Vakre, underlige vesen, du som ligger ved min side. Jeg stryker deg på ditt varme, myke kinn, kjenner pusten din i mitt ansikt. Du er det dyrebareste jeg har, for du er min beste venn og kjæresten min.

Vann, vått det regner i dag. Tar på meg regntøyet, trekker pusten dypt og tar et steg ut i kulda. Går mot bygningen alle er forpliktet til å gå til, den plassen som handler om karakterer, prøver og lærdom. Plassen der det er mange andre 16-åringer som meg. Hva er meningen med livet? Handler det virkelig bare om skole, jobb og penger? Tenker jeg imens jeg trasker videre i de lyseblå støvlene jeg fikk til jul av ei tante jeg aldri har møtt. Dumme, bortkastet jul som vi feirer, kaster bort penger på og gleder oss til uten at vi tror på Jesus engang. Er det ikke Jesu fødsel vi feirer da?

Lærerens stemme blir som bakgrunnsmusikk imens jeg sitter og tenker på min Kjære Magnus, og skriver navnet hans mange ganger på hånda mi. Jeg skal møte han etter skolen.

Magnus går på en annen skole som ligger tjue minutter unna den skolen jeg går på. På den skolen for de som er atten. Han bor alene på hybelen sin. Hybelen hans er mitt andre hjem og Magnus er min fagre redning fra alt det vonde i hverdagen. Jeg virkelig nyter min tilværelse på jorda når han er i nærheten.

Nå har jeg venta i tjue minutter tenker jeg imens jeg står ved butikken etter skolen og venter på at min kjære skal komme. Et øyeblikk senere ser jeg han ved det store eiketreet komme mot meg. Hånd i hånd beveger vi oss mot parken.
”Du Magnus, hvor mange biler, båter og luksushytter skal vi ha når vi blir litt eldre?” Spør jeg spøkefullt.
Smilehullene til Magnus kommer frem og han svarer; ”så mange du vil ha kjære, men først må vi nok tenke på den lille”.

Det lange, røde håret mitt lugger i det jeg tar av meg jakken. Det sitter fast i glidelåsen. De våte støvlene klamrer seg til fotene mine, vil ikke slippe taket. Godt å være hjemme. Jeg legger meg på senga og stryker på magen min. Den er ikke blitt så stor enda. Håper den lille arver smilehullene, håret og øynene etter faren sin. Magnus sine øyne er store og blå, imens mine er brune og kjedelige.

Magnus er opptatt i kveld, han hadde et prosjekt sa han. Er vel på en måte bra at han prioriterer skolearbeid fremfor meg for en gangs skyld. Nå er klokken halv elleve på kvelden , og det har brutt ut stor krangel mellom meg, mor og far som det ganske ofte pleier å gjøre. Slutten på krangelen bruker å være at de begynner med vold. Da går jeg. Og akkurat som jeg trodde så begynner de med vold i kveld også. De maser alltid om ting som har med babyen å gjøre.
”Du skulle vært på psykisk sykehus for lenge siden du!” roper far og fiker til meg hardt på venstre kinn.

Jeg løper ut i gangen, tar på meg skoene og løper ut. Løper bortover gata, gjennom skogen og gjennom parken i regnet. Da jeg kommer frem til Magnus sin leilighet er jeg så frossen at leppene mine er blå og jeg ikke kjenner føttene mine lenger.

Jeg stormer inn og møter et syn jeg aldri kommer til å glemme. Jeg møter synet av Magnus og ei anna jente nakne i senga hans. De to kroppene blender alle tankene mine og alt går i surr for meg. Fargene i rommet blander seg, stemmer blir til et virvar av lyder. Jeg løper ut på kjøkkenet, drar opp en kniv og kaster meg ut på stua igjen. Min kjærlighet er blendet.

Noen sekunder senere blir rommet fylt med stillhet. En uvanlig, undrende stillhet. Surrelyden fra lyspæra er det eneste tegn til liv i rommet. Små, røde elver renner nedover hendene mine. Drapsvåpenet jeg har i hånda har tatt fra meg alt jeg eide i en handling av sjalusi, sinne og bitterhet.

”Nå har du drept dem, Anne, nå har du drept dem” sier jeg lavt til meg selv.

Magnus ligger rett foran meg. Jeg legger meg ned og Legger han i armene mine. Ser på det nydelige ansiktet med lukkede øyne.

Vakre, underlige vesen. Du som ligger ved min side. Jeg stryker deg på ditt varme, myke kinn, Men kjenner ikke pusten din mer. Du er det dyrebareste jeg har. For du er min beste venn og Kjæresten min.