er fra Tour de France, Lahti-VM og fra uheldige TV2-reportere som så gjerne ville oppnå et ”scoop”. Endelig får vi avslørt jukserne i den ellers så sunne sporten vi alle har et så spesielt forhold til, er holdningen vår. Vi står fast på vår mening om at jukserne bør tas, at det er vel til pass for dem når de har vært så dumme å ta disse ulovlige stoffene. Ingen unnskyldninger hjelper. Doping er doping og juks er juks!
La oss nå i stedet prøve å gjøre et seriøst forsøk på å forstå hvorfor utøvere eksperimenterer med doping. Etter at finnen Janne Immonen var blitt avslørt for bruk av HES (Hydroxyethyl starch) i Lahti-VM, ga han følgende forklaring:
"Da jeg forberedte meg på konkurransen 17. februar injiserte jeg HES for å normalisere væskebalansen, siden jeg skulle gå to harde løp den dagen. Jeg har aldri hatt problemer med hemoglobinverdiene. Morgenen før jaktstarten tok jeg middelet siden jeg ikke visste det var forbudt. Etter at jeg fikk vite det var forbudt har jeg ikke brukt det".
Immonen legger vekt på at han ikke visste at stoffet var forbudt. Skal vi tro han rett, brukte han dette stoffet fordi han trodde at det ikke var på dopinglisten. Dermed ville han heller ikke ha blitt tatt som synder. Han visste imidlertid at stoffet var unaturlig, og at det, uavhengig om det var på en dopingliste eller ikke, var et prestasjonsfremmende stoff. Med andre ord prøvde Immonen å ta et stoff som ikke var blitt ”doping”, ennå. Immonens andre uttalelse var at han injiserte HES for å normalisere væskebalansen. Dette gjorde han for å kunne klare de to dagers neste løp. Vil dette da tilsi at konkurransen tærte så på Immonens kropp at han måtte bruke dette stoffet som medisin for å kunne mestre konkurransen?
Den franske sportslegen Dr. Bruno de Lignières uttalte til den franske avisen Le Monde, 22. august 1998 følgende:
”Folk tror sport er sunt, og at de medisinske problemer kommer av doping. Der tar de feil. Legevitenskapen vedgår at sportsprestasjoner på høyt konkurransenivå er en fysisk ødeleggende aktivitet. Det hersker det overhodet ingen uenighet om blant sakkyndige. Man må være modig hvis man skal si at doping, slik som den gjennomføres i dag, forbedrer helsen hos elitesportsutøvere i stedet for å skade dem.”
Dette kan kanskje forklare noe av det vi ser i forklaringen til Immonen. Uten å forsvare denne dopingtatte langrennsløperen på noen måte, kan en likevel sette seg inn i situasjonen og prøve å se de forskjellige sidene av saken. I forklaringen til de Lignières angriper legen vår sunnhetsforståelse av idretten, og ”drar” begrepet doping inn i retning av medisin i idrett.
Det at Immonen, og andre med han, prøver å eksperimentere med stoffer som ikke er forbudte, som ikke kan karakteriseres som ”doping”, er en farlig tendens i idretten. Dette kommer som et resultat av dopingtestenes opprinnelse.
På den ene siden prøver man å forbedre dopingtestene slik at man kan ta ”synderne”, mens på den andre siden prøver utøverne å finne nye stoffer som ikke finnes på listen over doping. Dette resulterer i eksperimenter med stadig farligere stoffer. Pilen peker oppover på begge sider. Både dopingtestene og utviklingen av nye stoffer ”konkurrerer” side om side om å ligge i forkant. Vi kan da spørre oss: Hvordan ville det vært dersom vi ikke hadde hatt disse testene? Når dette er sagt, kan det kanskje være lurt å fortelle hva som var bakgrunnen til at det ble fremprovosert tester mot doping. I 1960, under det 100 kilometer lange sykkelrittet i OL i Rom, døde nemlig den danske sykkelrytteren Knud Enemark Jensen som resultat av inntaking av amfetamin under ekstremt harde fysiske forhold. Dermed ble det laget en liste mot det som skulle være doping. Her oppstår, ut fra min oppfatning, definisjonen om hva doping er i idrett. Doping, som begrep, blir ikke lenger oppfattet som prestasjonsfremkallende stoffer, men enkelte stoffer som er blitt gjort forbudte av bl.a. årsaken at de er skadelige for kroppen vår.
