Presentasjon

Jeg hadde om tegneserieskaperne Don Rosa og Frode Øverli i dette særemnet. Det jeg skulle gjøre var å presentere ulikheter og likheter når det gjelder språket, hjørnetekster, bilder, tegninger, tid og sted osv.

Don Rosa

Don Rosa Ble født i Louisville, Kentuckey med navnet Keno Don Rosa den 29. juni 1951. Han som mange andre barn på hans alder leste tegneserier og det gikk for det meste i gamle Donald blader som søstrene hans hadde. Etter hvert ble Don Rosa en sterk og troende Donald fan, men mest av alt elsket han Donald seriene som Carl Barks tegnet. Dette var fortellinger som ofte var lange episke tegneserier om mystiske skatter og land, dette var også noe som skulle henge med Don Rosa når han begynte å tegne Donald historier. Men tegneserier skaper skulle ikke bli det som Don Rosa livnærte seg av i begynnelsen, han ble en ingeniør og tok over familiefirmaet i bygningsbransjen etter studiene. Mens han drev familiefirmaet så holdt han fast på sin barndoms interesse ved å tegne, han tegnet historiene om Lance Pertwillaby. I firsten var dette bare for moro skyld, men etter hvert som denne serien ble mer og mer populær så fikk han en viss tilhengerskare rundt omkring i USA. Historien om Lance Pertwillaby ble først utgitt i en studentavis ved University of Kentucky og i enkelte fanpublikasjoner, men siden den ble såpass populær ble helten omdøpt til Captain Kentucky og ble publisert som avisstripe av lokalavisa i Louisville Times.

Hvorfor Han Ble En Donald-Tegner!

Etter først å ha vært en stor suksess i USA siden den første Donald-tegneserien kom ut i 1948 ble Donald seriene en mer og mer daff serie. Historiene som ble tegnet på for eks. 80-tallet var for det meste tegnet rimelig profesjonelt, men var utrolig ensformige og forutsigbare. Hadde man lest en historie så hadde man egentlig lest ti. Serien kom sjelden og uregelsmessig ut og det eneste av interesse i dem var en og annen opptrykk av en gammel Barkshistorie. Midt på 1980-tallet så det ut som en av USAs beste tegneserier skulle gå mot en stille død, men dette var før en 35 år gammel Barks-fan og tegneseriesamler skulle melde sin interesse for serien. For i 1986 skaffet forlaget Another Rainbow seg lisens til å utgi en ambiøs og lekker hardcoverserie med Carl Barks samlede verker. Denne utgivelsen ble såpass vellykket at det samme firmaet med et nytt navn, Gladstone, skaffet seg lisens til å utgi vanlige tegneseriehefter også. Men de trengte en frontfigur som kunne gjøre bladet til det engang var når Barks drev på, og det er her Don Rosa kommer inn.

Når Don Rosa fikk høre om dette så kontaktet han Gladstone og forhørte seg om det var mulig å skrive og tegne en historie i Carl Barks sin ånd. Byron Erickson som var forlagets redaktør likte det han hørte av Rosa og sa at han skulle begynne med engang. Don Rosas historie som het The Son of the Sun (Solens Sønn) kom ut i april i 1987 og var med en gang en stor suksess, her var det en tegner som greide å fange inn tone, miljø og idéverden som den store Carl Barks gjorde. Selv om Don Rosas tegninger den første tiden var litt svakt tegnet, hvis vi stiller dem opp i mot hans tegninger i dag, så kan vi fortsatt se at dette var en tegner som Donald bladet hadde ventet på. Han ble kalt for Barks sin arvtager og mange sa at denne historien var den beste ikke-Barkshistorien de hadde lest. Så for Gladstone var det bare naturlig at de ba han fortsette å lage Donaldhistorier, noe som han gladelig gjorde. Han solgte unna familie bedriften og ble tegner og forfatter på heltid. Fra den april dagen og fram til i dag har hans popularitet bare vokst og vokst og han regnes i dag som Barks verdige arvtager, men han har også erfart at man ikke akkurat blir rik av å tegne tegneserier, men så lenge han får drive med det han elsker så betyr ikke penger all verden. Noe som er verdt å merke seg er at Rosa egentlig ikke tegner Donaldhistorier, men Skruehistorier. Dette er fordi han elsker Skrue og hans måte å være på og fordi Skrue er en stor eventyrer.

