Sterke mennesker

Tror du jeg er den jeg er?
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2007.05.06

Hvem er egentlig de sterke menneskene? Di som gråter eller de som ikke gråter? Hvordan vet jeg om jeg er sterk eller svak? Hvem er det egentlig som er de sterke eller svake. Slik jeg ser det er jeg et sterkt/svakt menneske. Jeg gråter sjelden. Om jeg gråter er det fordi noe er veldig gale. Ingen av mine aller nærmeste venner har sett meg gråte. Unntatt en, men det var fordi vi kom opp i eksamen. Jeg hater mennesker som gråter uten grunn, mennesker som alltid gråter. Eller det er forskjell, noen gråter av å se noe på tv, noen gråter av at noen sier noe stygt til dem. Det er stor forsjel. Men de jeg hater, er de menneskene som gråter av alt å ingenting. Det jeg ser på som svake mennesker er de som alltid gråter, de som alltid faller. Sterke mennesker er de som alltid holder ting inne, helt til begeret renner over.
Dem som faller, men allikevel står.

 

Jeg er slik.

 

Jeg fortrenger ting jeg ikke kan klarer å fordøye. Jeg legger det bort, å lar det bli der. Ting jeg ikke takler, ting jeg blir såret av, ting som egentlig stikker, fortrenger jeg. Slik er jeg. Fordi jeg skal være sterk. Alle kjenner meg som den som alltid smiler og ler. Det er ikke bare det som er meg. Det vet de ikke. Det skal de ikke vete. Det er personlig. Mine venner vet at jeg er slik. Dem sier at det er lov til å gråte, at det er sunt. Ja, jeg gråter, men alene. Alltid alene. Ingen vet når, hvor eller hvorfor. Ingen skal vite slikt. Ingen skal se at jeg egentlig er svak, for det er jeg. Selv om jeg ikke gråter er jeg svak. Jeg er ikke ufølsom, det er jeg ikke. Tvert imot egentlig. Jeg er veldig følsom, men ikke på den gråte måten. Jeg skal bare alltid være den sterke. Den som alltid står og aldri faller.

En måte å fordøye ting på er å gråte, men jeg fordøyer ikke på den måten. Jeg har mine egne måter å fordøye ting på. Noen vet hva, men ikke mange. Men allikevel, dette er noe jeg kan kalle fortid, å det er jeg stolt over. Dette var ikke lett, jeg måtte finne en ny måte å fordøye ting på. Det var ikke lett. Men jeg fant det. Jeg er stolt av det. Jeg er og veldig stolt av å kunne kalle det andre fortid.


Dør noen jeg kjenner veldig godt, gråter jeg. Detter jeg å slår meg hardt, gråter jeg. Blir jeg redd, kan jeg gråte. Jeg kan gråte meg til viljen min. Men for det som virkelig stikker, gråter jeg ikke. Folk kan se på meg som ett svakt menneske fordi jeg gråter når jeg detter. Men jeg er sterk fordi jeg ikke gråter når jeg faller.


Dette er meg. Jeg er rar, jeg er spesiell. Men det er meg.
Sterke mennesker gråter ikke. Jeg er sterk, men allikevel så utrolig svak. Jeg vet om det, bare ikke de andre. Men det skal de heller ikke vite. Jeg trivs med å være den som de andre omtaler som alltid blid og glad. For der er jeg og. Men jeg har ikke bare den siden. For at folk skal bli kjent med den siden av meg trenger jeg tid. Jeg tar ikke personer inn på meg veldig lett. Ikke på den måten. Jeg trenger tid til å stole på folk på den måten. Jeg trenger tid til å klare å fortelle slike ting. Fordi det er meg, en egentlig stor del av meg. Jeg er slik. Jeg kan ikke for det. Men dette er meg, å jeg er egentlig stolt over det.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst