Ytre prosesser og landformer

Stort sammendrag fra kapittelet om ytre prosesser og landformer.

Karakter: 5+ (VK1)

Sjanger
Sammendrag av pensum
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2006.05.03

Forvitring:

Forvitring vil si at fast fjell omdannes til løsmasser på et sted. Kalles også oppsmuldring.  Forvitring kan foregå ved at ulike fysiske krefter virker på berget, sånn at det brytes i stykker. Dette kalles mekanisk forvitring, der det også finnes ulike typer, som jeg skal fortelle om senere. Forvitring kan også skje ved at berggrunnen utsettes for vann, gjerne med oppløste stoffer, og dette gjør at mineralene løses opp kjemisk. Da får vi en kjemisk forvitring, som jeg skal forklare nærmere senere.

 

<bilde>

 

Mekanisk forvitring:

Mekanisk forvitring som er en ren oppsmuldring av den faste berggrunnen til mindre og mindre fragmenter.

 

Frostforvitring:

De områdene på jorden der temperaturene kan svinge rundt frysepunktet, også der hvor det er mye nedbør er frostforvitring en vanlig forvitringsform.

 

Det skjer ved at vannet finner veien ned i sprekker i undergrunnen, og kan bli stående der. Når frosten da kommer og vannet blir til is, vil det utvide seg. Det kan da oppstå et så stort trykk sideveis at sprekken i berget utvider seg også. Når dette skjer mange nok ganger, har sprekken utvidet seg så mye at en del av berget løsner. Den eller de bitene som løsner kan deretter forvitre videre til grus og sand.

 

I høyfjellet opplever man ofte å måtte skritte fra steinblokk til steinblokk. Et sånt landskap kalles blokkhav eller steinfly. Dette er en type forvitringsmateriale som har blitt dannet ved at berggrunnen under er forvitret, og den løse steinen er blitt liggende. Slike steinflyerer i fjell er det mest utbredte forvitringsmaterialet i Norge.

 

Solsprengning:

Dette finner vi spesielt i ørkenstrøk der temperaturen på bakkenivå kan være under frysepunktet om natten, og førti-femti varmegrader om dagen. Dette gjør at det blir utvidelse og sammentrekning av mineralkornene i bergarten.

 

Det kan føre til at de ytterste lagene langsomt sprekkes i stykker. Hvis det skjer ved et fjell, og lagdelingen i berget er parallell med overflaten, kan store flak løsne og rase nedover fjellsiden. Dette kaller vi avskalling.

 

Rotsprengning:

Det som skjer er at røttene finner veien nedover smale sprekker i berget, og når røttene vokser, kan sprekken utvide seg. Dette er på våre breddegrader særlig furutrær, for de kan vokse langt ned.

 

Trykkavlastning:

Granitt kan opprinnelig ha størknet flere kilometer under jordoverflaten. Så dypt nede er trykket av de bergartene som ligger over, svært stor. Dersom de bergartene som ligger over granitten, slites vekk med tid og stunder, vil trykket på granitten bli lettet. På denne måten får granitten en trykkavlastning. Granitten kan da utvide seg og sprekke opp i flak. Hvis steinlagene er pene og av passe tykkelse, kan granitten bearbeides vider. Til for eksempel kantstein.

 

Kjemisk forvitring:

Kjemisk forvitring kan være svært viktig i utformingen av landskapet i de områdene der det er mye kalkstein i berggrunnen. Det som skjer er at karbondioksid i luften løses opp i regnvann, og danner en svak syre. Når dette da pipler gjennom sprekker i kalksteinen, løses kalksteinen opp og følger strømmen ut i vassdragene. Det kan bli dannet renner på overflaten av kalkberget, siden vannet følger de samme veiene hele tiden. Hvis bergarten har en viss tykkelse, vil bekkene med tid og stunder forsvinne fra overflaten. Dette er fordi vannet lager underjordiske løp. Etter lang tid kan det da bli dannet store hulesystemer nede i berggrunnen. Dette kalles kalksteinhuler.

 

I Norge så finner vi de fleste kalksteinhulene i Nordland. Der har vi huler med over 2000 meter lange gangsystemer!  Kalksteinhuler er et eksempel på forskjellen på kjemisk og mekanisk forvitring. Ved mekanisk forvitring er det fysiske krefter som forårsaker det, mens med kjemisk er det på grunn av surt vann.

 

Erosjon

Begrepet erosjon kommer fra det latinske ordet erosio som betyr avgnaging. Det er dette som skjer ved en erosjon, berggrunnen tæres ned. Men for at dette virkelig skal skje, er det ikke nok at fjellet forvitrer. I tillegg til at fjellet forvitrer må de løsmasser som blir dannet, transporteres bort. Dette skjer ofte ved hjelp av tyngdekraften, eller ved erosjon.

 

Det erosjon egentlig er, er denne fjerningen av bergartsfragmenter. Måter det kan foregå på er for eksempel ved rennende vann, ved vind, bølgeslag eller ved isbreer. Det som er mest utbredt i verden, er det rennende vannet. Vannet drar nemlig med seg stein som kan erodere, altså grave eller tære, i elveløpet, og de frigjort løsmassene føres videre av strømmen. I ørkener kan det skje ved en sjelden, men stor regnbyge føre til at vannet skuller med seg store mengder grus og sand. Langs kysten kan bølgene lage spesielle former både i fjell og sandbanker.

 

Når jeg gikk på Kirkevoll Skole, dro vi til Orknøyene i tiende klasse. Der er det mange eksempler på erosjon, og vi besøkte en fantastisk klippe, der det hadde skjedd. Når vi lå på kanten der, så var det mellom 100 og 200 meter ned. Man kan virkelig se hvordan bølgene har klart å forme fjellet. Dette begynte å skje når isbreene smeltet, for lenge siden.

 

<bilde>

Her er disse klippene.

 

Landformer dannet av elver

Det rennende vannet som virker på jordoverflaten og former landskapet på bestemte måter. Elvene produserer både erosjons- og avsetningsformer. Følger vi et elveløp fra de øverste kildene og ned til havet, er det visse landformer som går igjen fra vassdrag til vassdrag. Erosjonen er generelt størst i høyereliggende områder, mens avsetningene er mer på de lavere delene. Elvene er derfor en erosjonskraft som sliter ned fjellene, og etterpå transporterer de løse massene og avsetter dem der terrenget flater ut. Det kan være i en innsjø eller i havet.

 

Elveerosjon er:

Erosjon i berggrunn eller i løsmasser forårsaket av rennende vann.

 

Elveavsetninger

Det foregår mer erosjon enn avsetning i de høyere delene av et elveløp. I de lavere delene er det motsatt, det vil si mer avsetning. Dette er fordi her blir løsmaterialet som elvene fører med seg, avsatt. Der elven møter havet eller et større vann, vil det bygges opp et delta.

 

Delta:

Betegnelsen "delta" ble benyttet av Herodot i den 5. århundre f. Kr. for det flate lavlandet ved utløpet av Nilen, og navnet kommer etter formen på den greske bokstaven D. Avsetning dannet der en elv munner ut i en innsjø eller i havet. Avsetningen bygges opp til vannflatens nivå og tar form av en lav, nesten flat elveslette, vanligvis som en trekant eller vifte der spissen peker oppover elva.

 

Et delta har ofte en rekke mindre elver som grener ut fra hovedelven. I et lengdesnitt vil deltaet ha en karakteristisk oppbygning med skråttstilte frontavsetninger mellom horisontale topp- og bunnlag.

 

Bildet under: Mississippi Delta

<bilde>
 

 

Erosjonsformer:

V-dal:

V-daler er daler med V-formet profil, som blir dannet ved elveerosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løst steinmateriale som glir ned mot elven hvor det males i stykker og fjernes med strømmen.

 

<bilde>

 

Canyon:

Canyon er et stort gjel, en dyp og trang dalkløft med nesten loddrette vegger. Eksempler på en sånn dal er Grand Canyon som ligger i USA, og Jutulhogget i Norge. Disse kan også finnes under vann, ved kontinentskråningen blant annet.

 

Landformer dannet av isbreer

I dag finner vi vel 1600 isbreer i landet, men de utgjør knapt 1% av Fastlands-Norge. Breene som vi har i dag, ble dannet i bronsealderen for om lag 2500 år siden, etter at klimaet ble kaldere. Men det har også vært isbreer før dette, de første var for 2, 6 millioner år siden. Men på grunn av klimaendringer har mange av disse forsvunnet/smeltet.

 

Når småbreer i fjellet vokser, blir de ofte til botnbreer. Dette er breer som ligger i skålformede forsenkninger med bratte skrenter bak og på siden av breen. Denne typen breer er den vanligste typen av småbreer i fjellet.

 

En annen type bre er platåbre. Dette skjer, når flere småbreer vokser sammen og blir til en stor ismasse, som dekker et stort fjellområde. Jostedalsbreen er en sånn platåbre.

 

Jostedalsbreen sender også ut utløpere, dalbreere, nedover tilstøtende daler. Eksempler på sånne breer er Nigardsbreen og Briksdalsbreen.

Men hvis det er lange, veldig kalde perioder kan platåbreer blir store, og vokse seg sammen til en innlandsis som dekker et svært stort landområde.