Et paradoks i dag er at, hvis vi ser på sportslegen de Lignières uttalelse om at det ikke er dopingen som skader kroppen, men at det er idretten, vil det bli vanskelig for utøverne å vite hvilken side de skal lytte til. På den ene siden står fagautoriserte leger som ofte er lettere å ha tillit til, mens på den andre siden står IOC med sine lister om hva man ”får lov” å ta og ”ikke får lov” å ta.
Tidligere i oppgaven fikk vi et innblikk i sykkelsportens verden. En utøver som fra begynnelsen var fast bestemt på ikke å ”touche” doping kom inn i en verden hvor grensen mellom begrepene doping, medisiner, vitaminer og kosttilskudd var nærmest utvisket. En sprøyte trengte ikke være doping dersom stoffet ikke sto på forbudtlisten. Verdt å merke seg er at selv om lovlige vitamintilskudd og kosttilskudd ikke sto eller står på noen forbudtliste, skaper det likevel ulike vilkår i konkurranser. Det vil utkjempes en kamp om hvem som tar de beste kosttilskuddene og vitaminene.
Hvor skal grensen settes?
De finske langrennsløperne ble i VM i Lahti i 2001 alle tatt for å ha brukt HES, et stoff som gjør at produksjonen av EPO stiger. Utøverne ble fremstilt som banditter og naive juksemakere. Hvis vi sammenlikner denne injiseringen av EPO med naturlig framstilt EPO gjennom blant annet mange idrettsutøveres bruk av høydehus, ser vi at EPO-produksjonen vil stige like mye ved begge tilfellene. Det å ta en natt i høydehus før en konkurranse gjør at man får en like prestasjonsfremkallende virkning som å injisere EPO kunstig. Hvis vi spør hvorfor det ene er lovlig mens det andre er forbudt, begrunnes svaret med at den ene metoden er naturlig, mens den andre er det ikke. Vi ser at dopingspørsmålet dreies til å omfatte unaturlige stoffer som øker prestasjonsevnen. Alle naturlige stoffer er lovlige, selv om de gir like stor prestasjonsfremmende virkning som de kunstige.
En annen ting er å sette grenser innenfor selve idretten. I stedet for alltid å legge skylden over på doping, bør man se på hva som kan gjøres bedre og forandres i idrettens rammer. La oss ta Tour de France som et eksempel. Som Kimmage beskrev sykkelrittet; ”det stilte overmenneskelige krav til den menneskelige kropp”, burde vi ikke da gjøre noe med rammene innenfor dette løpet? Løpet slik det er i dag varer i 23 dager, man sykler 6 timer hver dag og det kreves at man holder en gjennomsnittsfart på 40 km/t dersom man vil være med på å kjempe i toppen. Hvorfor kunne ikke sykkelrytterne fått en dag å hvile kroppen sin mellom hver etappe slik at man hadde sluppet å bruke alle midlene Kimmage omtaler for å kunne klare løpet? Ut fra min oppfatning burde det kunne gå an å forandre rammene innenfor idretten slik at man slapp å bruke vitamintilskudd, kosttilskudd og medisiner i konkurranser. Verdensrekordene man stadig skal vinne over vil en dag bli en kamp om hvem som tar de beste stoffene før start. Idretten går i retning av en slik utvikling.
Genspleising – framtidens doping er på vei
Forskning gjør nå at både antidopingarbeidet og resten av idretten venter spent på hva som kan komme ut av eksperimenter. Moderne doping er et resultat av legevitenskapens fremskritt. Derfor er det innlysende at genterapi også vil bli misbrukt til [kunstig, forbudt] doping. Metoden gjør det mulig for kroppen å produsere for eksempel EPO selv, og risikoen for å bli avslørt er lik null. Stoffene er nemlig identiske med kroppens egne stoffer og kan ikke spores i en test.
Under OL i Innsbruck i 1964 overrasket Eero Mäntyranta alle ved å vinne gull både på 15 og 30 km og sølv i stafetten. Verken Mäntyrantas treningsmetoder eller fysiske fremtoning kunne forklare den plutselige suksessen. Nå vet vi at den i dag 64 år gamle Mäntyranta mangler et gen som regulerer nyrenes produksjon av hormonet erytropoietin, EPO. Dette fører til at benmargen begynner å produsere oksygentransporterende røde blodlegemer, og det er akkurat disse røde blodlegemene som er så viktig i utholdende idretter som sykling, langdistanseløp og langrenn. I fremtiden vil vi kunne se at det som skjer i Mäntyrantas kropp, også vil være mulig å få til ved genmanipulasjon.
Manipulasjon av menneskelige gener forskes det intenst på, fordi denne metoden har et enormt potensial innen behandling av sykdommer. Metoden kalles innenfor dette området for genterapi, og den gjør det mulig å korrigere eller fjerne genetiske feil som er årsak til sykdom, i stedet for å behandle sykdommen og symptomene medisinsk med de bivirkningene som følger med. Dette vil imidlertid like sannsynlig som legevitenskapen i tidligere år har blitt benyttet som doping bli brukt igjen.
Selve metoden å innsette gener i mennesker kan skje på tre forskjellige måter:
- Genmaterialet kan injiseres direkte inn i en muskel
- Man kan ta ut celler som modifiseres og settes inn i kroppen igjen
- Genmaterialet kan transporteres inn i muskelen av virus.
I forsøk man har gjort med dyr har metoden å transportere inn virus vært den metoden som har gitt best resultater – dette fordi virusets fremste evne er nettopp å trenge inn i celler. Man kan eksempelvis ta ut en del av arvematerialet fra et forkjølelsesvirus og sette inn kunstige gener som for eksempel produserer EPO. Det er imidlertid viktig å beholde arvematerialet som gjør at viruset har evnen til å bryte inn i celler. Manipulasjon av dyr har vist at metoden er svært effektiv, men også at perspektivene er skremmende hvis – eller når – gendoping gjør sitt inntog i idretten. Laboratoriemus som har vokst til dobbel størrelse og bavianer med hematokritverdier på 75 er noen av resultatene man har oppnådd (Bavianenes normale hematokritverdi er som hos mennesker på 45).
Forskerne mener at når gendoping når idretten, vil vi se utrolige rekorder bli slått. Spørsmålet blir om antidopingarbeidet vil klare å ”konkurrere” med denne utviklingen og få tester som kan avdekke denne type bruk av prestasjonsfremmende midler.
Konklusjon
Gjennom dette prosjektet har vi funnet ut:
- At definisjonen på doping har med årene gått fra å være prestasjonsfremkallende stoffer til å bli forbudte, usunne og kunstige prestasjonsfremkallende stoffer.
- At folk flest får negative konnotasjoner når de hører ordet doping, mens de fleste ikke har noen problemer med å godta idrett som noe sunt og bra for kroppen vår, hvilket vi har sett gjennom oppgaven ikke helt stemmer. Ofte tas doping som et resultat av at idretten ødelegger utøverne til å måtte bruke medisin i form av doping.
- At det er forvirrende å være utøver i en idrett der leger sier en ting, mens de øvrige makthaverne i idretten sier en annen ting.
- At vi bør tenke på å angripe idrettens makthavere som står bak sportens rammer, og begynne med å sette grensen her.
- At et resultat som følger av idrettens mål om stadig å sprenge grenser, vil bli at man må ty til nye dopingmetoder for å kunne slå disse rekordene til slutt. Resultatet vil bli en intens kamp mellom antidopingarbeid og utøvere som prøver å fullføre målsettingen til idretten gjennom å ty til doping.
Eufori = høyt stemningsleie
Soignere = dra omsorg for, pleie sitt ytre
Spiritus = en sprit
Scoop = innenfor journalistikken betegnes det for å gjøre et kupp
Hemoglobin = fargestoffet i de røde blodlegemer
Hematokrit = den prosentvise mengden av blodceller i blodvolumet
Injisere = sprøyte inn
Bøker og tidsskrifter
- Tittel: Dopingdjævlen – analyse af en hed debat
Forfatter: Verner Møller
Forlag: Gyldendal
Utgivningsår: 1999
- Tittel: Illustrert Vitenskap
Ansvarlig utgiver: Jens Henneberg
Utgave: Nr. 2 / 2002 (29/1 – 25/2)
- Tittel: Hele Norges Leksikon
Forlag: Hjemmets Bokforlag i kommisjon hos LibriArte
Utgivningsår: 1996
Internettsider
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=6058593
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=464143
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=4975793
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=8392022
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=9153345
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=1678501
- http://www.helsenytt.no/index.htm
- http://www.idrett.no/t2.asp?p=18952
- http://it-student.hivolda.no/prosjekt/v00/Helse_og_livsstil/kroppens.htm
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst