Den Amerikanske Borgerkrigen
Amerikas opprinelse
Det er Kristoffer Columbus som har fått æren for oppdagelsen av Amerika, selv om mye tyder på at det var vikingen Leiv Erikson som var først ute. Amerika ble offesiellt oppdaget 12 oktober 1492. I årene som fulgte ble det gjort utallige koloniseringsforsøk av hovedsaklig Frankrike, Sverige, Nederland, Spania og England. Ofte ble det det små kolonikriger mellom de forskjellige kolonistene pga. uenighet om landsfordelingen. Den mest kjente av disse krigene er "syvårskrigen", den avgjorde befestelsen Storbritania tok over Nord-Amerika. "Den nye verden" ble av mange mennesker sett på som et land med store muligheter og et bredt utvalg av dyrkbar jord, noe som skulle få mennesker over hele verden til å utvandre for å søke "lykken". Etter hvert som folk kom til Amerika ble antallet kolonier større. 4.july 1776 kom det neste store høydepunktet i USA’s historie, Uavhengighetserklæringen ble undertegnet, de var ikke lenger avhengig av England. I den står det bla. "alle mennesker er skapt like" noe som vi senere skal få vite at folket i sør-statene tok sterk avstand fra. Denne erklæringen feires den dag i dag i Amerika (nasjonaldagen). På dette tidspunktet var det 13 kolonier i Amerika, og arbeid ble satt i gang for å samle dem. Noen år senere ble Amerika samlet, og fikk sin første president, George Wasington. De sammenslåtte koloniene fikk navnet U.S.A (United States Of America). Årene gikk, og stadig flere kolonier ble tatt opp i Unionen bla. Texas og Florida. Hver stat hadde sine egne lover og regler, men felles president.
Krigens bakgrunn
I mange år før krigen startet var det stadig uenigheter mellom de forskjellige statene . Som kjent drev Amerika med slaver på denne tiden, slavene ble hentet fra Afrika og ført til sitt nye land i overfylte seilskuter uten ordentelig mat og drikke. Nord-statene var imot dette og satte inn alt for å stoppe det, Sør-statene derimot var for slavedrift, og forsvarte seg selv med å si at slavene fikk all den maten de trengte og at de hadde tak over hode i motsetning til tusener av fattige hvite folk som ble oppservert på gata.
Det var ikke bare dette spørsmålet som skapte uenigheter i årene før krigens utbrudd, også toll og avgiftsspørsmålet i forbindelse med industrikonkurransen med Storbritania skapte splid. I sør levde de for det meste av jordbruk (bomull) og hadde en hyppig handel med England, mens det i nord ble satset stort på å utvikle Amerika til en sterk industrinasjon, som bla. Storbritania. Av denne grunn ville de sette opp tollen på Engelske varer for å få et slags monopol.
Som du skjønner ble det svært spetakkel av disse sakene, Nord-statene fant like mye negativt å si om Sør-statene, som Sørstatene hadde av negative ting å si om Nord-statene.
Fra og være nære brødre var de nå blitt bitre uvenner.
Presidentvalget I 1860 var det tid for den Amerikanske Unionen å avholde valg, det var presidentvalget som stod for døren.
Det var fire kandidater til valget: en republikaner (Abraham Lincoln), en demokrat (Stephen A. Douglas), en sydstatsdemokrat (J.C. Breckinridge) og en fra det konstitutionell unionsparti (John Bell). To av kandidatene (Lincoln og Douglas) var fra Nord-statene og talte deres sak, mens de to andre (Breckinridge og Bell) var fra Sør og talte derfor deres sak.
Lincoln vant valget "klart" med sine 1. 865. 593 stemmer over annenmann Douglas, han med 1. 382. 713 stemmer.
I Lincolns program var slavespørsmålet et viktig moment, han ville sikre delstatenes rett til selv å bestemme indre anliggender, på den annen side skulle Kongressen avgjøre slaveriets status i territoriene (områdene som enda ikke var stater). På denne måten mistet han Sør-statenes stemmer.
Sør-statene var etter valget sure over at ingen av deres kandidater var blitt valgt, samtidig følte de at presidenten tok motsatt parti og at de ville bli urettferdig behandlet av President Lincoln ettersom han bare støttet Nord-statenes saker.
Av denne grunn trakk de seg nå ut av Unionen i 1861.
Alle de utbrytende statene fikk fellesnavnet Amerikas Konføderte stater, og til President ble Jefferson Davis valgt.
Abraham (Abe) Lincoln (1809-1865) Februar 1809 ble det født en liten gutt i en fattigsli tømmerkoie ute på prærien 29 km fra Elizabethtown i staten Kentucky. Gutten fkk navnet Abraham, men ble av venner bare kalt Abe.
Abraham levde opp under fattige kår, familien som fra før besto av to voksne og et barn, hadde nå fått et nytt medlem og familien måtte slite enda hardere for føda.
I 1816 flyttet Lincoln familien til Indiana. De voksne reiste til hest, med hvert sitt barn forran på salen.
Året etter inflyttingen (1818) døde Abrahams mor, Nancy, og Abrahams far, Thomas giftet seg kort tid etter med enken, Sarha (1819). Sarha hadde tre barn fra før og boforholdene ble desto trangere i den primitive hytta som verken hadde vinduer eller gulv.
Abe skal ha vært et snilt og intelligent barn, han gjorde som han fikk beskjed om og leste alt han kunne komme over, det hendte til og med at han skrev av avsnitt for så å lese dem opp for seg selv.
Abe ble ofte mobbet fordi han var noe høyere enn de andre barna, og snartenkt og munnrapp som han var hadde han alltid en kommentar eller utalelse på lur som satte "mobberne" på plass, med andre ord: han fikk tidlig sitt store taler talent.
I 1830 flyttet familien til Illinois, og da det ble krig mot Black Hawk-indianerne melte Lincoln seg frivillig. Han ble etter vært kaptein for de frivillige i krigen og oppnådde høy status.
22 år gammel flyttet Abe for seg selv og tok til å lese jus til tross for lite skolegang, i tilegg til lesning tok Abe småjobber for å tjene til livets opphold. Under denne perioden satt han i delstatsforsamlingen i illinois.
Året er 1836 og Lincoln ble nå valgt inn i den lovgivende forsamling der han forøvrig gjorde en stor rolle.
Abe hadde nå tatt juridisk eksamen og flyttet 15. april 1837 til Springfield i Illinois hvor han praktiserte som sakfører. Fem år senere ble han gift med Mary Todd, som også ble mor til hans fire barn.
Abrahams neste store skritt innenfor politikken var da han kom inn i Kongressen (1847-1849).
Han blir også sett på som en av grunleggerne av det nye republikanske parti, som for øvrig i likhet med Lincoln var for opphørelsen av negerslaveriet i Nord-statene.
I 1854 debatterte Kongresen den såkalte Kansas-Nebraskaloven som ville gjøre det mulig å innføre slaveriet i begge disse stater. Lincoln som er kjent som en menneskeforkjemper som satte som et av sine største mål å bevise at ingen mennesker er mindreverdige, reagerte kraftig på slike rasistiske forslag, og utalte en gang "Som nasjon begynte vi med å erklære at alle mennesker er skapt like. I praksis utlegges dette nå som at alle mennesker er skapt like, utenom negrene"
I 1858 prøvde Lincoln å bli valgt inn i Senatet, men gikk på et nederlag mot Stephen A. Douglas. Till tross for nederlaget vakte Abe stort inntrykk blandt folk med de fantastiske talene som han var da, og i dag er hans "varemerke"
Nå gikk det oppover for Abe Lincoln, i 1860 ble han valgt til President for U.S.A, noe som skulle få Sør-statene til å trekke seg ut av Unionen. Det hele endte med krig.
Under hele den tragiske krigen søkte Abe trøst i humoren, han skal vist nok en gang ha uttalt "Jeg må jo ikke gråte, derfor ler jeg"
Til tross for mye motgang vant Lincoln og Nord-statene krigen i 1865 og Lincoln var utrolig lykkelig, til tross for tapet av sønnen Willie, som falt i krigen.
Bare fem dager etter fredssluttningen ble Abraham Lincoln skutt ned å drept i teateret av fanatisk sydstatstihenger med navn J.W Booth.
Lincoln ble gravlagt i sin gamle hjemby Springfield.
Det Amerikanske folket ser i dag på Abraham Lincoln som en av Amerikas store presidenter, han forstod den jevne amerikaners syn på statens funksjon, å være "er styre av folket, ved folket, for folket."
