Jeg våknet opp av fuglekvitter. Solen skinte gjennom vinduet. Jeg var våt og svett. Rommet var varmt og fuktig. Jeg så ut på fjorden. Havet var blått og klart. På alle sider var det stupbratte fjellvegger som nådde vannet. Naturen var så fin. Dette er Norge på sitt fineste tenkte jeg for meg selv. Jeg hørte noen av de andre guttene snakke og le. – Det er frokost nå! ropte Petter ut over hele hytten. Jeg drog på meg klærne. Ut kom jeg søvnig og satte meg ned ved frokostbordet. – Til frokost har vi egg, bacon og ristet brød, sa Jens stolt etter å ha laget sin første frokost noen gang. Maten var ikke den beste jeg hadde smakt, men jeg valgte å ikke si noe for Jens sin skyld.

Etter frokosten pakket vi utstyret. Jeg kjente pulsen steg bare jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre. Vi gikk nedover til bryggen. Vi hørte sauebjellene oppe i dalen. Gresset var grønt og friskt. Det hadde vært den varmeste sommeren på over tjue år. Kameratene mine og jeg hadde planlagt denne turen i mange år. Vi hadde jobbet og spart penger. Vi fikk også litt økonomisk hjelp av sponsorene. Plutselig hørte vi båten som tutet nede ved bryggen. Med de stor tunge sekkene på ryggen la vi på sprang. Vi hoppet om bord i båten i siste liten. – Det var akkurat det, sa båtføreren med et glis om munnen. Han styrte båten ut fra brygga med en stødig hånd. Det var en gammel mann i seksti-årene. På seg hadde han ola bukse og en svart t-skjorte. På vei over til den andre siden av fjorden spurte vi om han viste hva som var den beste ruten opp til Steingårdsfjellet. Han drog frem et kart fra skuffen. Med fingeren viste han oss hvor det var best å gå. – Hva er det dere skal der? spurte han med en ivrig stemme. Vi var ikke villig til å avsløre mye. Vi ville helst at så få som mulig skulle få greie på hva vi skulle gjøre.

Etter en stund kunne vi se bryggen på den andre siden. Den gamle mannen sakket ned farten. Rolig la han båten inntil bryggen. Vi tok sekkene våre og hoppet av. – Lykke til på turen, ropte mannen idet han la fra land. Med sekkene på ryggen begynte vi å gå oppover fjellet. Aldri hadde jeg sett så fin natur. Fossene strakte seg som silketråder nedover de stupbratte fjellsidene. Det var store bjørketrær på alle kanter. Mosen under oss var myk og deilig å gå på. Jeg kjente svetten rant nedover ansiktet på meg. Etter noen timer begynte beina å bli møre og stive. Jeg kunne se roten av fjellet vi skulle bestige. Hjertet begynte å dunke når jeg så den stupbratte fjellsiden. Jeg prøvde å syke meg opp, men enn hva jeg gjorde fikk jeg ikke vekk følelsen av at noe kom til å gå galt.

– Her stopper vi og slår leir for natten. kom det fra Sindre som var den naturlige lederen i gruppa. Vi slengte av oss sekkene. Petter og jeg satte opp teltet vårt. Det begynte å mørkne. Det la seg et tjukt tåkelegg over fjellene. Vi begynte å bli bekymret for morgendagen. Alle basehoppere vet at det må være klar himmel og vindstilt for at man skal kunne hoppe. Vi kokte opp varmt vann som vi helte opp i tørrblandingene. Etter middagen drog vi frem kartet. Vi bestemte oss for å følge ryggen opp til toppen. Landingsstedet bestemte vi også. – Hvem hopper først? spurte plutselig Petter om i håp om at det ikke skulle være ham. Alle så på Sindre. Han var den mest erfarne hopperen av alle.- Greit, jeg gjør det. Kom det fra Sindre. - Da går jeg som andre mann, sa jeg med en modig stemme. Da vi var ferdige å planlegge tullet vi oss inn i soveposene og la oss for å sove. Vi trengte virkelig å være utvilte til morgendagen.

Jeg våknet opp av det konstante elvebruset. Jeg dyttet borti Petter. Han så på meg med trøtte øyne. Jeg åpnet teltdøren spent. Ute var det soloppgang. Horisonten var orange. Den var så fint at jeg kunne ha forelsket meg i den. Himmelen var skyfri. En perfekt dag for basehopp. Den uggende følelsen var avtagende. Nå gledet jeg meg. I bare stillongsen gikk jeg og vekte de andre. En etter en kom de ut av teltene. Ut av sekkene dro vi opp frokostprovianten. Etter måltidet fant vi frem utstyret vi trengte for å utføre hoppet. Opp på toppen drog vi bare med oss det mest nødvendige. Vi pakket fallskjermene nøye sammen. Vi fant frem flysuiten og gikk på nytt nøye gjennom planen. Deretter begynte turen mot toppunktet.

Etter hvert som vi gikk oppover fjellet ble jeg bare mer og mer spent. Vinden flagret gjennom håret mitt. Etter all treningen og all planleggingen var dagen endelig her. Jeg så utover fjorden. Den var som en smaragd. Den var nydelig og skinte i sollyset. Pulsen min økte. Overlevelses instinktet satte inn. Vi nærmet oss toppen. Vi stoppet for å ta på oss flysuitene. Skulle man trekke seg var dette tidspunktet å gjøre det på. Med draktene og fallskjermen på gikk vi opp de resterende meterne. Jens drog frem kameraet. Dette skulle dokumenteres. Vi stod på toppen og kikket ned. Fallhøyden var på nøyaktig et tusen og tjuefem meter. Vist vi utførte dette hoppet ville det være ny nordisk rekord. Ingen hadde før gjort et forsøk ned her.

Vi stilte oss opp på rekke. Følelsen av at noe kom til å gå galt var igjen tilbake. Jeg dyttet den til side og overbeviste meg selv om at det kom til å gå bra. Vi tok på oss hjelmene. – Du går ti sekunder etter meg, sa Sindre med en rolig stemme. Petter begynte nedtellingen: - tre, to, en, go! Sindre tok løpefart og hoppet utfor stupet. – Dette er livet, tenkte jeg før også jeg tok løpefart og hoppet. Adrenalinet pumpet gjennom hele kroppen. Det føltes ut som om jeg hadde puls langt over maks. I luften følte jeg meg fri som en fugl. Jeg manøvrerte meg nedover fjellveggen ved hjelp av flysuiten. Jeg tenkte hele tiden på alt vi hadde planlagt, neste lille bevegelse jeg skulle ta. Jeg så Sindre foran meg. Han løste ut fallskjermen. Plutselig tok et vindkast tak i fallskjermen og sendte han inn i fjellveggen! Fallskjermen begynte å spinne rundt. Hjelmen hadde heldigvis beskyttet han mot å besvime. Han prøvde febrilsk å få kontroll over fallskjermen igjen. Han kom bare nærmere og nærmere bakken i en hastighet som var mye større enn det den burde være. Jeg løste ut fallskjermen min i det jeg så Sindre treffe bakken.

Det ble helt stille. Jeg fryktet det verste. Jeg landet bare noen få meter ved siden av ham. Jeg spente av meg fallskjermen og løp mot ham. Han lå bevistløs med fjeset vendt mot bakken. Jeg kunne tydelig se at beinet hans var forvridd. Jeg snudde han på ryggen og kjente etter om det var puls. Heldigvis var den normal. Etter en stund hadde også resten av vennene mine landet. Jens ringte straks etter seeking helikopter. Fem minutter senere hørte vi helikopteret i nærheten. Det landet et lite stykke unna. Ut kom det profesjonelle livreddere. De tok ham straks på en båre og støttet opp nakken hans. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være med i helikopteret. De andre skulle ta hånd om alt utstyret.

Vi landet på Nordsentersykehus. Det stod leger klare til å ta ham imot. De førte ham inn på operasjonsstuen. Jeg ventet urolig utenfor. Jevnlig kom det leger og fortalte hvordan det gikk. Etter to timer var operasjonen ferdig. Legen sa at det var hans egen viljestyrke som nå avgjorde om han kom til å overleve. Jeg satt i en stol og bare så på ham. Han lå i den hvite sengen helt bevistløs.- Hvordan kunne dette skje? tenkte jeg sørgmodig.

Dagene gikk uten at han våknet. Jeg hadde spist svært lite. Jeg bare satt der og snakket med ham selv om jeg ikke fikk noen svar. Kameratene mine hadde kommet hjem. En etter en hadde de vært å besøkt ham. Jeg klarte ikke å dra hjem. Jeg håpte så inderlig at han skulle våkne. Plutselig en dag på morgenkvisten åpnet han øynene. Han så på meg. Jeg var helt stum. Jeg klarte ikke å tvinge frem et eneste ord. Tårene trillet nedover kinnet på meg. Jeg takket Gud for at han hadde klart det. I løpet av noen uker kunne han flytte hjem igjen. Vi kom aldri til å glemme denne hendelsen. Den kom til å følge oss resten av livet, men selv etter denne ulykken sluttet vi ikke å hoppe. Det var noe vi måtte gjøre for å føle at vi levde. Vi var blitt avhengig av adrenalinkicket det gav oss, men fra nå av hadde vi alltid ulykken i bakhodet.