Tegnestilen

Don Rosas stil er en stil mange andre tegnere ønsker å ha. For det første har Don Rosa en stil som er så full av detaljer at du med en gang skjønner at det er han som har tegnet historien du leser. Mens en vanlig Donaldhistorie vanligvis er på ca. 16 sider så kan Don Rosas historier være oppimot 30 sider, den lengste historien han har lagd er ”Jakten på tempelridderskatten” som var på hele 36 sider. Likevel blir ikke disse siden alltid nok for Don Rosa, selv sier han at han kommer med 60-siders ideer og får 25-30 sider å presentere dem på. Derfor må han lage seriene sine mye mer kompakt enn de vanlige Donaldhistoriene. Så mens en vanlig Donald Dunk & co side har åtte ruter så kan Don rosas side få opptil 12-13 ruter. Dette fører jo til at seriene blir mer komprimerte og at det skjer mye på hver side, som er til glede for leseren. Som sagt tegner Don Rosa utrolige detaljerte tegneserier, derfor bruker han minst en dag på å gjøre ferdig en side og det kan vi se når vi studere landskapsbildene hans, ingen skyggelegger historiene som Don Rosa.

Tid og sted er viktig for Don Rosa, han legger historiene sine til 1950 tallet. Dette gjør han fordi det var da Barks tegnet sine historier. Don Rosa er også kjent for å videreføre kreasjoner av Carl barks – så dersom Gylne Gulda, Brutopia eller den gamle McDuck klanen blir nevnt i en serie, kan du være sikker på at den er laget av Don Rosa.

Don Rosa liker dessuten å legge inn små detaljer som hardbarka fans leter etter. Det kan for eksempel være D.U.C.K- dedikasjonen som han alltid gjemmer i den første ruten i en av historiene sine, denne dedikasjonen er en hyllest til Carl Barks og står for: Dedicated to Uncle Carl from Keno. I tillegg til denne dedikasjonen så liker Rosa å gjemme Mikke Mus-figurer i sine historier og plasser dem gjerne i ydmykende posisjoner, som i et gammelt gudebilde på Andeby Museum eller under foten til en elefant midt på den afrikanske savannen. Kaktusformer er også et fint sted å lete etter disse på. Det kan kanskje ha noe med at han hater at Mikke Mus er såpass stor i USA eller at han bare synes at tegnserien er teit og forutsigbar, hvem vet.

Don Rosa mener selv at han ikke er en god tegner, noe som jeg og mange andre er helt uenig i. Derfor har han et stort utvalg av utstyr når han tegner en serie. Han bruker opptil åtte ulike penner for hvert bilde, og i hvert eneste bilde bruker han sjabloner til alt som skal være rundt eller ovalt på. Det inkluderer hodene til Ole, Dole, Doffen og alle de andre, alle øynene og pupillene, Skrues briller og toppen av flosshatten hans, luene til Ole, Dole og Doffen. Han bruker det til og med når han skal tegne nebbene og føttene fra ulike vinkler og det er bare figurene, tenk på alle myntene han tegner så skjønner du at Rosa virkelig går inn for det når han tegner en historie. Men takket være all denne små pirkingen og alle detaljene så får vi leseren en stor opplevelse når vi leser hans historier, det er som om landskapet og figurene kommer til livet takket være hans måte å tegne på.

Frode Øverli

Den 15. august 1968 kom kanskje Norges mest velbegavede tegnserie tegner til verden, hans navn er Frode Øverli. Han hadde før en kone, men er nå skilt og de fikk tre barn sammen.

Øverli er kanskje mest kjent for den serien som i dag selger nest mest i Norge etter Donald Duck & Co, nemlig Pondus. Men før vi går inn på Pondus så la meg fortelle litt om hvilke andre serier han har tegnet. I 1982 begynte en ung Frode å sende inn tegneserie forslag til Fantomet-bladet. To år senere kom hans første serie på trykk i et fantomet blad. Men først to år senere ble han introdusert for leserne i Pyton, da gikk han på ungdomskole i bergensområdet og det kom fram at han hadde sendt inn serier i ca. fire år, men det som ikke ble sagt var at han på samme tid tegnet ”Romstasjon Cruseo” for forlaget Gevion. Karrieren startet altså i 1986 som en tegner for det da nyoppstartet Pytonbladet. Her tegnet han både The Deep Shit Junkies, Birger-Egil og mange andre serier, men da Pyton ble lagt ned i 1996 måtte han etter ti års tid bak seg i Pyton begynne å tenke på å lage en egen serie. Han hadde puslet med en ny serie allerede i 1995 som het A-laget, men på grunn av at den handlet for det meste bare om fotball så ble den refusert mange ganger. Derfor kom Øverli med en ny serie som het Pondus og her traff han blink fordi han klarte å kombinere både fotball med venner og familieliv. Pondus fikk en plass som biserie i Ernie i 1996 og gikk fast der til 2000. Mens han lagde tegneserier til Ernie så fikk han en plass i Dagbladet, han var den første på veldig lenge som fikk dette og han danket ut en såpass stor serie som Knøttene. I 2000 fikk Pondus som den første Norske serien siden 1950-tallet et eget blad og bladet selger nå oppimot hundretusen eksemplarer hver måned.