Krigen bryter ut De konfødererte statene stod 12. April 1861 for startskuddet til krigen, de begynnte beleiringen av Fort Stumter utenfor Charlston i South-Carolina hvor Unionens krefter i Sør-statene var blitt konsentrert. Lincoln gikk etter en stund med på å sende proviant til åstedet, men ikke tropper. De Konfødererte bestemte seg for å bombe fortet med de 65 soldatene og 10 offiserene med major Anderson i spissen. Etter 34 timer falt stjernebanneret som en skadeskutt fugl og Anderson og hans menn så seg nødt til å kapitulere.
Etter denne hendelsen var det ingen vei tilbake for President Lincoln, han ba Kongressen om 75 000 frivillige mann, som skulle tjenestegjøre i fire måneder.
Dette betraktet Sør-statene som en krigsærklæring og krigen var et faktum-23 stater fra nord mot 11 stater i sør, 22 mill mennesker mot 11 millioner.
De blåkledde og de gråkledde satte nesespissene mot slagmarkene, alle klare til å ofre sitt liv om nødvendig.
Det som senere av Charles Beard er blitt kalt "Den annen amerikanske revolusjon" hadde begynt.
Krigen Det er av mange sagt at denne krigen var en konsekvens av amerikanernes dårskap, udugelighet og stolthet. I krigen gikk det med omtrent 600 000 menneskeliv, enten de døde i kamp eller av sykdom krigen førte med seg. Alle disse menneskene døde en hensynsløs død i sitt forsøk på å lede "landet" sitt frem til seier. Mange av disse livene kunne vært spart hvis hærførerne, spesiellt på nordsiden hadde vært bedre utdannet.
Slik det gikk ble det ofte satt tusner av menns liv på spill til ingen nytte.
Sørstatenes hadde før krigen trodd at de stille og rolig uten krig kunne tre ut av Unionen for så å danne en egen nasjon og bygge opp en egen fremtid på sine egne primisser og med egne lover, noe som senere viste seg helt umulig.
Nordstatene der imot trodde de i all enkelhet skulle ri krigen i land til sin fordel og at det bare ville ta noen få måneder. Dette var en total undervurdering av Sør-statenes egen kampvilje og kampferdigheter, krigen varte ikke et par måneder, men i fire blodige år.
Krigen bredte seg over store områder i syd og vest, den krevde gigantiske militære opperasjoner, oppsetting av store armeer og hyppig utdannelse av generaler og hærførere.
Arbeidet med å danne armeer ble ekstra vanskelig siden ingen var forberedt på krig, egentlig fantes ingen militære styrker og få ordentlige generaler. Det er blitt sagt at dette var en krig mellom sivilister som ikke ante noe om store militære opperasjoner.
Krigens menn hadde ingen mangel på heltemot, men romantikk var det lite av, som sagt av andre."For de fleste ble krigen like romantisk som fengselsrotter, og like ridderlig som tyfus"
Ved krigsutbruddet stod Sør-statene best militært rustet til kamp, de hadde flere offiserer og tilgjengelige styrker, på den annen side var det Nord-statene som hadde best ods. Til tross for deres manglende organisasjon hadde de praktisk talt hele industrien, i motsetning til i sør der de for det meste drev med bomullsdyrking og ikke hadde noen betydelig industri og ingen stor krigsflåte.
I stedet for stor industri hadde de i sør en flammende tro på sin sak. i tilegg hadde de generaler som viste seg totalt overlegne overfor sine motstandere, en av dem var General Robert Lee som kom over på Sør-statenes side da Virgina sluttet seg til de konfødererte. Mye takket være Lee holdt Sør-statene ut i fire lange år.
Lee utalte etter en seier engang: "Det er godt krigen er så forferdelig, ellers kunne vi bli altfor glad I den".
Nord-statenes nedtur Nord-statene beveget seg i retning Richmond i Virgina, som regntes som De Konføderertes hovedstat under slagordet "fremad mot Richmond". Unionshæren følte seg trygge på seier og skarer av sivile fulgte etter for å se Sør-statenes brakende nederlag. Slik gikk det i midlertid ikke, om kvelden motok Lincoln et telegram "Vår arme er på fullt tilbaketog. Dagen er tapt. Redd Washington og resten av hæren"
Robert Lee og daværende Oberst/militærakademisk lærer Thomas Jonathan "stonewall" Jackson tok sin første seier. Jackson ble senere Lee’s beste kompanjong i kampen for Sør-Statenes eksistens.
Følgende sommer fikk Lincoln fulmakt av Kongressen til å kalle inn yterligere 500 000 mann, med 3 års tjenesteplikt.
Rekruteringsplakat Rolig epoke Høsten -61 og utover var uten store hendelser, ingen slag ble utkjempet, og Nord-Statene som før var så sikre på seier, innså at det ikke var håp om noen rask avgjørelse av krigen.
Det eneste som skjedde av betydening i denne perioden var at alle sørstatshavner ble erklært blokkert av Lincoln og at General George Brenton McCellan begynte å bygge opp den over 500 000 manns store Unionshæren.
McCellan viste seg som en dyktig organisator og fikk snart Unionsarmeen til å ta form.
Stemmningen i Nord-Statene var dyster, og folk ble mer og mer negative i forhold til krigen, enkelte begynte å lure på om det egentlig kunne håpe på seier.
I Sør-Statene der imot rådet lysere stemning, folk trodde på seier. Folket så tilbake på en politisk fortid som de var stolte av: de hadde gitt republikken store statsmenn bla. Washington; de forsynte verden med bomull og de hadde Storbritania på sin side.
Heller ikke i sør skjedde det stort, bare forberedelsene frem til neste møte med Unionshæren.
Sør-statenes glansperiode Jefferson Davis komanderer sine tropper ut for å møte et stormangrep fra nord. Soldatene var dårlig utrustet, men rykket lystig ut mens de sang og fleipet, noe som var merkelig med denne krigen, soldatene mistet nesten aldri humøret, og de viste mot som man sjelden har sett maken til. Våren -63 fikk sørstatssoldatene vise hva de dugde til, de vant det første slaget til Nord-Statenes store skrekk.
Nord-Statene hadde nå planer om å erobre Richmond og deretter avslutte krigen. Det hele endte opp med den berømte 7 dagersslaget som endte med triumf for Sør-Statene, Richmond var reddet. De Konfødererte ble så selvsikre at de uttalte: "En seier til, og Yankeene kommer til å falle på kne og skrike om fred".
Seiersrekken stoppet ikke her, også slaget ved Bull Run 30. August ble vunnet av folket i sør, slaget anses som en av Lee’s og Jackson’s mest lysende bedrifter.
Jefferson Davis (1808-1889) Jefferson Davis var en annerkjent amerikansk politiker som spilte en stor rolle under borgerkrigen.
Hans første store opptur som politiker var da han i 1845 ble valgt inn I Representantenes hus. Under krigen mot Mexico i 1846-1847 gjorde han en vesentlig rolle, senere, i 1847 kom han inn i det amerikanske senatet der han ble sittende til 1853, han ble forøvrig gjenvalgt i 1857.
Under sin politiske karriere var Jefferson bla. Krigsminister.
Han var demokratisk offiser, og da De Konfødererte Stater rev seg løs fra unionen etter presidentvalget i 1860 ble han valgt til president.
Sammen men Lee ledet han Sør-statene gjennom krigen, men da krigslykken snudde seg i Lincolns favør I 1863 søkte han til det siste å motvirke fredsstemningen.
I 1865 ble Mr. Davis anklaget og fengslet for høyforæderi, ble benådet I 1868.
Jefferson ble sett på som en god taler og han var flinkt til å få folket med seg, han var uhyre effektiv og opptråde som en riktig gentelmann.
Ga ut boken "The rise and fall of the Confederate Gouverment" 8 år før han døde, 81 år gammel.
Robert E. Lee (1807-1870) Ulysses S. Grant (1822-1885) Krigslykken snur seg Sør-Statene ville nå okkupere Washington, men så sviktet lykken dem, i slaget ved Antietam 17. September tok Nord-Statene med McCellan I spissen overtaket, og snart flyktet De Konfødererte sydover uten at slaget ble fullført. Dette regnes som krigens blodigste dag.
I Washington pustet folk lettet ut og Lincon så lysere på fremtiden. I tilegg trådte en mann med navn Ulysses S. Grant frem i vest. Han og hans tropper vant et par slag i vesten som viste seg sammen med slaget i Antietam å legge grunlaget for proklamasjonen som gjaldt frigjøringen av negerslavene.
