Noe spesielt

Du kommer inn i klasserommet, litt sein som vanlig. Det nydelige ansiktet ditt smiler sitt nydelige smil og det blonde store korketrekker håret ditt henger nedenfor en hvit lue med en liten lilla blomst.
"Hei Andrea, sein idag og…" sukker Kine, læreren vår, som akkurat skulle til å forklare norskprøven.
"Sorry! Jeg skal skjerpe meg! Jeg lover!" sier du med en stemme som er litt sur på seg selv.
Du henger sekken på stolen foran meg, setter deg ned og snur deg for å gi meg et smil og et hei!

Jeg husker første gang vi møttes, det var første skoledag på ny skole. Alle skulle fortelle litt om seg selv til deres nye klasse. Du satt på stolen din og var ganske flau, '''Jeg heter Andrea, og kommer fra Ryen." Tennene dine kom til syne i et lite smil før du fortsatte sjenert å fortelle at du hadde spillt i korps og hadde en katt. Allerede da var det noe spesielt i deg, noe jeg ikke har følt før. Jeg visste ikke helt hva det var da, men jeg vet nå at det er en god ting.

I starten hadde du ingen venner, du var fra Ryen og hadde ingen bestevenner med deg. Du var heller ikke den som var mest frampå og fortalte alle om ferien din og om alle guttene du hadde flørta med. Du var vel heller den som satt stille i en krok og venta på at noen skulle prøve å bli venner med deg. Selvom jeg aldri har vært den som tar intiatiet til å skape nye vennskap, var det noe som sa i meg at deg måtte jeg bli kjent med, du var min nye venn. Og sånn ble det nå, det tok ikke så lang tid før vi kom godt overens og fikk igang en samtale om et eller anet vi intereserte oss for.

Dette er litt over et år siden nå, og vi holder fortsatt sammen. Jeg har hatt veldig gode venner opp gjennom barneskolen, men dette, dette er noe annet. Jeg har aldri følt for noen som jeg føler for deg. Når du går fra meg etter skolen gleder jeg meg allerede til neste skoledag, helgene er savn etter deg hvert eneste sekund. Jeg går rundt å er glad hele tiden, for det er tanken på deg, tanken på at snart vil jeg se deg igjen som holder meg oppe.

Et kyss
Leppene hans møter dine, dette skal være et stort øyeblikk, dette skal være lykke på jord. Du skal kjenne den ilende følelsen gjennom kroppen. Han med det gyldne håret har plukket ut deg! Det er deg han har valgt å kysse. Men det eneste du tenker er kutt ut, stopp! Det er nok nå, det eneste vi driver med er å fordele spytt til ingen nytte. Dette gjør meg kvalm. Dette er feil.

Et kyss
Leppene hennes møter dine, dette er et stort øyeblikk, dette er lykke på jord. Jeg kjenner den ilende følelsen gjennom kroppen. Hun med de nydelige blonde krøllene har pukket ut deg. Det er deg hun har valgt å kysse! Jeg føler alt det positive i hele verden, på en gang. Hjertet mitt holder på å sprenge av glede. Dette gjør meg lykkelig. Dette er riktig.

Jeg setter meg ned foran pcen, jeg skal skrive en bok!
Ok, hva skal jeg skrive om?
Jo, jeg skal skrive om forelskelse.
Jeg kan skrive om hvordan det er å være forelska i den søte gutten med det mellomlange gyldne håret og de sjarmerende øynene som blinket i sollyset. Han som alltid smiler til deg, som alltid er snill og utrolig omtenksom. Jeg kan skrive om den ilende følelsen du får når han såvidt berører deg, eller når blikket deres møtes. Men hvorfor skrive om noe som ikke finnes i meg? Hvorfor skrive om noe jeg ikke har noen peiling på?

Jeg kan heller skrive om hun med de store blonde krøllene, det nydelige smilet og de lyseblå dådyrøynene. Om følelsen hver gang hun ser på deg, gir deg et smil. Det som gjør at hver gang jeg får øye på henne sier hjertet mitt "stopp!" til resten av kroppen, "stå stille, slutt og tenk. Bare nyt øyeblikket, beundre det du ser." For dette faller meg naturlig, dette har jeg peiling på.

Min bok:
Kapittel 1:


Jeg har ingenting å skrive. Eller jo, jeg har jo det. Men dette er så stort, så viktig, så omfattende. Det har ingen ende, ingen begynnelse. Det er ingenting å dra i. Det nytter ikke å skrive en perfekt bok om kjærligheten, det er umulig. Du kan aldri få med deg alt, alle små detaljer. Og ingen ord passer oredentlig inn.

Å være annerleders
Er det så jævlig nøye?
Homo eller hetero?
Er du ikke verdt like mye for det?

Tenk deg å alltid være annerledes, at folk alltid vil lure to ganger når de hører det. At folk alltid vil syntes du er litt rar fordi du er litt annerledes. Men såklart alle har sine særegenskaper, alle vil alltid være litt annerledes enn andre. Allikevel, dette er stort. Dette er mer enn en liten bagatell. Jeg er homo, homofil, homse, lesbe, lesbisk, skeiv. Jeg liker jenter, jeg elsker jenter. Jeg liker ikke gutter som alle andre Jeg er annerledes. Respektere det den som vil.