Pondus

Pondus er en serie om Pondus og hans familie, samt Jokke og hans mor og stefar med flere. Øverli setter figurene i situasjoner som er både morsomme og kjente og det er en av hovedgrunnene til at serien har blitt så populær. Bostedet er et eller annet sted i Norge og den følger vår tid.

Figurene

Pondus

Pondus, eller Patrick som han egentlig heter, er familiens overhode, fotballtulling og bussjåfør. Han elsker Liverpool over alt på jord og er regelsmessig nede på puben for å ta seg en pils med bestekammeraten Jokke.

Jokke

Jokke eller Joacim er Pondus svirrekammerat og ihuga Leeds-fan. Han er en ukresen kar som prøver å høvle over alt som finnes av stygge damer nede på puben, men han vil helst ha Turid-Laila som er bartenderen der. Nå i de siste har Jokke funnet seg en ny dame som det er ganske seriøst med, de har til og med flyttet sammen, så hvor det ender vet ingen. Jokke har en mor, Else, som bare går i slåbroken og tøfler hele dagen og han har en stefar, en tysker dverg, ved navn Gunther. Jokke var før en dreven sosial vanker ettersom han skyr jobb som pesten, men dette var før han og hans far startet en plate- og antikvitetbutikk sammen. Man visste lite om Jokkes far før ”Jakten på Jokkes far” kom ut og nå har de som sagt åpnet en butikk sammen.

Beate

Beate er konen til Pondus, hun er vel nesten den eneste i serien som er ganske normal. Hun jobbet før på et sykehus, men tok seg fri når de fikk sitt andre barn. Nå har hun imidlertid gått tilbake til jobben som sykesøster på sykehuset. Hun finner seg i ganske mye med Pondus, men når han kom til bryllupet med fotball sko så gikk det nok en sikring eller to.

Påsan

Påsan er Pondus og Beates førstefødte, han er en 14 år gammel gutt med fotball og jenter som interesse, og å knuse Hendriksens vinduer også da. Han er ikke den mest flinke på skolen, men han får gode karakterer i gym og spesielt så er han bra i fotball. Det ser ut som han tar fra faren sin når det gjelder å finne på sprø og ubegripelige ting som er til stor ergrelse for hans far og mor, men mest for sin mor. En annen av hobbyene til Påsan er å barbere Bjarne som er hunden i familien.

Sneipen

Sneipen er Pondus og Beates andrefødte, hun er ca. et år gammel nå. Øverli har ikke hatt med henne så mye ennå, men han har tegnet noen striper der man ser hun ber til Gud om alt mulig, fra å be om at Liverpool vinner ligaen og at Manchester rykker ned, til å be om at Gud skal få bort all den hersens myggen.

Else

Else er Jokkes mor og Gunthers kone. Hun er en 60-års gammel feit burugle som alltid går i slåbrok og tøfler. Hun er alltid på slankern, men det skjærer seg ganske ofte. Mye av det skylles nok at hun putter slankepulver på for eks. hamburgere eller sjokoladekaker.

Gunther

Gunther er en dverg fra Tyskland. Han er mann til Else og stefar til Jokke. Han har problemer med å holde alt inne noe som vi kan se når han slenger ut en kommentar om vekta til Else uten å riktig å skjønne hva han har sagt, derfor sover han ganske mye i vasken. Gunther skulle egentlig i begynnelsen bare være en bifigur, men Øverli fant ut at det var så mye morsomt ved den figuren at han lot Gunther fortsette å være Elses mann.

Bjarne

Bjarne er familiens hund og kanskje også verdens dummest hund. Han spiser alt fra hva som måtte være i kjøleskapet til gamle bilbatterier, men hundemat holder han seg unna. Bjarne er livredd for veterinærer og når han er der så blir det alltid harabalder. Når jeg sa at han kanskje var verdens dummeste hund så er det nok riktig, men han er smart nok til å fordufte hver gang Pondus skal klippe neglene hans.

Kjakan

Kjell-Kristian eller Kjakan som han kalles er Påsans bestekammerat. Han er en små feit kar med rødt hår, briller og kviser som dukker opp hver gang han snakker eller skal møte en jente. Han og Påsan har gjort mye sprø ting sammen som for eks. å stjele enn bil for å dra til Sverige eller kjøre Kjakans fars moped til totall ødeleggelse.

