Nå er det jul igjen. De fleste gleder seg til jula. De gamle og de unge. De midt i mellom, de kunne vel ofte tenkt seg og avblåse hele greia. Hadde det ikke vært for sideeffektene av jula da. De hyggelige bivirkningene som julebordsfylla, de koselige handleturene med ungene som maser, og den årlige sammenkomsten med svigerfamilien.

Julestemningen blir oss solid indoktrinert allerede i oktober med julebrus og julemarsipan, så den sitter som et skudd. Det samme gjelder julebordssjarmen som man utstråler etter noen drinker. Det er jo tross alt den ene gangen i året man har muligheten til å kanskje legge inn noen aksjer hos hun pene i nabokontoret. Men sjarmen forsvinner som regel før maten kommer på bordet og resten av kvelden benyttes iherdig til å skape minnene som kollegaene ikke glemmer før neste julebord. Ribbestykker for eksempel, ser ikke så altfor delikat ut på teppet sammen med magesaus og øl.

Når julebordstiden er forbi, setter julestria inn for alvor. Mor får før jul titt og ofte beskjed fra far at han må jobbe overtid. Dette skyldes vel av og til pengemangel eller utroskap, men i desember er det nok det at stressfaktoren i overfylte, kveldsåpne handlegater med ungene som vil ha alt, er skyhøy i forhold til det vante nivået på jobb. Det er liksom, fra et mannsjåvinistisk ståsted helt greit at mor må slepe gatelangs på unger og pakker.

Men far slipper ikke helt unna handleturer alikevel. Minst en kveld må brukes til å hygge seg med sine poder i julegatene. Impulsive ønsker blir hyppig ytret og det er for det meste kapitalvarer de vil ha. Noe mor synes er helt greit, siden far har jobbet så mye overtid i det siste.

Juletreet er fars jobb. Når jula er bare noen dager fra å banke på døren, ja da må far skaffe juletre. Her nytter det ikke å komme med noe ”men”. Med argumenter som : ”jeg har handlet og dradd gatelangs med pakker og barn”, blir far sendt på tre-jakt. Hvis mor absolutt må ha et ekte tre, blir det gjerne tjuvsagd i bondens skog under parolen: ”ferskt er best”. Menn mangler ofte tilbøyelighet til å betale flere hundre kroner hvert år for et jævla tre som drysser før julaften. De med mindre kresne koner går mer enn gjerne til det skritt og investerer i plast-juletre.

Når julaften er der er det på tide at far tar turen til byen for å kjøpe noe til sin utkårede. De menn som vil glede henne kjøper gull, de som vil glede seg selv kjøper lekkert undertøy. De som skal feire julaften med svigers må kjøpe begge deler. Ved å vente nettopp til siste dagen med å kjøpe noe til henne, slipper man i større grad unna tilberedning av julemiddagen, og en lettere oppgitt kone vet av erfaring hva slags ærend far har, men klager ikke. Iallefall ikke høylytt. På vei ut til kjøpesentrene møter man folk som har vært i kirken i julegudstjeneste. Med dagens gemene stressnivå er det rart at noen faktisk rekker å reflektere på hvorfor vi feirer julen.

Når ettermiddagen røiner på, banker det på døra. Mor i huset åpner og slipper svigermor og svigerfar inn. Med julebordet ennå friskt i minne, har far vært forsiktig med den sterke drikke. For svigerforeldre, de glemmer aldri. Og nissen skal jo helst håndtere pakkene på en professjonell måte. Det er jo jobben hans, og det vet kritiske små sjeler.

Etter en kveld med hyppige klemmer fra svigermor som har fått seg litt for mye vin og svigerfar som har fortalt historiene han forteller hvert år, er det på tide å bestille drosje til dem. Når de har dratt er den obligatoriske delen av jula overstått og far kan finne fram den uoffisielle pakken til mor som hun seg hør og bør ifører seg straks. Og det er ikke gull....