Idet Jens kommer inn døren hyler moren hans: ”Je-e-ens, du har fått post!” ”Hva da?” svarer han likegyldig. ”Et brev, i en brun konvolutt som noen har tegnet hjerter på. Det står: Til Jens Christian Marius Elling Berge Johannessen. Fra Emilia Mathilda Katarina Ødegård, samme som sist. Hvem er hun egentlig?” ”Jeg veit da fa…….! Sorry mutter’n, jeg kjenner’a ikke”. ”Du får åpne det da.” sier mor oppgitt .”Så få det da!” sier Jens surt. Moren rekker ham det og han river det ut av hånden hennes og marsjerer inn på rommet sitt. ”Søren heller!” mumler han for seg selv. Han spretter opp konvolutten med en brevkniv. Han gidder nesten ikke å lese det, han har fått det samme brevet hver eneste dag i tre uker. I alle brevene står det det samme, og alle er skrevet med den samme pennen, med den samme litt gammeldagse håndskriften på det samme gamle brevpapiret. Det er helt sprøtt, den jenta som skriver alle brevene går ikke på skolen hans engang, ikke på de fem nærmeste skolene heller. Men det sprøeste er, at frimerkene er eldgamle, de fleste fra 1857, og de er ikke engang stemplet. Flere ganger har fatter’n stått å holdt vakt ved postkassa, hver gang har han nøye fått se igjennom posten, og kontrollert at brevet ikke var der, og latt postmannen legge det i kassa, men hver gang når han etter noen timer tar med seg posten inn, så er brevet der.

En søndag hadde Jens stått og ventet selv. Da han etter tre timer skulle inn, kikket han etter i kassa. Også i dag var brevet der. En annen merkelig ting er at hun vet hele navnet hans også. Vanligvis bruker han bare Jens Berge Johannessen. De feste tror at han heter Jens Johannessen, og i klasselista har de droppet Marius Elling. Det kan ikke være Per-Ivar som har tøysa igjen, for han kan vel ikke gjøre seg usynlig heller. Men hvem kan egentlig det? I det han skal legge det sammen med de andre brevene ser han at dette er lenger enn de andre. Etter det vanlige klisset står det: ”Jeg vil komme og hilse på deg snarest, det er 8A, klasserom 16, ikke sant? Jeg vil gi deg en beskjed om hvor og når vi kan møtes. Gleder meg til å se deg. Din Mathilda.” ” O’shit, ”din Mathilda”, hva er det hu innbiller seg a’?” Hyler han forferdet. ”Ikke vet jeg, kanskje hun tror at det er noe mellom dere.” roper Per-Ivar fra stua. ”Å hold kjeften på deg din lavpanna idiot!” Hyler han tilbake. Han forstår det bare ikke, ikke bare er frimerkene gamle, men brevene er datert 1857 også….

Jens grunner over dette resten av ettermiddagen, og når kvelden kommer har han funnet en løsning. Han skal skrive et svar til den drittungen som kødder med ham.

Mattelæreren er et hespetre, hun er ei gammal stinkende og ondskapsfull heks med inngrodde tånegler. Hun har langt grått hår som står til alle kanter, store spisse briller, lange posete kinn og lange gule og brune tenner. Personligheten hennes er heller ikke noe å skryte av; hun er nemlig uberegnelig, ondskapsfull, diktatorisk, morderisk, voldelig, og hovmodig. Det er derfor slik at samtlige elever ved Grasslettaungdomskole avskyr timene hennes. I dag har de tre timer med matte, skrekk og gru! Når hun kommer inn i klasserommet er hun allerede blitt irritert, hun er i samme humør som en tyrefekter-okse med alvorlige nerveproblemer. ”Nå. Dere skal regne oppgave 14-56 i kapitelet om geometri, oppg. 16- 46 i kapitelet om statistikk og oppg. 4-67 i kapitelet om brøk. Jeg går rundt og sjekker at dere jobber. Ikke kom med spørsmål, jeg gidder ikke å være høflig mot 23 elever. Ikke forstyrr i timen. Jeg har spanskrøret med meg.”

Jens jobber som vanlig rolig og konsentrert. Men når heksa stopper ved siden av ham skriker hun: ”Hva er det for noe?” ”Høø? Hva da?” svarer han uforstående. Hun peker på en papirlapp som ligger på pulten hans. ”Den, hva er det for en lapp?” ”Det veit jeg ikke, jeg har ikke sett den før nå” svarer han uskyldig. ”Nei vel nei” sier hun ondskapsfullt og ser på ham med sine gule stikkende øyne. ”Nei vel, da gjør det vel ikke noe om jeg tar den da?” Han tør ikke motsi henne. Det er for risikabelt. ”Nei da det gjør ikke meg noe” mumler han og ser vekk. ”Jaha, det blir et avbrekk i undervisningen. Jeg skal lese en lapp som jeg fikk av Jens” sier hun i en svært tilgjort ”glad” stemme. Hun kremter og begynner å lese:” Min kjære Jens Christian, Jeg vil gjerne treffe deg snarest. Møt meg utenfor kantinen kl. 17.45 i dag. Evig din, Mathilda.” Så romantisk da Jensemann.” Sier ”heksa” med et stygt flir. ”Har du endelig fått deg kjæreste nå da. Er hun blind, eller har dere bare brevvekslet?” Da sprekker det for Jens. Han brøler: ”Kan du se å holde kjeften din, di markspiste merr!”

I et øyeblikk er det knappenålsstille. Selv Julia og Marianne som alltid snakker og fniser, ser opp fra bøkene og bort på Jens. Blikkene deres er fulle av beundring og forbauselse; Lille spinkle, pliktoppfyllende nerde-Jens har motsagt ”heksa”, han har til og med snakket uten lov! Etter noen sekunder sprer en lav summing seg over klasserommet, overalt hviskes det halvhøyt om Jens’ mot. Men ”heksa” reagerer ikke; hun står med fjernt blikk og åpen munn. Av og til kommer det en dråpe med gult sikkel fram i munnviken, der ligger den en stund og blinker i lyset fra solen utenfor, før den sakte tar til på turen nedover den rynkede halsen hennes. Snart vender elevene blikket mot ”heksa”, hun bare står der , som om noen har gjort henne til en statue.

Elevene ser usikkert på hverandre; skal de våge å reise seg? Nei, det er nok ikke så lurt, det kan være at hun gjør seg til. Da hjelper det ikke at man gjorde det i beste mening, har man forlatt pulten sin uten tillatelse, så vanker det ris. Til slutt tar Hans-Joacim mot til seg, og går opp til kateteret. Han pirker den stive skikkelsen på skulderen, og sier: ”Æ…fr….frøken Gjæraasen, skal De snart fortsette undervisningen?” Hun svarer ikke, han dulter litt borti henne, fremdeles får han ingen reaksjon. Han gyser og går tilbake til plassen sin. Tre av jentene begynner å gråte. Det gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Til slutt sier Tommy med håpefull stemme: ”Er’a er’a dau eller?” Da beveger hun seg endelig. Hun puster og peser som en dampmaskin, og ser med onde, undersøkende øyne utover klassen. Alle, fra de frekkeste, mest bråkete drittungene til de mest rolige og pliktoppfyllende englebarna krymper seg under hennes iskalde blikk. Øynene hennes stanser ved Jens. Alle elevene sitter med åpen munn og venter. Venter på det uunngåelige; eksplosjonen. Så skjer det; raskt som et lyn tar hun tak i halsen hans med begge hender, løfter ham opp og klemmer til. Han føler ubehag en kort stund før alt blir svart…..

Når han våkner ser han ned på noen mennesker som står bøyd over noe som ser ut som et barn. En av de voksne gråter, og en mann står og prøver å trøste henne. Forskrekket skjønner Jens at det er hans egne foreldre som står der å gråter. Han vil gå bort og trøste, men det er som om en usynlig hånd holder ham tilbake. I det samme hører han sin mor mumle usammenhengende: ”Nei…nei, det det er ikke mulig…..min lille Jensemann, nei! Hvordan kunne hun?  Stakkars lille gutten min. Og han som hadde så mye igjen, så mye å oppleve, så mye å erfare!” Faren bare står der og vet ikke helt hva han skal si, han bare står der og stryker henne over ryggen i et forsøk på å trøste. Det renner en tåre nedover kinnet hans og forsvinner i skjegget.