 

<bilde>

 

Ulike landskapstyper:

 

Viddelandskap:

Viddelandskap er et bølget landskap med vidder, avrundede fjellpartier og vide daler. Slike typiske landformer finner vi på Finmarksvidda, Hardangervidda, skog- og fjellviddene på Østlandet og på heiene og i Skjærdsgården på Sørlandet. Det er både skogvidder og fjellvidder. Det som er spesielt med viddelandskap er at det er veldig små høydeforskjeller. Det holder seg på noenlunde samme høyde.

 

<bilde>

Dette er fra Hardangervidden. Viddelandskap er veldig fint til å gå tur på, om høsten. Eller for å gå skiturer eller kite (snowboard/ski med ’’fallskjerm’’) pga de små høydeforskjellene.

 

Alpinlandskap:

Alpine landformer ble til i løpet av kvartærtiden, og er det villeste og mest forrevne fjellnaturen kan by på. Dannelsen av disse formene har startet med at en botnbre har erodert seg inn i fjellsiden og laget en tydelig skålform med steile vegger i bakkant. Når isen smelter blir det som er igjen til en liten dal, som kalles botn.

 

I Norge finnes det alpine landformer særlig i Jotunheimen, på Sunnmøre og i Nord- Norge, Lofoten i Nordland og Lyngsalpene i Troms.

 

<bilde>
 

 

Fjord- og dallandskap

En fjord er samme slags landform som en U-dal (les under), men her har breen gravd så dypt at havet kunne trenge inn etter breen forsvant. Det er bare fjorder i de områdene av verden som har vært utsatt for iserosjon. Det er i Sognefjorden og den delen av landskapet rundt som er mest preget av breerosjon. Eksempler på fjorder er Mjøsa og Randsfjorden.

 

På slutten av tertiærtiden fantes det langstrakte vassdrag og elver som ledet vannet ut mot kysten. Det rennende vannet hadde dannet V-formede elvedaler som fulgte det gamle paleiske dalmønsteret.

Det som skjedde var at når isens bevegelsesretning falt sammen med elvedalens retning, ble V-dalene utformet til en U-dal.

 

<bilde>

En typisk norsk fjord.

 

Strandeflatelandskap:

Strandflater består av lavtliggende, flate eller småkuperte områder opp til 50 meter over havet og ned til omkring 50 meters dyp. Disse høydene stikker opp som skjær og øyer i havet. Overgangen til landet innenfor er vanligvis ganske skarp. Ute på selve strandflate kan det også stå igjen restfjell.

 

Strandflaten består derfor av en blanding av gamle og unge landformer. Langs kysten, på strandflata og innenfor skjærgården kan det også ha vært bosetning fra eldre steinalder.

 

Jordarter:

 

Morenejord
Morenejord er transportert av isbreer. Denne jordarten dominerer mesteparten av landet. Tykkelsen på morenelaget kan variere fra mange titalls meter til et så tynt dekke at småformer i selve bergoverflaten ses tydelig gjennom laget.

 

Breelvavsetninger
De fleste grustakene i landet tar ut masse avsatt av smeltevannet ved slutten av istiden.

 

Bresjø- avsetninger
Bredemte sjøer ved slutten av siste istid hadde vi blant annet i nordre deler av Gudbrandsdalen og Østerdalen.

 

Havavsetninger
Havavsetninger er utgangspunkt for den viktigste kulturjorda på Sør-Østlandet og i Trøndelag. Havavsetninger er først og fremst leirjord. Skred og erosjon i den tidligere havbunnen har gitt et bakkete leirlandskap.

 

Vindavsetninger
Langs kysten og noen få steder ellers foregår vindflukt og avsetning av flygesand. Like etter istida var det sandflukt flere steder.

 

Elveavsetninger
Elveavsetninger ligger i tilknytning til elver - lavt i terrenget. Elveavsetninger er som regel dominert av sand. Noen ganger er det lag av organisk materiale i elveavsetningene.

 

Forvitringsjord
Med forvitringsjord mener vi jord dannet ved oppsmuldring, forvitring, av berggrunnen på det stedet. Forvitringsjord har skarpkantete steiner. Alle steinene er av samme bergart som berggrunnen på stedet. Det er ofte uskarp overgang mellom løs jord og fast berggrunn.

 

Organisk jord
Organisk stoff er dannet av plante- og dyrerester. Hvis det meste av jorda består av organisk stoff, sier vi at vi har organisk jord. Torven i myrene er organisk jord. Noen steder kan vi ha et tynt lag over berggrunnen av organisk jord dannet av mose- og lyngrester.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst