Kristin var den eneste datter til Lavrans da de flyttet til Gudbrandsdalen. De var ætt av Lagmannssønnene, som hadde forbindelser med klosteret og kong Håkon den gamle. Laurentius Østgøtalagmann, broren til farfaren til Lavrans, rømte fra Sverige til Norge med søster jomfru Bengta fra Vengta klosteret. Dette hadde sittet i fotsportet til Kristin i fremtiden.

I barndommen var Kristin en uskyldig jente, fullt av omsorg og kjærlighet til alle mennesker (bortsett fra de som hun ikke likte). Hun hadde langt hår, ” tykt og gult som moden hvete” (s.12). Hun hadde store, runde, sjøblåe øyner, og fjeset hennes bar glimt av hennes far. Hun var pen, rett og slett nydelig. Selv om det var mange smigrende ord som ble sagt til henne, var hun aldri bortskjemt.

”Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun, og ser ut som et riddermanns barn. Milde øine har hun og – hun ligner på dig og ikke på Gjeslingene. Gud unne dig glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn!” (s.12)

Som liten var hun ganske aktivt. Ofte blir hun med faren opp på sæteren deres. Rastløs var hun, når moren ville hjelpe henne med plaggen, klarte hun aldri å stå i ro. I Jørundgården var hun spesielt lekent. Der lekte hun hver eneste dag.Selv om uskyldheten preget henne, var hun aldri sjenert overfor menn. Alle svennene til faren hadde hun god kontakt med, og hun var glad i dem, spesielt den unge Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken. Blant disse mennene var Kristin godt beskyttet. Arne tok alltid vare på henne, og Lavrans ville aldri la Kristin komme i fare. Et eksempel på dette var da Arne, Kristin og Tomas (dattersønnen til enn prest) lekte en uhøytidelig lek med grisunge til dåp og ble straffet for det. Eirik, presten ble så sint på Kristin da hun mistet grisungen med dåpskledet slepende etter seg, at han ristet Kristin så hun besvimte. Lavrans med den sterke, beskyttende farsrollen kom til, og sa til presten direkte at han hadde vært for streng mot Kristin. Så ble Arne skjelt hardt av Lavrans, men allikevel trøstet han Kristin med smil og klapp på hodet. Selv bøyde Kristin skamfull hodet (s.12).

På sidet 17 viser Lavrans og Kristin omsorg og datter-far kjærlighet for hverandre: ”Hun satt og lenet sig inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun vilde ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden”

Her viser også hvor dristig Kristin er til nye ting. Hun blir skjenket fullt allerede som barn.

Et annet eksempel på hennes nysgjerrighet ovenfor nye ting var da Kristin gikk alene i villskogen. Det blir sagt at der bodde det ikke bare ulver og bjørn, men også troll, tusser og alvefolket. Kristin ble vettskremt og ropte høyt på sin far. Lavrans hørte ikke, men heldigvis kom Isrid og følgte Kristin til Lavrans.

Kristin var veldig redd for å miste. Hun var redd for å miste foreldrene og vennee sine, noen ganger var hun redd for å miste dagen.

” Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte ask haug, kunne godt være døde - de lå nogen oppå magen og nogen på ryggen med oprtrukene knær, og de lydene som komfra dem, skremte henne.” (s.18)

”Kristin kom plutselg til å teneke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var næste dagen – da bleve hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet videre.”

(s.18)

Etter dette skjedde det enda en ekkel hendelse for Kristin. Da hun gikk til bekket for å se på speilbildet sitt, så hun noe skremmende, hun så en som kunne vært  trollkvinne, men som viste seg til å være fru Åshild senere i boken.

”Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.

Bak sig hørte hun Gullsvein vrinske høit og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet.” (s.20)

Møtet med alvekvinnen har forbudt Kristin flere turer med faren. Men senere fikk hun lov igjen, og da ble hun sjeleglad, etter lange dager med redsel kunne hun endelig snakke om det og farer enda lengre.

”Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunde ikke holde sig i ro noget sted.” (s.24)

Kristin fant sin religiøse-jeg da hun reiste sammen med Lavrans til Hamar. Her møter hun broder Edvin i Predikebrødenes kirke.

” Det er intet menneske, Kristin , som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulde han trives i Helvede og det vilde alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det.. Men da vilde ikke ilden brenne han hvis han ikke lengtet efter svale, og han vilde ikke føle smerte ved ormens bit, hvis han ikke kjente lengsel efter fred.” (s.34)  Kristin-liten forstod lite av det, allikevel satt ordene i hennes baktanke.

Møtet med alvemøen og munken introduserte Kristin til hennes erotiske og religiøse liv allerede da hun var 6 år. Disse to bi-personene stod sentralt med å utvikle Kristins konflikt mellom verdens krav og Guds. Kristin ble betatt av speilbildet sitt under seterreisen. Dette hadde røtter til gamle folketro om å bli bergtatt for erotisk makt. Etterpå ble hun tilbødt Kransen som representerte ungdom, uskyld, fagerhet av alvemøen. Den tok hun ikke imot før brylluppet. Broder Edvin fotalte Kristin om å ikke blir lokket av djevelens fristelser med makt, herlighet og trusler. Kristin lot seg friste allikevel,og det lot seg smake på godt og vondt.

Kristin elsket sin syke søster. Som barn ville hun gi henne alle hennes leker hvis hun blir frisk igjen. Som ugdom gikk hun til Nonnester klosteret for Ulvhild. Hun håpet at presten kunne helbrede søsteren sin med bønn, men det hjalp lite. Da kom fru Åshild  med sin urtemedisin. Ulvhild kunne ikke bli helt frisk igjen, men det kunne minske smertene i det minste. Etterhvert som Kristin ble bedre kjent med fru Åshild gikk Kristin mer fra moren, Ragnfrid. Ragnfrid likte ikke at Kristin hadde mye kontakt med trollkvinnen. Kristin brydde seg lite om det, og blir mer og mer interresert i urter. Selv synes jeg at det er stygg av Kristin noen ganger, at hun ignorer moren og klarer ikke å forstå hennes følelser.

Kristin hadde vokset seg pen. På sidet 39 står det :”Kristin var nu fullt utvokset, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hade vokset sig høi, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allitkevel. Hennes ansikt var nogert kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øinene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød ofg fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deiligt tykt og langt hår, men det var noget mørkt på let, like nær brunt som gult, og ganske slett.” Våren da Kristin fylte femten ble hun lovet bort til Simon Darre som hun følte ingenting for. Kristin ble nedslått, for det var Arne hun elskte. Arne hadde vært forelsket i Kristin allerede som liten, men Kristin var for barnslig til å forstå og gjøre noe med det. Åshild sier at Simon er et godt gifte. Desverre hadde Åshild andre fristelser, ridderen Erlend Nikulaussøn. Hadde Erlend aldri kommet inn i Kristins liv, ville Kristin giftet seg med Simon, og konfliktene ville ikke eksisteres.

Det ble flere menner som blir oppslukt av hennes vakkert ansikt. Arne, Simon og Erlend elsket henne. Men det var også noen andre. Den fæle prestesønnen Bentein drepte Kristins elskede, Arne i prøve med å voldta henne. Kristin ble sint og knust, og elsker Arne enda mer på grunn av savnet. Skamfullt var hun, da hun nektet foran alle at hun og Arne var ikke sammen for å redde sitt eget navn og for å får fred.

Kristin trodde på Gud, men hun valgte verden overfor Guds allikevel. Hun var ikke så jomfruelig og religiøs lenger. Hun ville heller ha Simon enn å gå i klosteret, Simon som var rar på alle måter. Troren, Gud og skikkene elsket Kristin ikke lenger som dengang. Hun elsket verden og lengtet etter verden, samtidig som hun blødde av skam for hun ville ikke gi opp sin arv av helse, ungdom og kjærlighet til sin syke søster. Hun ble sorgfull og begynnte å trøste seg selv med små unnskyldninger (f.eks at hun er bortlovet).

Hele tiden minnes det i henne om den vakre ridderen som fru Åshild nevnte om. Da Kristin endelig møttet Erlend, var det som kjærlighet ved første blikk. Det var Erlend som var den som tok intiativet , men Kristin var selv svak. Erlend utfyllte alle hennes erotiske ønsker. Kristin følte  så sterkt for kjærlighet etter det store tapet av Arne at hun ville aldri gir slipp på Erlend. Kristin motsi alle, både faren og frillen til Erlend. Hun ble trøtt av å krangle med faren og tenke på konfliktene, men hun fikk viljen sin til slutt og giftet seg med Erlend.

Kristin Lavransdatter var en sterk, pålitelig person. Hun hadde alle kvinnelige trekk og kunne beskrives som den perfekte jenta for guttene. Hun var omsorgsfullt og sjenert for berøring men samtidig nytet det. Hun var veldig samvittighetsfullt og derfor føltes det ekstra vondt for henne når hun syndet. Ungdommen hennes var fullt av skam, sorg og lidenskap. Det vakre ansiktet hennes hadde skapt mer problemer enn fordeler. Noen ganger blir man lykkeligere når man lever enkelt. Kristin lengtet etter sin lykke ved å finne sin drømmeprins, men det kostet altfor mye, hun ble utbrent og kunne ikke nyte livet lenger. For så omsorgsfullt som hun var, skadet hun mange mennesker. Kristin var ikke en egoistisk jente (med unntatt når det gjelder kjærlighet), hun kunne bare være glad når alle var fornøyde.