Maren har aldri vært spesielt gjennomtenkt. Gjennom hele barndommen og oppveksten har hun fått hets for sin etterpåkloke væremåte. Ting som har gått galt, kunne ha gått mye, mye galere. Hun har hatt flaks. Men nå er det på tide at hun lærer.

Hun satte seg inn i bilen. Det var en varm og fuktig sommerdag. Alt så ut til å være perfekt for den lange kjøreturen til Paris. Maren følte seg fri som fuglen i det hun svingte ut av innkjøringen til foreldrene.

Å kjøre alene til Paris var noe Maren hadde drømt om siden hun var bitteliten. Hun hadde alltid hatt lyst til å stå i toppen av Eiffeltårnet og bare nyte utsikten. Nyte utsikten, helt til det kom en eller annen vakt og jaget henne ned siden hun hadde stått for lenge. Det var drømmen, drømmen som snart skulle gå i oppfyllelse.

Ruta hun skulle kjøre, hadde faren hennes hjulpet henne med. Hun skulle kjøre til Gøteborg og videre over til Danmark før hun tok turen gjennom Tyskland og videre inn i Frankrike. Faren var fast bestemt på at det var der det var tryggest å kjøre og enklest og finne fram.

Da hun endelig var kommet inn i Danmark, stoppet hun. Da hun gikk ut av bilen merket hun at det var noe hun hadde glemt. Bilbelte. Det gikk et grøss nedover ryggen hennes og kjente at hun ble svett i panna. Hun tenkte hva som kunne ha skjedd. Hvor fatalt det kunne ha endt. Men likevel stod hun der med hele seg i behold. Hun skjønte fort at nå hjalp det lite å være etterpåklok, nå måtte hun ta tak i problemet. Hvis hun bare husket.

Maren våknet helt uthvilt neste morgen. Det varenge stekende varmt ute og skinnsetene i bilen var enda varmere. Hun skjønte fort at det kom til å bli en lang og utmattende dag i bilen. Før hun dro fra København, kjøpte hun med seg vann, masse vann som hun enkelt og greit slengte i baksetet. Det skulle hun ikke ha gjort.

Ute på motorveien begynte det å bli uutholdelig varmt inne i bilen. Maren kjente hun begynte å bli svimmel, så hun stoppet i ved første og beste busstopp. Hun strakte hånda bak til baksetet for å finne en flaske vann. Synd var det at alt vannet så og si nådd kokepunktet, så vannet var sånn passe usmakelig.

Maren spyttet det svette, dampende vannet ut så det traff frontruta. Hun ga seg faen i at hun ikke kunne se noen ting, hun bare trengte å komme seg vekk fra den stekende heten. Nå klarte hun ikke å fokusere på noe som helst annet.

Da hun var kommet seg ut på veien igjen kjente hun seg bare ende dårligere. Omgivelsene skled inn i hverandre. Alt hun kunne se var at hennes egne hender som febrilsk klamret seg til rattet. Maren viste ikke lenger hva hun holdte på med. Hun skjønte at det ikke var vits i å prøve mer, så hun slapp alt. Rattet, gasspedalen, alt.

Hun kjente en yrende smerte spre seg i hele hoderegionen, deretter resten av kroppen. Hetetoktene var nå blitt helt borte. Før Maren i det hele tatt viste ord av det, var alt borte. Hun kunne verken se, høre eller lukte. Hun var bevisstløs.

Nå var det ingen vei tilbake. Igjen hadde hun klart å glemme bilbelte. Ikke nok med det, så var det enda fler farer som lå plantet omkring i bilen. Vannflaskene som hun hadde slengt i baksetet hadde fløyet som raketter og truffet hodet til hennes. Siden det ikke var noe belte som kunne holde henne fast i setet, hadde den lille kroppen hennes fløyet veggimellom. Ikke nok med det, den store rosa kofferten i bagasjerommet hadde tatt sats og krasjet rett inn i ryggen til Maren.

Plutselig våknet Maren av at en fransktalende gamling stod og betraktet henne. Hun klarte ikke å bevege seg. “Hva faen er det som skjer?” var de første ordene som datt ut av munnen hennes i det hun åpnet øynene. Den franske mannen klappet seg på magen og lo mens han trasket ut igjen.

Maren ante ikke hvor i verden hun var, eller hvor bilen hennes var havnet. Alt hun visste var at hun hadde overlevd, og at det var et under. Merkelig nok så ikke legene ut til å bry seg noe særlig. De bare suste fram og tilbake og tok forskjellige tester og blodprøver.

Etter noen dager i sykesenga, begynte Maren å føle seg bedre. Hun skjønte stadig mer av de feilene hun hadde gjort i bilen, og visste at det ikke skulle skje igjen. Hun skjønte at hun hadde vært usannsynlig heldig denne gangen, og at det ikke var noen garanti for å overleve hvis det skulle skje en gang til. Maren tenkte på alle rundt seg og hvordan de hadde hatt det.

Når hun minst ventet det, banket det på den hvitmalte døra. Det var foreldrene hennes. Maren klarte ikke å gjøre annet enn å gråte, da hun så hvor triste foreldrene var. Etter alle de årene, hadde Maren ennå ikke lært seg at bilbelte faktisk avgjør forskjellen på kontrastene liv og død.

Det var helt stille. Maren måtte si noe. Hun forsikret foreldrene om at dette ble aldri å skje igjen. Aldri! “I hvert fall ikke de neste fem årene” sa moren med et utrykk i ansiktet som kunne minne litt om et smil. Maren skjønte med en gang at hun hadde mistet sertifikatet for de neste fem åra. Ikke nok med det, så måtte hun betale en bot på flere tusen til de tyske myndighetene. Det var egentlig helt greit, bare hun fikk leve.

Senere på kvelden ble Maren skrevet ut fra sykehuset. Selv om hun bare hadde vært innlagt i en uke, følte hun at hun ble født helt på ny da hun gikk ut av sykehuset. Verre ble det ikke da hun så at hun var i selveste Paris. I det fjerne kunne hun endelig skimte det etterlengtete synet av Eiffeltårnet.

Kjøreturen til Maren ble litt annerledes enn planlagt. Heldigvis gikk den store drømmen i oppfyllelse. Hun stod i toppen av Eiffeltårnet fra tidlig på morgenen til seint på kvelden. Da kom det en sint franskmann og jagde henne ned.

Et normalt menneske hadde aldri overlevd ulykken Maren ble utsatt for. Heldigvis har Maren aldri vært normal. Hun har alltid hatt mer flaks enn alle de andre. Det endte galt, men ikke med døden som følge. Bilbelte kan bety forskjell på en sikker død og liv. Tenk på det neste gang du setter deg i bilen.