“Mr. Smith! Mr. Smith! Det har skjedd igjen!!”

Kriminaletterforsker Edward Smith satt på det uvanlig ryddige kontoret sitt og bladde gjennom en haug med papirer som skilte seg litt ut, da assistenten hans, Miles Dawson, kom brasende inn.

”Hva er det du sikter til?” spurte Smith og kikket opp.

”Drapene som skjedde i forrige uke. Nå er noen drept igjen!”

Miles rakte Smith ei avis han hadde hatt i handa. Bildet på forsiden viste en person under et lik-klede. Over liket stod en mann og ei dame og gråt.

Smith skummet raskt gjennom artikkelen. Det stod at liket var av ei jente på 14 år. Hun var funnet i utkanten av skogen sammen med noen andre døde dyr.

Det mystiske, stod det, var at disse likene hadde akkurat de samme opprevne og ødelagte kroppene som de likene som politiet fant for omtrent en måned siden.

”Denne gangen”, sa Smith til Miles da han hadde lest ferdig,

”Denne gangen skal vi ta ham!!”

”Eller henne?” kom det fra Miles.

”Det kan vel likeså godt være en ’henne’ som en ’han’?”

Jo da, Smith måtte si seg enig i det, og de to mennene satte seg ned for å få en oversikt over hvilke spor de hadde. Men likevel, hvor mye de enn prøvde, kunne de ikke finne ut hvem morderen var.

Det gikk litt over tre uker uten at de kom noe nærmere løsningen. Smith satt på kjøkkenet sitt og drakk en kopp kaffe mens han leste dagens avis, da det plutselig gikk et lys opp for ham. Han klasket koppen i det lyse fine kjøkkenbordet så halvparten av kaffen skvulpet ut og bordet ikke lenger var fullt så fint, før han spurtet inn i stuen og bort til bokhyllen. Han behøvde ikke å kikke lenge, for han visste akkurat hvilken bok han trengte. Da han hadde funnet boken og lest det han skulle, fortet han seg inn på kontoret og lette gjennom noen mapper, før han sprintet til telefonen, slo Miles’ nummer og ventet.

”Miles?” uten å vente på svar fortsatte Smith,

”Har du noen gang hørt om varulver?”

Det ble taust i den andre enden.

”Joo, jeg synes å huske at jeg har hørt noe om mennesker som kunne gjøre seg om til ulver, eller noe sånt noe…” sa Miles til slutt.

”Akkurat!” fortsatte Smith ivrig.

”Jeg leste en artikkel om dem i dagens avis. Der stod det at de er vanlige mennesker, helt til hver fullmåne, da blir de til varulver. Jeg har også undersøkt litt, og fant ut at det er fullmåne hver 28 natt. Hvis du ser på datoene for de 2 omgangene med drap vi har hatt, ser du at det er nøyaktig 28 dager mellom dem!! Det kan bare være dette, Miles!!!”

Det ble stille for andre gang.

”Men kan du være sikker på at noe sånt som ’varulver’ finnes?” svarte Miles til slutt, ”Jeg mener, det er jo bare en myte, ikke sant?!”

”Jeg er enig i at det er usikkert, men det er det eneste vi har å gå etter! Og det er fullmåne i morgen natt, så vi har ingen tid å miste!

Da møtes vi i utkanten av byen, der skogen begynner, i morgen kveld klokken 21.00.” Og før Miles rakk å si noe som helst, hadde Smith lagt på røret.

Kvelden etter satt kriminaletterforsker Edward Smith i bilen sin, i utkanten av byen, og ventet på at assistenten hans, Miles Dawson, skulle komme. Klokken tikket seg nærmere ni, men Miles dukket ikke opp.

Da klokken var blitt fem over, begynte Smith å bli ørlite granne utålmodig. Miles pleide da alltid å være i rute!Da klokken var blitt kvart over ni, ringte plutselig Smiths mobiltelefon. Han skvatt omtrent 30 cm opp fra bilsetet, og det tok en stund før han fikk roet nervene såpass ned at han greide å svare.

”Det er Smith”, sa han.

”Mr. Smith, det er Miles. Jeg er veldig, veldig lei meg, men jeg kan dessverre ikke komme i kveld… Du skjønner, min mor er nettopp lagt inn på sykehus for hjerteinfarkt. Jeg beklager virkelig!”

”Det er helt i orden”, forsikret Smith. ”Jeg forstår deg godt. Bare bli hos din mor så lenge hun har behov for det!”

Smith la mobiltelefonen på plass, og ventet.

Han hadde sittet i bilen sin og ventet, og ventet, og ventet. Klokken nærmet seg midnatt, og han ble mer og mer søvnig… Men hva var det? Smith ble brått våken da han skimtet en bevegelse i den ene øyekroken. Det var et dyr som snek seg bortover mot byen langs skogkanten. Og tok han ikke drabelig feil, så var det en ulveskikkelse han så!

Smith kom seg på beina i en fart. Han grep revolveren og ladde den med ei sølvkule. Så snek han seg lydløst ut av bilen, og bortover mot ulven som passende hadde stoppet. Den stod med fronten mot byen og kikket mot månen som hadde dukket frem fra bak en sky.

Smith satte seg på huk i det lave gresset, og akkurat i det ulven satte i et hyl, skjøt han, og traff ulven i dens venstre forpote. Ulven bråsnudde og løp på en merkelig haltende måte inn i skogen igjen, mens den hylte ut sin smerte. Så kunne Smith endelig sette seg inn i bilen igjen og kjøre hjem.

Dagen etter møtte Smith Miles på kontoret. Smith var oppglødd og i godt humør. Ivrig og fornøyd fortalte han Miles alt som hadde hendt kvelden før, ned til den minste detalj. Miles stod og lyttet i taushet. Han hadde en stor bandasje på sin venstre hånd.