Tegnestilen

Det som er så bra med tegnestilen til Øverli er at den forandrer seg hele tiden. Når de første stripene kom ut så tegnet han Pondus og de andre ganske små og lubne, mens nå har stilen beveget seg mot en litt mer menneskelig stil. Det er ikke bare det at figurene har blitt mer menneskelig som gjør tegnestilen litt spesiell, den er det også fordi de blir eldre. Dette ser vi når man leser at Sneipen begynner å gå eller at Påsan kjører moped. Dette er litt spesielt fordi hvis vi ser på Don Rosas tegninger så gjør ikke han dette, Skrue, Donald og guttene kommer alltid til å være like gamle. Tegningene til Øverli er bra og har forbedret seg etter hvert som tiden har gått, men noen Don Rosa er han ikke, men det er ikke akkurat mange som kan tegne som Rosa da. Øverli er en humorist og det kommer til syne i tegningene hans, de er korte gag tegninger som alltid har et morsomt poeng helt på slutten. Men han har også vist at han kan tegne lange historier og her ser man at mannen er full av fantasi og gode ideer. En av hovedgrunnene til at Pondus har blitt så populært er at mange kan kjenne seg igjen i situasjonene som hender i bladet. Da snakker jeg ikke om å finne stefaren og moren sin i kinky situasjoner som for eks. når Jokke går inn i leiligheten og ser at Else heiser opp Gunther i et tau, mens begge er iført sado kostymer. Nei det er de situasjonene som for eks. når kupongene ikke går inn eller når man får et brev hjem fra skolen eller når man forsover seg til jobben. Det som gjør at dette er så spesielt er at Øverli klarer å ramme inn disse situasjonene i et morsomt format, for alle vet at i virkeligheten så er ikke dette morsomme situasjoner.

Sammenligning

Språket i de to bladene er ganske forskjellige. Hos Don Rosa er språket ganske vanlig og korrekt utført, mens i Pondus så har Øverli brukt mye slang ord som vi ungdommer også bruker. Det kan være setninger som for eksempel ”fisk smaker jo litt gymsokk” eller ”Du flipper ikke?”. Som jeg har sagt før så har Rosa en spesiell tegnestil som innebærer mye detaljer, mens Pondus har et mer røft preg over seg. Men nå bruker nok Rosa mye mer tid på sine tegninger siden han ikke lager så mange historier eller striper som Øverli og kan derfor konsentrere seg mer på å få flere detaljer inn, skyggelegge bedre og putte inn små gags i tegningene sine enn det Øverli kan gjøre. Hjørnetekstene i Rosas historier er veldig viktige. Han bruker dem til å fortelle en ny historie eller han bruker dem til å fortelle hva som har skjedd i forrige nummer når han tegner historier som går over flere blader. Øverli bruker nesten aldri hjørnetekster og dette skyldes nok mest fordi han ikke har bruk for dem når han tegner striper med fem ruter, men hvis han tegner en lang historie så har han brukt dem, men han bruker dem ikke i like stor omfang som Rosa. Målgruppene hos Don Rosa er nok fra 5 til 18, mens hos Pondus så tror jeg at det kan være fra ca. 10 til 30.

Grunnen til denne forskjellen er nok at i Pondus så er det situasjoner som litt eldre folk klarer å kjenne seg igjen i, mens i Donald så er målgruppen generelt lavere på grunn av at dette er en serie som skal være til for barn. Men jeg tror på grunn av at Don Rosa har en såpass egen stil og forteller evne så har nok han også en tilhengerskare som er litt oppi alderen. Tidslinjen for Rosa er viktig, den legger han til 50-tallet som en hyllest til sitt idol, Carl Barks, mens Øverli følger vår tidslinje.

Konklusjon

Jeg har virkelig nytt å gjøre dette særemne fordi jeg er virkelig fan av disse to tegneserieskaperne. Det er noe med disse to tegnerne som enten får opp oppmerksomheten eller får deg til å trekke på smile båndet. jeg begynte å interessere meg for Rosa rundt 10 års alderen og er nå en ganske stor fan. Tegningene hans er så bra laget og jeg lærer faktisk om ting som for eksempel at det fantes Tempelriddere og at de hadde en stor skatt som nå er forsvunnet. Eller at Djengis Khan hadde et stort imperium og var det østlige motstykke til Tempelridderne.

Jeg begynte å interesse meg for Pondus i 2000 og er en stor fan som har det meste av det han har gitt ut. Det at han klarer å få meg til å trekke på smile båndet hver gang jeg leser et av hans blad eller at jeg kan kjenne meg igjen i bestemte situasjoner som skjer i bladet er en viktig grunn til at jeg liker han.