Året 1863 skulle vise seg å være borgerkrigens vendepunkt
Etter en rekke tapte slag bla. Slaget ved Fredricksburg desember året før, hadde Sør-Statene igjen overtaket og planer om knuse Unionsarmeen. De var nok en gang på vei til Washington som var lammet av skrekk da de to armeene braket sammen i krigens desidert mest berømte slag, slaget ved Gettysburg, juli-63. Folket i Washington ventet i 3 dager på nyheter om slaget, og da det ble sagt at Unionsarmeen hadde seiret brøt jubelen løs.
I dette slaget falt ca. 20 000 mann på hver av sidene, og det var det hardeste slaget under hele krigen.
19. November samme år innviet Abraham Lincoln en æreskirkegård på slagmarken, og han hold sin berømte "Gettysburg Adress"(tale).
Gettysburgtalen "For åtti pluss syv år siden skapte våre forfedre på dette koninentet en ny nasjon. Den var unnfanget av friheten og viet ideen om at alle mennesker er skapt like. Nå er vi midt i en stor borgerkrig , som skal avgjøre om denne nasjon, eller overhodet noen nasjon unnfanget av og viet de samme ting, kan bestå. Vi er samlet på en av denne krigs slagmarker. Vi er kommet hit for å innvie en del av denne slagmark til et siste hvilested for dem som ga sitt liv for at nasjonen skulle bestå. Det er fullstendig rett og sømmelig at vi gjør dette. Men i høyere forstand kan ikke vi vigsle, ikke hellige denne jord. De tapre menn, levende og døde, som kjempet her, har innviet den på et slikt nobelt vis at det ikke står i vår makt å føye noe til eller trekke noe fra. Verden vil neppe legge merke til det vi sier her eller huske det lenge, men den vil aldri glemme det disse menn utrettet her.
Det er snarere vi, de levende, som her bør vie oss til den oppgave å fullbyrde det verk, som de som kjempet her har påbegynt. Det er snarere vi som bør la oss vie til det store løft som står igjen-slik at vi gjennom disse døde som hedres her, kan få øket hengivenhet for den sak som de på dette sted skjenket det største mennesker kan gi.
La oss her høytidelig slå fast at disse døde ikke falt forgjeves, at denne nasjon med Guds hjelp, på ny skal fødes til frihet, og at er styre av folket, ved folket, for folket aldri skal slettes fra denne jord."
Nord-Statene slår knock out Krigen fortsetter. Vendepunktet var et faktum, og håpet om seier ble styrket da det kom meldinger fra Grant om at fienden hadde kapitulert i byen Vicksburg. Nord-Statenes materielle overlegenhet gjorde seg gjeldende for krigens siste år, samtidig sviktet økonomien i sør og det var mangel på materiell.
Nord-Statene hadde nå kontroll over hele Mississippidalen.
Bare noen måneder senere vant Grant nok et slag, nå ved Chattanooga i Tenessee. Grant ble lovprist av Lincoln, og fikk Unionsarmeen’s høyeste tittel i februar 1864, øverstkomanderende.
De "blå" hadde nå tatt strupetak på de "grå". De konfødererte var innringet. Sjøveien var blokert av det svenskkonstruerte panserskipet "Monitor", noe som hindret folket i sør i å selge og kjøpe varer, noe som førte til mangel på mat medikamenter, nødvendighetsartikkeler etc. Sammen med matmangelen mistet soldatene kamplysten.
Sluttkampen stod for døren. Lee og Grant skulle møtes for første gang i krigen. Slaget som også ble kalt "The Wilderness" fant sted i mai-64. Lee og hans menn trakk seg tilbake, og det ble nok en seier til Unionen.
En General med navn William T. Sherman satte seg samtidig i bevegelse i retning Atlanta, han brente byen, og erobret 25. desember byen Savannah.
De aller siste kampene i krigen bla utkjempet våren-65 i North- og South Carolina med det utfall at Lee måtte rømme Richmond.
19. april 1865 møttes Lee og Grant i Appomattox Courthouse, i en liten landsby i Virginia. Grant viste sine vilkår for Lee som var meget tilfreds, og undertegnet og
dro tilbake til sine tropper. Kapitulasjonen var fullbyrdet.
Krigen var over.
Frigjøringen av slavene Før og under krigen var slavene et stort spørsmål, i nord fantes de knapt, men i sør drev fortsatt folk uhemmet slavedrift med pisking, dårlig kosthold, dårlig hygiene og dårlige boforhold.
22. september offentligjorde Lincoln denne proklamasjonen:
"Den 1. januar 1863 skal alle personer som holdes som slaver i alle de stater som befinner seg i opprør mot De Forente Stater, for fremtiden og for alltid være frie."
Proklamasjonen om slavenes frigjørelse gjorde Storbritania til en enda større motstander av Amerikansk politikk. Til tross for Engelsmennenes sympati med De Konfødererte og motsympati mot Unionen ville de nødig bryte inn i krigen, med andre ord fikk ikke Sør-Statene den hjelpen de håpet og trengte for å avgjøre borgerkrigen.
Etter krigens siste slag var det ikke noe godt liv som ventet negerslavene. De kunne verken lese, skrive eller livnære seg selv. For mange av dem var det ikke noen annen utvei en å bli hos sine tidl. "eiere", og bli lønnet minimalt. Det var ikke lett å være neger i U.S.A årene etter krigen, de ble hånet og undertrykt, og fortsatt sett på som mindreverdige. Større rasehat har aldri eksistert, negrene ble slått, sparket og noen ganger drept pga. sin hudfarge. Organisajoner som Ku klux klan, som oppstod i sør etter krigen har stått for å spre frykt blandt negrene.
Ikke før mange år senere fikk de stemmerett og ble sett på som amerikanske borgere.
Gjenoppbyggingen Denne krigen, som alle andre kriger skapte store ødeleggelser, ikke bare tapet av eindeler og liv var stort, men også tapet av økonomi.
Jobben med å samle landet og forene det slik det en gang var ble satt igang.
Da Lincoln ble skutt i 1865 tok demokraten Andrew Johnson over vervet. Han ga Sør-statenes hvite borgere amnesti og arbeidet for å få til alminnelige valg.
Under oppbyggingen prøvde de i nord å være milde mot sin beseirede fiende, Sør-statene fikk bevilget mange millioner kroner til oppbygging og økonomisk støtte slik at de skulle overleve.
Ikke alle behandlet folket i sør pent, høyere makter i Kongressen straffet og kuet Sør-statene som en erobret nasjon, og det var ikke alltid like lett å være fra f.eks. South- Carolina eller Virginia.
Etter Johnson ble General Grant U.S.A’s nye President, og landet byggdes sakte men sikkert opp mot en ny og bedre fremtid.
Krigens siste skudd 14. April 1865, bare fem dager etter krigens slutt var Abraham Lincoln og hans hustru på Ford’s Theatre i Washington. En fanatisk skuespiller som støttet Sør-Statenes sak snek seg inn i Lincoln’s losje og skjøt en kule tvers gjennom Abe’s hode. Abe døde ikke momentant, men tidlig neste morgen. Dette var krigens aller siste skudd.
Lincoln sa dette i en tale etter valget mars-65:
"Uten hat mot noen, med barmhjertighet mot alle, med fast tro på rettferdighet, slik Gud lar oss skue det rette, må vi kjempe videre for å fullende det verk som er pålagt oss:
å forbinde nasjonens sår, å sørge for ham som har båret kampens byrde, og for hans enke og hans barn.
La oss gjøre alt som kan skape og fremelske en rettferdig og varig fred blant oss selv og med alle nasjoner." Kilder Egen mening Den amerikanske borgerkrigen var på mange måter en rar krig. Starten sier jo det meste, å begynne en krig av den grunn at de ikke liker presidenten. I allefall var det gøy å lese om Lincoln, krigen og alle hendelsene som utspillte seg i sammenheng med den. Av moral er det mye vi kan lære av denne krigen, det å holde livslysten oppe og tenke possitivt, noe som spesiellt folket i sør var gode til er en ting, en annen er å aldri gi opp selv ikke når alt ser dystert ut.
Å ha en særoppgave legger mye press på en som elev, og det er lett og drøye skrivingen litt for lenge, jeg for min del skulle ønske at jeg tok fatt på oppgaven før.
Med venlig hilsen
for Nord-Statene
Kristian Jensen og Abraham Lincoln
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst