”Tulla mi, snudde du deg og sa.
Jeg så på deg, stotret frem et ”ja”
”Jeg tror ikke dette går, det må ta slutt”
verden stanset, tiden sa kutt.
”Hvorfor?”, spurte jeg, med tårer på kinn.
Jeg trodde du for alltid skulle være min.
Men jenta mi, du skjønner vel…
Nei jeg ikke det. Fortell..
Du visste ikke hva du skulle si.
Det så jeg på deg. Du smilte.
Jeg gråt. Jeg gikk min vei.
Du ropte, du løp.
Det var liksom noe du nøt.
Du var ikke den jeg trodde du var.
Du var ikke verdens beste kar.
Men jeg klarer meg. Uten deg.
Jeg gjør det.
For jeg er ikke jenta du bare kan tråkke ned.
Så ha det godt min venn. Kanskje vi møtes igjen?