Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Den andre siden

Den andre siden

Søt fortellig om livet sett gjennom barnets øye.

Karakter: 6 (10. klasse, tentamen)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
11.12.2006
Tema
Oppvekst


Jeg må ha vært omtrent 4 år når vi flyttet inn i det store huset ute på landet. Jeg husker når jeg først kom dit, hele huset var preget av mørk gule, grønne og røde farger siden sist det hadde blitt pusset opp var et sted på 80-tallet. I hele huset var det høyt under taket og store vinduer med fin land -utsikt preget alle rom. Huset hadde stått tomt en stund før vi kjøpte det, de som bodde der før gav opp for det var for mye å gjøre.

Vi var der hver dag i ca 3 uker før det var klart for innflytting. Hver dag gikk jeg rundt med store øyne og oppdaget noe som var enda finere enn det jeg hadde sett tidligere. Mamma sa alltid ”ikke gå for langt, da, det ligger så mye rart overalt”, å det gjorde det. Huset hadde ikke vært bebodd på lenge, så det lå skrot overalt etter de forrige eierne. Jeg husker jeg fant en støvel bak et skur, et perlesmykke under en stein ved inngangen, men det jeg fikk mest glede av på lang sikt var nok gjerdet til naboen!


Det var ca en uke etter vi hadde fått flyttet inn ordentlig, jeg hadde funnet alt det var å finne, vært i alle kroker og kriker å utforsket, men ikke helt bakerst i hagen, bak eple og plomme trærne. Jeg stod og utforsket en trestubbe et stykke nedi hagen som var min nyeste oppdagelse. Det var en varm sommerdag, og jeg var helt lyserosa av solkrem. Jeg stod å så forundrende på alle strekene i stubben da en fin, gul sommerfugl fløy forbi. Jeg fulgte etter den for å se hvor den skulle. Den var rask, men hver gang jeg mistet den av synet fløy den ned i ansiktet mitt og kilte meg. Jeg fulgte etter den igjennom de store frukttrærne, og forbi ripsbuskene. Så langt ned i hagen hadde jeg aldri vært før! Jeg fulgte den helt til det ikke gikk mer. Der stod det en vegg, en stor hvit vegg. Hva kunne det være? Jeg kikket litt på den, og fulgte den litt bortover, men det var for mange tornebusker til at jeg kunne komme forbi. Jeg satt der en stund og funderte. Først trodde jeg det var en stein, en stor stein, men det kunne det ikke være, det kjentes ikke som stein heller. Jeg prøvde å se over den, men det gikk akkurat ikke. Jeg måtte finne noe jeg kunne stå på. Kanskje en stol, men å gå over hele hagen for å hente en stol, og så bære den stolen ned virket ikke som noe enkelt alternativ. Da måtte jeg finne noe som var tilgjenglig der og da. Jeg samlet kvister og andre ting, men det funket ikke så bra. Jeg ble stående. Jeg ble stående på tå med ikke annet en panneluggen over kanten. Det var jo så lite igjen! Det gikk noen dager, og jeg var ofte nede for å sjekke om jeg hadde blitt høy nok, men sakte gikk det. Jeg spiste en masse hver dag, noe mamma ble veldig imponert over. ”Nå blir du stor, nå” sa hun, men jeg ble jo ikke det. Jeg måtte se hva som var på andre siden av den tingen, jeg bare måtte!

En dag gikk jeg ned til postkassen for å se om det var kommet noe post. Jeg likte å hente posten, jeg gjorde det ofte flere ganger hver dag, men jeg hadde ikke alltid like mye med meg tilbake, da. Jeg rakk ikke opp til postkassen heller, men der var det et stativ jeg kunne klatre opp på, så jeg akkurat kunne få hånden ned i sprekken. De minste brevene fikk jeg aldri med meg, de lå for langt ned, men jeg ville jo gjerne få med meg de og, så pappa slapp å gå ned senere bare for noen små brev. Fra postkassen kunne jeg se huset vårt ligge stort og fint, men jeg kunne også se nabohuset, og der, øverst i veien til naboen var det noe hvitt, noe hvitt som liknet på det hvite i hagen vår! Jeg gikk opp veien, det var et stykke å gå, vårt hus lå nærmere postkassestativet enn naboens, det merket jeg nå. Jeg kikket på det hvite, jeg kom nærmere og nærmere, og ja, det var det samme! Den var jo helt lik den i hagen min! Kanskje naboen hadde stjålet den fordi han syntes den var fin? Jeg håpet litt på det, for da kunne jeg se hva som var på andre siden, men jeg ville også gjerne ha den der den stod, den var jo så fin. Alt jeg trengte var jo å vokse litt, så visste jeg jo hva som var der. En ting var jo annerledes; her var det ikke tornebusker på sidene som ga deg skrubbsår på armene, jeg kunne jo gå rett forbi!

Jeg var innenfor. Jeg var innenfor uten skrubbsår. Jeg var innenfor uten å ha falt ned fra å prøve å klatre over. Det var fint. Det var kjempe vakkert. Det var en hage så stor og full av alle mulige ting jeg aldri hadde sett før i mitt 4-årige liv. Gresset var så grønt at jeg bare måtte sette meg ned på det. Jeg var også litt sliten fra den lange gåturen, så det gjorde godt å sette seg litt. Bortover den hvite tingen var det blomster i alle farger og fasonger, det var så fint at jeg nesten fikk lyst til å løpe bort å ødelegge det, men jeg skulle ikke gjøre det, da ville mamma blitt sinna på meg og fått sur munn. Mamma får ofte sur munn om jeg gjør noe galt, jeg vil ikke gjøre noe galt, men jeg finner som regel ut av det etter at jeg har gjort det og da må jeg si ”unnskyld”. Det var også trær i hagen, de var ikke like høye som våre, men det var rette kanter og de så fine ut å klatre i. Våres trær er fulle av sånn grå, tørr mose, så om man ser opp mens man klatrer faller det i øynene og det gjør vondt. Her så jeg ikke så mye som en liten mosedott! Fra døren og til ca midt i hagen var det steiner nede i gresset som man kunne trå på, men det var jo teit, tenk å ha så fint gress og ikke bruke det! I midten av hagen var det et stort bord med stoler rundt, alt var omringet av et blomsterbed fult av gule blomster. I det ene hjørnet av hagen var det en hengekøye om hang mellom to trær, den var hvit med blåe striper og det lå en pute der som så veldig myk ut. Jeg gikk over det myke gresset, det kilte så at jeg måtte le. Hengekøyen var lett og komme opp i, men det var verre og holde seg der. Jeg måtte ligge helt stille for ikke å tippe. Jeg lå og kikket opp på skyene. De blåste fort av gårde, det var morsomt å se på. Først var det en hest på himmelen, men beinet forsvant plutselig og hodet ble litt rart, så da vet det heller en snømann. Etter at snømannen hadde forsvunnet er jeg sikker på at jeg så en stikkontakt.


Jeg lå der en stund og kikket på skyene, mens jeg tenkte tanker som 4-åringer tenker, helt til en gammel man bøyde seg over meg. ”Hei” sa han, og jeg sa ”hei” tilbake. Han var full av rynker, til og med mer enn bestemor, så hadde han morsomme klær, en grå rutete bukse og en fin skjorte, også med ruter. Han holdt en rake i hånden, jeg skjønte at det var hans hage, og at han må ha brukt den raken gangske mye for å få så fin plen. ”Så du koser deg i hengekøyen” smilte han. ”Å jada, her ligger jeg godt” svarte jeg. ”Mitt navn er Peder” sa han. ”Peder Jacobsen” Jeg hadde aldri møtt noen som het Peder før, ikke Jacobsen heller, men Peder var litt rart. Nesten Petter, men det var jo ikke det. Jacobsen var nå best da. ”Hei, Jacobsen” sa jeg, ”jeg heter Trine”.

Så satt vi der å snakket litt, jeg og Jacobsen, før mamma ropte på meg. ”Trine, nå er det mat” sa hun. ”Du får komme deg hjem da” sa Jacobsen. Jeg gikk ned mot veien, men så stoppet jeg og sukket. Jacobsen lurte på hva det var, og jeg forklarte at det var langt å gå hele veien ned til postkassen og opp igjen til huset mitt, og at jeg ville nok bruke så lang tid på det at maten ville nok bli kald før jeg var hjemme, og kald mat er jeg ikke så glad i. Jacobsen forstod han, og foreslo at han bare kunne løfte meg over gjerdet, da var jeg jo hjemme med en gang. ”Gjerdet?” spurte jeg. ”Ja, gjerde” sa han og tok meg med bort til den hvite tingen. Så det var et gjerde, altså. ”Bor jeg på andre siden der?” Han løftet meg opp og plasserte meg på den andre siden. Jeg ble litt redd, for jeg visste jo ikke hvor jeg var, men så kikket jeg meg litt rundt og det var jo nederst i hagen, forbi trærne og ripsbuskene! Jeg stod nå der jeg hadde stått nærmest konstant siden vi flyttet inn, men nå mindre uviss om hemmelighetene på andre siden. Jeg kikket opp på den gamle mannen som stod på andre siden og kikket ned på meg. ”Jeg kan lage en port her, så du og familien din kan komme på besøk når dere vil” sa han. Så enkelt kan det faktisk være. Så gikk jeg og spiste middag.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil