Kap. 2 B-boka

Drama

Dramaets historie – en kort oversikt

 

Det antikke teater

Teater er noe menneskene har holt på med så lenge at ingen vet helt når det begynte. I Hellas spilte de teater for over 2500 år siden. Grekerne bygde teatrene sine av stein, og ble utformet akkurat slik som våre fotballstadioner er i dag. Stykkene kunne være morsomme komedier, eller de kunne være sørgelige og triste tragedier. Det var kun menn som fikk være med å spille i stykkene, hvis det skulle være kvinner med i stykkene måtte mennene kle seg ut som kvinner.

 

Teateret i middelalderen

Etter hvert oppfattet kirken teatervirksomheten som syndig, og det kirkelige dramaet utviklet seg rundt 800 – 900-tallet. Stykkene som ble spilt var historier fra Jesu liv og korsfestelse. Mysteriespillene var en videreføring av kirkespillene, og de utviklet seg på 1100-tallet i Frankriket.

 

Teateret i renessansen

På 1500-tallet utviklet det seg en ny teaterform i Italia. Stykkene spilte på de gamle romerske komediene. Det meste gikk på improvisasjon, det betyr at skuespilleren diktet opp underveis hva de skulle gjøre og si. Skuespillerne hadde på seg klovneklær og hadde maling i fjeset. I England måtte innholdet i stykkene tilpasses de forsjellige kongenes og dronningenes religiøse tro. Englands største dramatiker i denne perioden var William Shakespare. Mange av hans mest kjente dramaer handler om konger og dronninger som levde for lenge siden. Hans mest kjente skuespill er Romeo og Julie.

 

Aristokratiske teater

Fra 1500-tallet ble teateret mer og mer en kunstform for makthaverne i Europa. Enhver konge eller fyrste skulle ha sitt eget teater. På 1600-tallet ble Frankriket toneangivende for dramaet de neste århundrene. Jean-Baptiste Molière var en kjent fransk skuespiller. Han latterliggjorde makthaverne, og han måtte tåle mye kritikk og motstand for skuespillene sine. Særlig prester og adelsmenn ble rasende på Molière.

 

Det borgerlige samtidsdramaet

Ibsens En folkefiende og Et dukkehjem og Bjørnsons En hanske er eksempler på borgerlig samtidsdrama. I disse skuespillene tar de for seg samtidsmenneskenes liv. Et eksemplet på det er Ibsens Et dukkehjem der han tar for seg kvinnens stilling i ekteskapet.

 

Det borgerlige, symbolske teateret

I symbolsk teater kan vi legge mer inn i tingene enn de strengt tatt sår for. Sola kan være et symbol på liv, rosen for kjærlighet og korset for død. Omgivelsene skuespillerne befinner seg i på scenen, skal også avspeile det som skjer inni menneskene. To store dramatikere som begynte å skrive borgelige stykker var svensken August Strindberg og russeren Anton Tsjekhov. Strindberg skrev stykker som var mer dystre og mørke enn Ibsens. Tsjekhov skrev stykker som var både komiske og tragiske på en gang.

 

Det politiske teateret

Det politiske teateret oppstod etter den andre verdenskrig. Flere av temaene i disse stykkene var knyttet til den kalde krigen og til kritikk av kapitalismen. Målet med det politiske teateret var at tilskuerne skulle lære å forstå det de opplevde for å kunne stille seg kritisk til det bestående samfunnet.

 

Det absurde teateret

Det absurde teater var en kritikk og en reaksjon på det tradisjonelle borgelige teater. De fleste stykkene i det absurde teater har klovneaktige personer og situasjoner. Den irske forfatteren Samuel Beckett, rumeneren Eugène Ionseco og briten Harold Pinter er eksempler på forfattere som skrev absurd dramatikk.

 

Teater i dag

Dagens teater er mangfoldige og fargerikt. Amatørteater, frie teatergrupper, revyensembler og dramagrupper spiller side om side med de større etablerte teatrene. Riksteatret drar landet rundt med oppsetningene sine.

 

Drama som litterær sjanger

Ordet drama kommer fra gresk og betyr handliing. Det finnes også dramaer som er skrevet for å leses, og ikke laget for teaterscenen. Dette kalles leserdrama.

 

Drama skjer her og nå

Handlingen i et drama skjer her og nå. Uansett om dramaet utspiller seg i våre dager eller går for seg i forrige århundre, opplever publikum at begivenhetene foregår akkurat nå. Dramaet fanger det som skjer i øyeblikket, og vi kan på en måte se det som foregår i minste detalj gjennom det personen sier, og måten de oppfører seg på.

 

Akter og scener

Et skuespill er delt opp i akter. 1. akt blir vi som oftest kjent med personene, miljøet og tida de lever i. Aktene er igjen delt opp i scener. Scener er altså kortere enn aktene. Hver av aktene består av en hoveddel. Det er ikke uvanelig at det har gått noe tid i handlingen fra den ene akten til den andre, eller vi forflytter oss fra et sted til et annet. Slike sprang i tid og rom fører ofte til at kulissene byttes når sceneteppet faller. Det foregår som oftest i pausen. Et sceneskift kan også skje mens publikum ser på. Det finnes og drama som ikke er delt inn i akter. Disse stykkene kalles enakter. Handlingsforløpet i dramaet – et fast mønster

 

I følge Aristoteles skal dramaet følge et helt fast mønster, og for at handlingen skal være fullstendig må hendelsesforløpet deles inn i en begynnelse (eksposisjonen), et midtparti og en avslutning.

 

Replikker og sceneanvisninger

I et drama blir vi kjent med personene og det miljøet de lever i, gjennom replikkene eller det vi kaller direkte tale. Replikkene er det skuespilleren sier. Det kan være monologer og dialoger. Monologer er det samme som enetale. Når skuespillerne snakker sammen kalles det dialog. Replikkene forteller oss hvem personene er, og hva de tenker og føler, og de driver handlingen fremover.

 

Andre virkemidler i dramaet

Kostymene er en del av det visuelle uttrykket. Kostymene lages av en kostymedesigner. Gjennom kostymene forvandles skuespillerne til all verdens personer. Rekvisittene er alle de gjenstandene som en skuespiller benytter i spillet, og alle løse gjenstander i dekorasjonene. Det kan være øredobber, en blomst, en revolver, et bilde på en vegg eller en lysestake. På de store institusjonsteatrene er det ansatt egen rekvisitør som har ansvar for dette. Det er lyddesigneren som er ansvarlig for lyden. Hva som må til av mikrofoner, og hvordan de skal plasseres, er lyddesignerens ansvar.

 

Henrik Ibsen (1828 – 1906) og det borgerlige samtidsdrama

 

Hovedlinjer i Ibsens liv

 

Barndom og ungdom

Henrik Johan Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Faren var en rik og mektig kjøpmann. Da Henrik var omtrent 7 år gammel gikk faren konkurs, og det førte til økonomisk katastrofe for familien. Familien flyttet fra byen

 

Apotekerlærling i Grimstad

Femten år gammel ble Henrik Ibsen sendt til Grimstad i apotekerlære. Det ble ikke bedre av at han som attenåring finn en sønn men an av tjenestejentene til apotekeren. Han skal vistnok bare ha møtt sin sønn en gang i livet. Ibsen skrev i det skjulte og det var i denne perioden han skrev skuespillet, Catilina, som ble under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Bare noen få eksemplarer ble solgt. Resten ble pantsatt til en kjøpmann som brukte det til innpakningspapir.

 

På studentfabrikken

I 1850 reiste han til Kristiania. I hovedstaden begynte han på Heltbergs ”studentfabrikk”. Her gikk også andre forfatterspirer, som Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Aamund Olavsson Vinje.

 

Henrik fikk ingen god eksamen. Han strøk både i gresk og aritmetikk. Han bestemte seg for å livnære seg som forfatter og brydde seg ikke om å ta eksamen en gang til. I tida fram til 1864 skrev han flere skuespill og artikler i tidsskrifter og aviser, men fikk ikke særlig godt betalt. Han skrev også teateranmeldelser, polistiske kommentarer og dikt.

 

En gang ble han anmeldt for å ikke å ha betalt barnebidrag til sønnen. Han skulle arresteres og arbeide på Akershus festning, men et tilbud fra fiolinisten Ole Bull om å bli sceneinstruktør ved teateret i Bergen ble redningen.

 

Han ble i Bergen i seks år.

 

Teaterinstruktør

Det var i Bergen han traff Suzannah Thoresen som senere ble kona hans. Lønnen han fikk på teateret var så dårlig at han ikke hadde råd til å gifte seg med Suzannah. I hovedstaden hadde de for øyeblikket fått øynene opp for Ibsen, som nå fikk et tilbud om å bli teatersjef ved Kristiania norske Theater.

 

Henrik Ibsen var nå i ferd med å skape seg et navn som en av de ledende norske forfatteren, og den første oppsetningen hans ble godt mottatt. Økonomisk begynte det å rette seg for han, og han fikk råd til å gifte seg med Suzannah. Like etter ble sønnen Sigurd født.

 

På teateret gikk det etter hvert dårlig økonomisk, og i 1862 gikk teateret konkurs. Alle ble oppsagt, og Ibsen fikk skylden for de elendige forholdene. Han ble lei av jobben, det var dikter han ville være. Med stipend fra universitetet reiste han ut for å samle folkeeventyr og sagn.

 

Ibsen forlater Norge

Ibsen reiste utenlands fra 1864 til 1891. Ibsen reiste med den lille familien sin til Roma. I Italia følte Ibsen frihet til å skrive, og han unngikk også plagsomme pengeinnkrevere i Kristiania. Stykker som Brand, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Villanden og Hedda Gabler ble til i denne perioden han var i Roma.

 

Tilbake til Norge

I 1891 kom Ibsen tilbake til Norge, og han ble feir som dikterkongen. Henrik og Suzannah Ibsen bosatte seg i Kristiania, først i Victoria terrasse, deretter i Arbins gate 1. Ibsen fikk aldri Nobelprisen i litteratur. Før han døde fikk han oppleve at en statue av han ble reist foran Nationaltheatret i Kristiania.