Før jeg brenner ned

Jeg har fått i oppgave å skrive en tekst der jeg viser resultatet av fordypningen i et forfatterskap eller litterært emne og der jeg selv lager en problemstilling. Boken jeg har valgt å lese, samt fordype meg i er «Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll. H
Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2020.02.28
Tema

Innledning 
Jeg har fått i oppgave å skrive en tekst der jeg viser resultatet av fordypningen i et forfatterskap eller litterært emne og der jeg selv lager en problemstilling. Boken jeg har valgt å lese, samt fordype meg i er «Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll. Hovedårsaken til at jeg har valgt akkurat denne boka var fordi min mor anbefalte den. Når jeg så tittelen og hørte at handlingen i boken skjedde på Sørlandet ble jeg meget interessert i boken. 

I denne teksten skal jeg skrive litt om forfatteren, et handlingsreferat til boken, skrive en analyse og om hvordan forfatteren identifiserte seg med hovedpersonen. Problemstillingen min er: Identifiserer Heivoll seg med hovedpersonen Dag og i så fall hvordan og hvorfor?

Gaute Heivoll
Gaute Heivoll er en 41 år gammel forfatter. Han ble født i 1978 i Finsland og har studert jus og psykologi. Han har også tatt forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. I 2002 debuterte han med novellesamlingen «Liten dansende gutt». Siden har han skrevet 26 verk.  Den største suksess til Heivoll, så langt, er romanen «Før jeg brenner ned». Boken ble skrevet i 2010 og var hans niende bok. Boka er oversatt til over 20 språk, har en spillefilm basert på seg, fått to priser og har i tillegg blitt nominert 4 ganger. Heivoll er også kjent for sine barnebøker, noveller og antologier. 

Priser og nominasjoner
Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Gaute_Heivoll 13.02.2020 16:50 

·        «Tidenprisen 2003

·        Sørlandets litteraturpris 2008, for Doktor Gordeau og andre noveller[8]

·        Sørlandets litteraturpris 2009, for Himmelarkivet[8]

·        Nominert til Ungdommens kritikerpris 2008/2009, for Himmelarkivet

·        Songdalen kommunes kulturpris 2009

·        Brageprisen 2010, for Før jeg brenner ned[9]

·        Sørlandets litteraturpris 2011, for Før jeg brenner ned[10]

·        Nominert til Bokhandlerprisen 2010, for Før jeg brenner ned

·        Nominert til Ungdommens kritikerpris 2010, for Før jeg brenner ned

·        Nominert til P2-lytternes romanpris 2010, for Før jeg brenner ned

·        Nominert til Kritikerprisen 2011, for Før jeg brenner ned

·        Sultprisen 2011[11]

·        Nominert til Bokhandlerprisen 2011 for Kongens hjerte

·        Nominert til Brageprisen 2012, for Svalene under isen.[12]

·        Blogistanian Globalia-prisen 2013 (Finland)

·        Nominert til Bokhandlerprisen 2013, for "Over det kinesiske hav"

·        Nominert til IMPAC Dublin Literary Award, 2014»[1]

 

Handlingsreferat 
Boken er basert på virkelige hendelser omkring brannene som tok plass i Finsland på slutten av 70-tallet. Hovedsakelig handler boka om pyromanen og personene rundt brannen i stedet for brannene i seg selv, men også om forfatteren Gaute Heivoll.

Boken starter med brannen hos Johanna Vatneli og mannen hennes. Dette var den åttende brannen totalt og en av de tre brannene som tok sted på samme dag 5. juni 1978. Johanne Vatneli stod på badet da hun hørte en bil kjøre bort til huset hennes. En person knuser kjøkkenvinduet og kaster bensin etterfulgt av en fyrstikk inn. Mannen og Vatneli kommer seg ut og ser på huset sitt brenne ned, mens alle mennene i bygda prøver å slokke brannen. 

Boka går så tilbake i tid og leserne får høre om den skoleflinke Dag, sønnen til brannmesteren. Dag var en sterkt ønsket gutt som allerede hadde sett to branner før han var 10 år. Dette hadde tydeligvis gjort noe med Dag, fordi han mente han hørte vakker sang fra flammene. Sangen skremte han, men interesserte han samtidig. Dag forandret seg i løpet av årene, han gikk fra en som måtte få alt riktig på ungdomskolen, til en som var fornøyd med middels karakterer på gymnaset. Han kom seg ut av gymnaset i 1976 med hovedkarakter Meget og ble samme sommer innkalt til førstegangstjeneste. 

Da Dag kom tilbake fra førstegangstjenesten var han en forandret mann. Han sov til langt ut på dagen, var våken lenge og snakket lite og kort. Når sommeren kom satt han bare inne og da foreldrene spurte om hvordan det var i militæret ble han dyster. Dette varte helt til januar året 1978. Da begynte Dag å bli mer lys og hjelpe faren på verkstedet hans. Dag ble seg selv igjen, men noen ganger ble han til en annen mann. 

6. mai 1978 ble brannbilen sendt ut, med Dag og faren som brannmestere, til en skogbrann. Alle trodde at det bare var et uhell med en sigarett, men da en ny brann startet bare 10 dager etterpå ble folk bekymret. Det var uteløa til Tønnes som begynte å brenne. Dagen etter var det 17. mai og da sa faren til Dag at han begynte å bli for gammel til å være brannmester. Han ga Dag uoffisielt jobben sin, siden sønnen pleide å gjøre mesteparten av jobben uansett. Dette mislikte Dag og svarte «Du skal jo være med neste gang». 

20. Mai skjedde det igjen. Dag hadde akkurat satt seg ned med moren etter en biltur da telefonen ringte om brann. En skogløe hadde blitt tent på og man kunne se brannen flere kilometer unna. Nå gikk det opp for alle at brannene var påsatt. Faren ble ikke med denne gangen og det mislikte Dag veldig. Da brannen hadde spist opp løea og Dag kom hjem sa han til far, «Ta det med ro (…) Dette var den siste». 

Noen dager etter den siste brannen fikk Dag seg jobb som brannvakt ved Kjevik Lufthavn på nattskiftene. Det var en ensom jobb og han dro ikke fra jobb før det hadde blitt lyst. En natt, ut av kjedsomhet eller noe annet, tok han med seg en salong rifle og prøvde å skyte på flyene.

Fredag den 2. juni hadde Dag kommet seinere hjem en vanlig og mora hadde sagt til faren at Dag kanskje var syk. Dette sa hun fordi hun hørte han ofte snakke til seg selv. En time senere gikk brannalarmen. En låve i Skogen ved kommunegrensa til Marnardal hadde blitt tent på. Folk begynte å lure på hvorfor det brant tidlig på morgenen istedenfor på kvelden eller natta som de tidligere brannene.

En kveld kjørte Dag en tur og tenkte på hvor mye han hadde mislykkes i livet sitt. Han hadde for eksempel ikke blitt diplomat og han hadde ikke engang gått på universitet. Mens tankene fløy rundt i hodet hans så han en låve han kunne tenne på. Dette gjorde han og kjørte av sted til en annen låve. Der trodde han at han hørte faren sin og satt fyr på den låven også. Så kjørte han hjem og la seg med gress i håret. 

3. juni 1978 ble redshuset på Brandsvoll omgjort til en politibase og med hjelp av lokalbefolkning ble Dag tatt 7. juni 1978. I løpet av denne tiden tente han på 4 bygg til, men klarte å miste en jerrykanne kork som var brannstasjonen sin. Det var Ingemann, faren, som fant korken og ga den til politiet. I avhør fortalte Dag om sine 3 personligheter, Dag, Gutten og Jeg. Mandag 19. februar 1979 var det rettsak. Der spurte dommeren, «Ettersom tiltalte har en alvorlig sinnslidelse (..) spør jeg deg kun om det er du som står bak alt som er beskrevet i tiltalebeslutning». Dag svarte ja, med foreldrene tilstede i salen. Dommen ble avsagt 12. mars og ble kun fem års sikring.

Denne boka er skrevet som en parallell historie. Den handler om forfatteren, Gaute Heivoll, sin oppvekst og samtidig om en av norgeshistoriens mest dramatiske pyromanisaker. 

Heivoll var i likhet med Dag, en veldig flink og lydig skoleelev som ung. Han gjorde alltid det han fikk beskjed om, men allerede på barneskolen begynte han å gli vekk fra resten av de andre barna i bygda. Gleden i hans sitt liv kom fra bøker og det viste seg tydeligere og tydeligere jo eldre han ble. Når resten av guttene begynte å drikke og røyke satt han i et hjørne og leste. Det var først når han begynte på jusstudiet at han fant folk med felles interesser. Han fant, etter sin mening, felles intellekter, men selv der følte han seg utenfor. Juss var ikke det han egentlig ville jobbe med, han skulle jo bli forfatter, men i veien stod faren. Heivoll hadde alltid sett til faren sin for råd og verdsettelse, og faren var jo stolt over at sønnen gikk juss. Dermed fortsatt Heivoll jusstudiet til det siste året.

Det siste året på jussstudiet ble faren syk. Han hadde masse vann i lungene og måtte pumpes for vann oftere og oftere. Dette gjorde Heivoll meget deprimert. Karakterene falt og når faren var på det verste valgte Heivoll å svare blankt på den siste eksamen. Med faren på dødssengen løy Heivoll om eksamen til han og begynte å jobbe seg mot karrieren som forfatter.

Analyse
Boken starter in medias res og samtidig retrospektivt med at det åttende huset blir fyrt på. Så hopper boken tilbake i tid. Forfatteren forteller to historier parallelt om hverandre og velger å byte mellom autoral og personal synsvinkel. Når forfatteren skriver om seg selv som liten og voksen har historien en personal synsvinkel og når han skriver om alt annet har historien en autoral synsvinkel. Den autorale fortelleren i teksten vet om følelsene og tankene til Dag og han sin mor. Forfatteren velger å skrive to historier om seg selv i teksten som går samtidig. En der Heivoll skal til å begynne på gymnaset og en der han skriver om seg selv som forbereder seg til å skrive denne boken og om mens han skrev boken. Gymnaset historien og forberedelse historien er begge skrevet med en forteller stemme som ser tilbake i tid.

Teksten synger med skildringer. Syn, hørsel, lukt og følelser er skildret meget bra. Boken har også flere kontraster, sammenligninger og metaforer. 

Eks. «Skogen var som en mørk, ugjennomtrengelig vegg(..)»

«(…) den 3. juni 1978 ble stående svart og alene som et tre ribbet for greiner»

 

Det er et fravær av både humor og ironi. Dette er på mange måter bra, siden boken er underbygg av veldig seriøse temaer.

Det er aldri tvil om hvem som er pyromanen i teksten. Allerede på side 52 kan man forstå hvem som er pyromanen, men det er fortsatt flere frampek. 

Eks. Når Dag sier til faren «Dette var den siste brannen, jeg lover»  

Det er flere temaer i teksten. Blant annet, pyromani, forræderi og familie. Men jeg mener de viktigste store temaene i boken er psykologi, presentasjonspress og kjærlighet. Dag, hovedpersonen i boken, føler hele tiden på dette presset av sine kjærlige foreldre og det samme gjør forfatteren. Som et sterkt ønsket enebarn ville Dag bare ha stoltheten til foreldrene sine. Det var derfor han hadde en stor trang til å prestere bra på skolen igjennom hele grunnskolen og i alt annet. «Han var helt øverst, og der oppe var han alene» Når han da ikke hadde noe å vise frem da han kom hjem fra militæret måtte han finne på noe nytt. Heivoll har et stort fokus på det psykologiske rundt både Dag og han igjennom boken og dette skinner godt fram. Tidligere har Heivoll studert psykologi så det er mest sannsynligvis derfor han får dette så bra til i boken. 

Heivoll & Dag
Flere steder i løpet av boken la jeg merke til hvor likt tankene og oppførselen til Dag og forfatteren var skildret. Det fikk meg til å lure på om Heivoll identifiserte seg med Dag. Forstod det han gjorde, hvorfor og kunne relatere til det. Derfor skal jeg i denne teksten trekke fram likheter og ulikheter mellom personene, og konkludere.

Det første som binder personene sammen i boken leser jeg i historien som står på s. 51-52 og den på s. 78-79. På side 78 i boken skriver Heivoll setningen «Hvem er det vi ser når vi ser oss selv» og ser tilbake til da han var ung. Som skrevet tidligere var Heivoll, som Dag, en snill og smart gutt som alltid gjorde det han fikk beskjed om, men i dette tilbakeblikket gjorde han noe som han ikke skulle. Klassen fortalte historier og da Heivoll skulle snakke fortalte han en svær løgn som sugde fast oppmerksomheten til klassekameratene. Når han fortalte følte han seg mer og mer skitten jo mer han løy. Da han var ferdig og resten av klassen gikk ut sa læreren til han «Du er jo dikter, du». Full av skyldfølelse svarte han «Jeg skal aldri gjøre det igjen», og løp ut. 

Denne historien minner meg om historien fortalt om Dag på side 51-52.  Sju år gamle Dag var med å slokke en brann. Blodet hans hadde stivnet i årene mens han hadde sett på huset bli forvandlet og svelget av flammer. Så hørte han en sang, en høy tone som ikke var i noen andres øre. Han klatret opp i et tre et stykke vekk fra flammen og lyttet. På toppen av treet hørte han fortvilte bjeff og klynk fra kjøkkenet i det brennene huset, men han sa ingen ting til noen. Bare var stille sånn som faren hadde innprentet ham.

Begge disse historiene hadde stor betydning for hver av karakterene. Heivoll satt igjen med stemmen til læren helt til han valgte å stryke på jusstudiet og begynne å forfølge stemmen. Han ble jo forfatter og Dag ble pyroman. I rettsaken til Dag snakket han om at han hadde flere ganger bråvåknet midt på natta uten å ane hvor han var, iskald av skrekk, og med tyngden av hunden på føttene. Den høye tonen Dag hørte den kvelden interesserte han og var kanskje en av faktorene til at han til slutt gjorde det han gjorde.

Den andre tingen jeg lå merke til er Dag og Gaute Heivoll sine indre konflikter. De er veldig like, men samtidig ulike. Både Dag og Heivoll levde et liv der de fulgte de beskjedene de fikk fullt ut. De prøvde å prestere så bra som mulig hele tiden. Det eneste Dag ville gjøre var å få ros og gjøre andre glade og stolt. Dette valgte han å gå så langt med at han valgte å tenne på hus bare for å få annerkjennelse når han slokket dem. Heivoll, på den andre siden, ville egentlig bare lese og skrive, men han turte ikke å gjøre noe som kunne skuffe foreldrene. Dermed holdt han ønske om å skrive inne i seg så lenge at han ble gal, men selv da begynte han ikke å skrive før faren var død. 

Galskap er også en ting som binder Dag og forfatteren sammen. Hvor de fikk den galskapen som utspiller seg i boken er mest sannsynlig fra flere steder. Hovedsakelig så mener jeg at det siste steget for Dag inn til galskapens hus var militæret. Det må ha skjedd noe som forandret han der, fordi det var først etter militæret at han viste personlighetsforandringer. Flere ganger i boken leser vi om moren som tenker og bekymrer seg ovenfor Dag. Hun våkner flere ganger opp midt på natta av at Dag snakket med seg selv og hørte på musikk. Ofte føler hun at hun snakker til en annen person en Dag når hun snakker til han. Hun visste at noe var forandret i Dag, men hun kunne ikke sette fingeren på det og valgte å begrave følelsen. 

Heivoll sitt steg in til galskapen var når faren var på det verste. Han slutte å lese til skolen og sluttet å følge med i forelesningene. Noen ganger kunne han få gigantiske latteranfall ut av ingen steder som han aldri hadde gjort før. Videre fant han kontroll i å ikke lese til eksamen sin og gikk heller til biblioteket hver dag for å forsvinne som han gjorde som barn. Også begynte han å drikke. Alt dette førte til han sine siste ord var løgn. Han sa han gjorde det bra på eksamen og at han var nå snart jurist, mens i realiteten tenkte han på å bli forfatter, og han sa at han skulle levere bilen til mora, men dro istedenfor til Danmark for å drikke. Grunnen til at han gjorde dette er jeg personlig usikker på. Kanskje han sin indre stemme mente at han måtte lyve en gang for å slippe unna den komplette lydigheten han har vist faren hele livet. Eller kanskje han bare følte at han faren måtte dø stolt av han. Galskapen til Heivoll vises også i boken da han er i Spania på bokseminar og ser sine døde barndomsbeskyttere stå blant folkene han leste til.

For å konkludere, avslutte og svare på problemstillingen min, mener jeg personlig at Gaute Heivoll identifiserer seg med hovedpersonen i boken. Begge hadde den samme typen oppvekst, de så veldig opp til sine fedre og begge to fikk kjenne på galskapen. Både Dag og Gaute opplevde også et punkt hvor livet endret seg drastisk. Dag med hendelsen i militæret og Gaute når faren døde. Hendelsen Dag opplevde fikk han til å tenne på hus, mens endringene til gaute fikk han til å ta en annen, kanskje for han, mer riktig retning i livet. Han begynte å skrive. Det er interessant å se at to personer som virker så like og som begge kommer fra kjærlige og gode familier, reagerer så ulikt på en livskrise.  

Dag utdannet seg selv som sykepleier i fengselet og fikk seg kone i Nord-Norge. Dessverre gikk ikke det noe særlig bra, så han flyttet tilbake hjem da moren ble syk i 1987. 29 år etter brannene, våren 2007, døde Dag fredelig i sin seng med hovedpulsåren i magen sprukket.

Gaute Heivoll lever enda, nå som 41 åring, et suksessfullt liv som forfatter. Han har skrevet flere bøker og vunnet flere priser. I tillegg er han gift, har et barn og bor i Kristiansand. 


Kilder:
[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Gaute_Heivoll 13.02.2020 16:51 

Informasjon
https://www.gyldendal.no/Forfattere/Heivoll-Gaute 13.02.2020 18:01 

https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/blodaresykdom/hovedpulsaren-sprekkdannelse/ 13.02.2020 23:33

Før jeg brenner ned, Forfatter: Gaute Heivoll, Utgivelsesår: 2010, 1. utgave, Bokmål, Tiden forlag

https://www.gauteheivoll.no/forside/index.php 13.02.2020 23:34

https://no.wikipedia.org/wiki/Gaute_Heivoll 13.02.2020 23:34

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst