Det å gå imot normer og bryte samfunnets tradisjoner har blitt et svært omtalt tema i dagens samfunn. Sumaya Jirde Ali gir oss gjennom diktet «Jeg puster liv i murstein» utgitt i diktsamlingen Kvinner som hater menn 2017 et kvinneperspektiv i debatten. Motivet er en selvsikker kvinne som reflekterer over sin plass i samfunnet. Diktet kan handle om hvordan frigjørelsen og selvstendigheten til det lyriske jeget konfronterer samfunnstradisjoner, kjønnsroller, samt den patriarkalske maktstrukturen.

Den modernistiske formen til diktet gjenspeiler hvordan det lyriske jeget tar avstand fra normer og samfunnstradisjoner. Diktet tar i bruk friform uten tegnsetting, eller fast rim/ rytmemønster slik det er vanlig i tradisjonelle dikt. Videre skaper forfatterens hyppige bruk av enjambement variasjon i lengden på verslinjene. Dette bidrar med å bygge spenningen i diktet ettersom leseren må lese over flere verslinjer før han får meg seg det hele budskapet.  Eksempel på dette er finner vi blant annet i nest siste strofe «Ingenting er farligere enn/ en kvinne som er i ett/ med seg selv». Ved å ha en verslinje der det bare står «Ingenting er farligere enn» blir det skapt en forventning som engasjerer leseren til å lese videre. Det er først to verslinjer senere at setningen blir fullført og knyttet opp mot temaet som er hvordan frigjorte kvinner er det farligste normer og samfunnstradisjoner står overfor. 

Forfatterens hyppige bruk av gjentagelser forsterker budskapet at det lyriske jeget ikke har noe til overs får kjønnsroller og normer. Dette kommer godt fram i første strofe «Jeg går etter det jeg vil, sier det jeg vil, gjør det jeg vil». Her får leseren med en gang inntrykk at det lyriske jeget er en selvstendig person som gjør det hun vil uten å bry seg om hva andre mener og forventer. Videre fortsetter forfatteren «uten å bry meg om de som blir ubekvemme/av den store plassen jeg tar// Jeg sitter som en mann/bryr meg ikke om dem». Det å sitte som en mann er en sammenligning som går ut på å ta mer plass enn nødvendig og har negative konnotasjoner. Det at det lyriske jeget velger å understrekke ved to separate anledninger at hun ikke bryr seg om hva andre tenker om plassen hun tar i samfunnet, er med å fremheve frigjørelse fra  de tradisjonelle kjønnsrollene

De språklige virkemidlene i diktet er med på å fremheve holdningen det lyriske jeget har til samfunnstradisjoner og hvordan hennes handlinger påvirker dem. Den fjerde strofen i diktet begynner med «Mine skrik får tradisjonsfjellene/ til å skjelve». Her blir tradisjonsfjellene en tydelig metafor på de nåværende patriarkalske maktstrukturene og kvinne undertrykkende tradisjonene. Fjell er en av de eldste og mest stabile geografiske strukturene vi har og det samme kan sies om patriarkalske maktstrukturer.  Det at fjell blir personifisert til å skjelve under jegets skrik symboliserer hvordan patriarkatet skjelver under jegets ulydighet mot normer og tradisjoner. Videre i samme strofe sier jeget «Min selvsikkerhet får torden/til å skvette». I dette eksempelet kan torden være en metafor som skaper konnotasjoner til den norrøne guden Tor.  I vikingtiden og i dag blir tordenguden ofte ansett som maskulinitet personifisert. Han er æsen for styrke, har et ukontrollert temperament, men er nok ikke av de klokeste (Næss, Ellen. 2021). Det at selvsikkerheten til en kvinne får maskulinitet til å skvette er med å underbygge hvordan det mannsdominerte samfunnet blir skremt av en kvinne som bryter ut av kjønnsrollene.

Ved å erkjenne den største fornærmelsen rettet mot kvinner, å kalle seg selv for en hore, fratar det lyriske jeget makten patriarkatet har overfor henne. I siste strofe sier det lyriske jeget følgene «Jeg viser ingen dyd: jeg er den største hora». I dagens samfunn har begrepet hore ved mange anledninger mistet sin opprinnelige betydning og heller blitt brukt som et begrep for å kontrollere kvinner og deres oppførsel. Ved å si «Jeg viser ingen dyd: jeg er den største hora» tar det lyriske jeget tilbake den kontrollerende makten. Hun viser til at patriarkatet og dens maktstrukturer ikke har noe autoritet over henne. Videre fortsetter det lyriske jeget med å si «Puster liv i murstein/og min styrke/ får den til å smuldre opp». I dette tilfellet kan murstein være en metafor på kjønnsrollene og normene som holder kvinner fanget i et bur, slik mursteinsvegger har blitt assosiert med fengsel i mange århundrer. Det at det lyriske jeget puster liv i mursteinen og at hennes styrke får det til å smuldre opp kan tolkes som at de utdaterte kjønnsrollene kollapser under hennes vesen. 

Diktet «Jeg puster liv i murstein» ble skrevet i 2017, og regnes som et samtidsdikt. I likhet med annet samtidslyrikk, blir aktuelle problemstillinger og tendenser drøftet. I dette diktet blir samfunnstradisjoner, kjønnsroller, samt den patriarkalske maktstrukturen konfrontert av en frigjort og selvstendig jeg-person. Utgivelsen av diktsamlingen Kvinner som hater menn (2017) sammenfaller med oppblomstringen av grasrotbevegelsen «me too». Dette bekrefter at tematikken som diktet skildrer er fortsatt svært aktuelt i dagens samfunn, til tross for at store fremskritt for likestilling har blitt gjort i løpet av de siste 50 årene. Ved å ta i bruk friform samt relevante virkemidler har Sumaya Jirde Ali klart å skape et interessant dikt som gir leseren innblikk i problemer som fortsatt preger kvinner i dagens samfunn.

Kilder:

"Ali, S. J. (2017) "Jeg puster liv i murstein", fra Kvinner som hater menn"

Næss, Ellen Marie: Tor - i norrøn mytologi i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2021 M09 16 fra https://snl.no/Tor_-_i_norr%C3%B8n_mytologi