I det samme kommer to hvitkledde personer inn i rommet meden båre. Menneskene går til side, og til sin forskrekkelse ser han seg selv ligge livløs på gulvet. Kroppen hans er slapp, huden voksaktig og leppene er blå…. Først da går det opp for ham, han er død. Det vil si; kroppen hans er død, men er han det? Hvis han er det kan han vel ikke tenke disse tankene og bevege seg fritt rundt om kring. Nei det er ikke ham som i dette øyeblikk blir løftet opp på en båre, for så å bli tatt med til sykehuset. Det er ikke ham, det er bare kroppen hans. Han svever litt rundt om kring, han prøver og gråte, men klarer det ikke. Han kommer fram til den konklusjonen at et gjennferd ikke kan gråte… Han er sikker på at om han kunne, så hadde han fryst på ryggen av det ordet, gjenferd, spøkelse, lik… Han svever rundt i klasserommet, og grunner over sin skjebne, og da han for n’te gang flyr over kateteret ser han lappen som ligger der. Det minner ham på noe…

Han er jo usynlig for vanlige mennesker, men han kan umulig være det eneste gjenferdet i verden. Altså må det ha vært et gjenferd som leverte brevene, og det gjenferdet kan godt ha vært denne Mathilda. Og hvis det er slik det henger sammen, så forklarer det jo en hel del, det med brevene, og lappen….. Han bøyer seg ned mot den for å lese den selv, og denne gangen går det helt bra. Han trekker den konklusjonen at spøkelser kan ta i døde ting som før, men at de for alltid er avskåret fra de levendes verden. Han løfter den opp og leser den: ”Min kjære Jens Christian, Jeg vil gjerne treffe deg snarest. Møt meg utenfor kantinen kl. 17.45 i dag. Din Mathilda.” ”Hm..” mumler han ettertenksomt, ”Så lenge mennesker ikke kan se spøkelser, så ville ikke jeg kunne sett henne hvis jeg var i live, og hun virker jo oppsatt på å treffe meg… Da må hun ha visst at jeg skulle dø… ” Han gyser og fortsetter og sirkle rundt.

Han vet ikke helt hva han skal gjøre, hans første innskytelse er å dra for å treffe henne, men samtidig så er han ikke sikker på om han er klar for det ennå. Til slutt bestemmer han seg for å først dra hjem, og så dra tilbake til skolen for å møte denne Mathilda. Det går overraskende fort å fly hjem, og når han kommer dit er ikke foreldrene der. Han er glad til, for han tror ikke han vil tåle den psykiske påkjenningen å være usynlig for dem, og ikke kunne være nær dem. Han svever inn på rommet sitt og ser på alle tingene sine; senga, skrivebordet, kommoden, skapet, stereoanlegget, CD’ene, plakatene og Mallkåmm, bamsen han fikk i ettårs presang fra farmor, som er død. Han ser på alle tingene i settekassa, alle tingene han har funnet hos farfar i på Sørlandet, suvenirer fra Roma, Ibiza og Kypros, og bergkrystallen han fant utenfor hytta til mormor og morfar. Aller helst vil han ta med hele rommet sitt, men det kan han jo ikke.

Han hører at foreldrene låser seg inn, og går med tunge skritt mot rommet hans. Han bestemmer seg for å ta med Mallkåmm, som er den tingen som betyr mest for ham. Men i det han flyr ut gjennom det åpne vinduet, blir bamsen revet ut av armene hans. Han flyr inn igjen, og på senga hans ligger Mallkåmm. Han løfter opp bamsen igjen, men også nå blir bamsen igjen huset. Det virker nesten som om det er bundet en strikk til bamsen, en strikk som lar seg tøye helt til vinduet, men ikke en millimeter til. Etter en stund gir han opp, han skjønner at det ikke nytter, og begynner på turen tilbake til skolen.

Mens han flyr grunner han over sin skjebne: ”Det virker ikke som jeg er helt avskåret fra de levendes verden i likevel, jeg kan jo ta på ting, og bruke dem, men det virker ikke som om jeg kan fjerne dem fra deres vante plass.” Han flyr gjennom dørene på skolen, og tenker ikke over det før han er inne i klasserommet: ”Dæven, Jeg fløy gjennom døra, også kjente jeg det ikke en gang!” Han ser på klokka som henger over døra. ” N’ er halv seks, da er det et kvarter til jeg skal møte a’.” Først nå går det opp for ham hva dette møtet innebærer, denne jenta er et lik som har forelsket seg i ham. Det er ikke sikkert hun er ei jente en gang, kanskje hun er ei gammal kjerring som har lidd sottedøden, eller en oppsetsig ung kvinne som har blitt halshogd, eller ei ”heks” som har blitt brent på bålet. Men uansett hva hun er, så kan hun fortelle ham hva han skal gjøre, og hvordan han skal te seg. ”Ja ja, jeg får vel fly da.” Sier han til seg selv i en tilgjort munter tone, og svever av sted.

Egentlig liker han å fly rundt på skolen, gjennom kontorer og klasserom, uten engang å åpne en dør. Når han klokken kvart på seks kommer inn i kantina står hun der alt. Hun er ganske pen, hvis man ser bort fra de loslitte og gammeldagse klærne, frisyren, og det gjennomskinnelige ytre. Han tipper at håret er blondt. Øynene ser ut til å være nøttebrune, og huden er hvit med noen små lyse fregner. Han svever mot henne med senket blikk, og vet ikke helt hva han skal si. ”Hei.” stemmen hennes er lav, med en litt hul klang. ”Eh…” Er det eneste han får fram. ”Eh, hvordan daua du a’?” spør han og skjønner med det samme at det var et svært dumt spørsmål. Det virker nesten som om hun er vant til å bli spurt om det, for hun svarer øyeblikkelig: ”Jeg ble torturert til døde av mannen min.” Og så løfter hun opp undertrøya, og viser ham massevis av både nye og gamle merker etter slag, spark og kniv. ”Åj.. sa du mannen din? Hvor gammel er’ u a’?” sier han forskrekket. ”Jeg er like gammel som deg; 13 år, Jeg ble gift som tolvåring.” Når hun ser det spørrende blikket hans forklarer hun: ”Det var lite med penger hjemme hos oss; Far døde tidlig, og han etterlot seg ikke annet enn gjeld. Mor kunne ikke si nei da en rikmann tilbød hele familien husly, klær og mat, imot at jeg ble hans kone. Da mor fikk vite hvordan jeg hadde det, prøvde hun å oppheve avtalen, men det hjalp ikke, han bare behandlet meg enda verre, og sparket ut mor og søsknene mine.” Han ser bestyrtet på henne ”Er det sant? Noe så fælt!” ”Ja, men egentlig er jeg glad for at jeg døde av det, og jeg valgte å spøke i stedet for å forsøke, som det heter.” Sier hun tilfreds. ”Hva mener du med ”Å spøke i stedet for å forsøke”?” sier han uforstående. ”Å, ja, det er sant, det var jo det jeg skulle fortelle deg. Hvis du dør en unaturlig død, som å bli brent, kvalt, slått i hjel eller druknet, så kan du velge å prøve å gjenoppstå, eller du kan spøke for en person til dens død. Men, hvis du vil gjenoppstå, må du prøve før kistelokket blir lagt på.” ”Men, hvordan kan jeg gjenoppstå da?” avbryter han henne ivrig. ”Å, det er ikke lett,” Svarer hun. ”Du må først komme deg frem til det stedet hvor din kropp er, uten å spørre etter, eller ta imot hjelp. Du må også motstå diverse fristelser, og du må ikke et øyeblikk tvile på din avgjørelse. Og sist, men ikke minst må din kropp godta deg.”

”Det høres ikke så vanskelig ut” sier han utålmodig, ”Når kan jeg starte?” Hun står og ser ned og sier til slutt: ”Hvis du ikke lykkes, må du hjemsøke den kirkegården du er begravet på, og lete etter din grav i all evighet, og det er en grusom skjebne. Hvis du velger å bli her, må du spøke for den personen du hater mest, helt til dens død. Etter det kan du bevege deg fritt omkring. Og du kan starte når du vil.” ”Men har jeg noen mulighet til å ”redde” deg?” spør han håpefullt. ”Ja, det har du faktisk, hvis du virkelig vil hjelpe meg.” sier hun opphisset, ”Hvis du i det øyeblikket du åpner du åpner øynene, sier navnet mitt, da kan jeg få gjenoppstå. Hvis du da vil gjøre det for meg. ”Selvsagt vil jeg det, det er da det minste jeg kan gjøre.” Mumler han og svever av gårde. Han flyr ut av skolebygningen, og ned mot byen. Han vet ikke helt hvor kroppen hans er, men han regner med at den er på sykehuset. Han har vært på sykehuset flere ganger, men bare på besøk, og aldri i likkjelleren. Han husker ikke helt veien, men han regner med at han finner frem hvis han følger gågata. Flere steder har noen hengt opp kart som viser veien til sykehuset. Han lar være å se på dem, for det kan vel bli oppfatta som å ta imot hjelp. Ved et veikryss står et spøkelse som bokstavelig talt har hodet i hendene, det sier: ”Skal De til sykehuset, la meg vise Dem veien” Jens skjønner at dette er en som prøver å lure ham, så han takker nei. Han tar inn til venstre ved krysset, og svever inn i ”Kiøbmaager stæde”. Ved neste kryss tar han til høyre inn i ”Doktor Nielsens gade”. Utenfor legevakta i byen står det enda et spøkelse, det står bak en bod og selger pølser. ”Hei du gutt, vil du ha ei pølse, du ser så utsulta ut at du ska’ få’n gratis!” sier det, men Jens svarer bestemt: ”Nei takk, jeg har dessverre ikke tid, kanskje en annen gang.”

Spøkelset ser litt irritert ut, men behersker seg fort, og sier i en smørblid tone: ”Nei vel nei, men hvis du skal til et sted som du ikke vet hvor er, så kan jeg i det minste hjelpe deg å finne veien, for jeg kjenner byen og omegn som min egen bukselomme.” Igjen svarer Jens nei, og det er ikke fritt for at han er litt stolt av seg selv. Han svinger inn i ”Herman Wendlers gate, og stopper ved nr. 63, som er sykehusets adresse. Han svever gjennom hovedinngangen, og blir stående der i noen minutter, hvor skal han gå? Han bestemmer seg for å gå ned i kjelleren, for det høres jo ut som om likkjelleren ligger i kjelleren. Han haster ned trappene og inn i det første rommet. Det viser seg å være pauserommet til sykehusets patologer. Han går gjennom veggen til det neste rommet. Der er det rad på rad med hyller, og på hver hylle ligger det et lik, som er dekket til med et laken. Han løfter på et laken, under det ligger det en mann med store åpne øyne, og åpen munn. Tennene er gule, og tannkjøttet blått. Han legger teppet på plass, og svever videre til neste laken. Han hyler nesten av glede, for under teppet ligger mattelæreren. ”Hvor er jeg hen da?” spør han seg selv, og arbeider seg videre.

Etter å ha tittet under ørten lakener finner han endelig seg selv. Han legger lakenet på gulvet, og senker seg ned på seg selv. I det han ”smelter” sammen med kroppen sin kjenner han en kald og isende smerte i hele seg. Nå går det opp for ham. Han lever, han lovpriser Mathilda i det han åpner øynene, og håper at hun vil få livet tilbake. Han er både stiv og støl når han reiser seg, sulten også for den saks skyld. Han går ut av rommet, og opp trappen, og ut av sykehuset. Det har blitt sent, i det han går ut av porten til sykehuset, slår klokkene i rådhuset ett. Han roter litt i lommene sine, og finner 30 kroner. Det er nok til bussen hjem. Når han svinger inn hageporten hjemme, klarer han nesten ikke å stå på beina, og må støtte seg til morelltreet før han fortsetter. Når han ringer på døren kan han høre morens gråt fra stua, og farens håpløse forsøk på å trøste. Han ringer på en gang til, og nå får han respons. Faren åpner og utbryter: ”Jens, gutten min, hvordan, når, hvor, hvorfor er du her, er ikke du dau da?” Han snur seg, og brøler inn i stua: ”Randi, Per-Ivar, kom hit og se hvem som har kommet hjem!” Moren og Per-Ivar kommer inn i gangen. ”Hva er det Peder?” Spør moren. ”Jens har kommet hjem, men ikke spør meg hvordan.” Svarer han. ”Å Jense-gutten min, hva har du gjort?” utbryter hun, ”Legene sa at du var død, hva har skjedd?” Jens husker ikke annet enn at han våknet opp i likkjelleren, så han har ikke annet å fortelle. Faren ringer til ”Italian pizza and pasta service”, og bestiller to digre pizzaer derfra. De spiser og koser seg, men klokka tre må ungene legge seg, for de skal jo på skolen dagen etter.

Neste dag får klassen beskjed om at mattelæreren har gått bort, og at de skal få den søte og snille fru Almenrud isteden for. Og, de får en ny elev i klassen også, Hun heter Tilde Charlotte Ødegård, og er ei spinkel jente med lyst hår, nøttebrune øyne, blek hud og små lyse fregner. Hun får velge hvem hun skal sitte sammen med, og setter seg sammen med Jens. Han synes at det er noe kjent med henne, men han klarer ikke å sette fingeren på det. Når de skal hjem stikker hun et ark ned i sekken hans. ”Jens Christian, les det når du kommer hjem,” sier hun og går.

Når han leser diktet hun skrev til ham er det ikke selve diktet, men skriften som fanger hans oppmerksomhet, for den er den samme som den på de mystiske brevene……