”Jeg vet det. Jeg savner henne også.” Lone stryker ektemannen over håret og prøver å lindre hans sorg. Innerst inne vet Lone at han som hun, aldri vil kunne slukke sorgen den forferdelige ulykken brakte med seg. Geir hulker som et barn i favnen til Lone. Han hadde en gang følt seg sterk og mannlig, han var ikke av dem som tok til tårene med det første. Nå hadde smerten tatt overhånd på han, savnet skar i hjertet og det føltes som om det ville briste. ”Skatten vår, vår kjære solstråle…” ordene ble utydelige og gikk snart over i trøstesløs gråt. Den type gråt som bare en far som har mistet sin datter kan gråte.

Veggene er dekket av barnefotografier. Ingen ungdomsbilder ble hengt opp. Ingen konfirmasjons bilder, ingen juleball med røde kinn, ingen flere fødselsdager med fest og glede. Tiden stoppet den dagen i juni for to år siden. Så kan det hende man undrer seg, om hvordan verden bare fortsetter, når tiden står stille for de to, som har mistet sitt barn.

Bildet av datteren sammensunket foran den blå bilen, på veien med markjordbær voksende i grøftekanten og solsikker hengende ut over gjerdet vil aldri forlate tankene og drømmene til de to som har mistet et barn. Blodet som strømmet i små bekker i grusen. Skriket som skar gjennom den vonde stillheten. Redselen, frykten og smerten som de fire følte i det øyeblikket ville komme til å forfølge de alle resten av livets dager.

Skyldfølelsen. Den som skylder gjennom sjelen og etterlater seg et gråtende hjerte, i bristepunktet mellom hat og anger, eller begge deler. Ettertanke. Kunne det vært annerledes, kunne det forferdelige vært forhindret, kunne alt vært som før. Følelser og tanker farer rundt i ham, gjør ham liten og forsvarsløs, og alt han ønsker er å holde sin lille datter i armene igjen.

”Lone, jeg holder det ikke ut lengre. Smerten er alt, den er med meg hele tiden.” Lone klemmer hardere rundt mannen sin og kysser ham mildt på kinnet. ”Jeg vet, men vi må klare oss gjennom dette. Det er alt jeg vet å si.” I tankene undres Lone om hvordan de skal klare det. Hun sier det ikke høyt, hun må være sterk nå. For Geir.

I drømmene ser hun sitt lille barn, lykkelig og frisk, i lekens glede. Om dagen hender det at hun sitter og dagdrømmer om hvordan livet hadde vært om ulykken aldri hadde inntruffet. Så våkner hun fra drømmene og husker sorgen, savnet og faller over i endeløs gråt.

Livet bringer med seg mange slags sorger og gleder. Det sies at sår kan leges med tiden, men når en far og en mor han mistet en datter, kan ei tusen år lege det åpne såret i hjertet det etterlater seg.