Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Lykken er å være tynn

Lykken er å være tynn

Fortelling om slanking og slankepress.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.01.2006
Tema
Kropp


Gymtimene. Sofie hatet dem. Det var da alle fikk se henne. Se hvor tjukk hun var. I alle fall hvor tjukk hun følte seg. Hun kunne føle at alle stirret på henne da hun gikk i dusjen. Hvordan øynene til de andre jentene fulgte henne. Hun prøvde å skjule seg bak handkleet sitt, i motsetning til hva Veronica gjorde. Veronica spradet inn i dusjen med den ”perfekte” kroppen sin samtidig som hun klaget over hvor feit hun syns hun var. Sofie ble kvalm av henne.

 

Hun hadde tenkt på det før. Å slanke seg. Men hun hadde aldri kommet lenger enn til tanken. Det var ikke før i en lunsjpause da hun overhørte en samtale mellom Veronica og Beate at hun bestemte seg for at nå skulle hun gå ned i vekt. ”Jeg skal slutte å spise junk food jeg altså”, det var Veronica som snakket. Beate lurte på hvorfor. ”Det er jo dødsmye fett i den maten, og jeg har jo ikke akkurat lyst til å ende opp som Sofie heller.” Det kokte inne i Sofie da hun hørte det. Men på en annen side visste hun at det var sant. Hun var tjukkere enn de andre, og nå skulle hun gjøre noe med det.


 

Pizzastykket lå der. Det lå og ventet på henne. På at hun skulle ta en bit og kjenne hvor fantastisk godt det smakte. Men hun ville ikke. Hun kunne ikke. Hun måtte kunne motstå. Sofie satt rundt middagsbordet sammen med familien sin. Hun så at moren så på henne. ”Skal du ikke ha mat da Sofie?” spurte hun. Sofie tenkte seg om. ”Jeg…jeg er ikke sulten..jeg spiste rett etter skolen”, løy hun. Like etter ringte telefonen. Sofie benyttet muligheten til å slippe unna maset fra moren, ved å reise seg for å ta den. Det var ikke til henne. Det var en fra jobben til faren. Sofie sa fra til faren, før hun stakk opp på rommet sitt.

 

Innbydelsen lå på nattbordet hennes. Sofie hadde helt glemt den. ”Velkommen til klassefest!!!” stod det på den. Sofie var ikke akkurat overbegeistret. Klassefestene hadde egentlig pleid å være ganske okey, men akkurat nå føltes det bare helt teit. Hele klassen hennes samla for å proppe i seg hamburgere og godteri?? ”Æsj”, sa Sofie til seg selv, og kastet innbydelsen fra seg.

 

Sofie våknet av seg selv. Vekkerklokka hadde ikke ringt ennå. Hun følte seg dårlig. Ble kvalm av tanken på mat, samtidig som hun var skrubbsulten. Hun hadde ikke lyst til å gå på skolen. Ville helst bare ligge i senga hele dagen. Men det kunne hun ikke. Sofie visste at moren ville begynne å spørre og grave hvis hun ikke gikk på skolen, og det ville hun helst slippe. Sofie gikk halvveis i søvne inn på badet, før hun gikk ned på kjøkkenet hvor faren stod å lagde frokost. ”Se her Sofie, jeg har laget litt mat til deg. Tenkte at du kanskje…” Sofie avbrøt ham ”Har ikke tid, må løpe til bussen”, og hun sprang ut døra. Hun visste at skolebussen ikke gikk før om 20 minutter, men hun hadde hvertfall sluppet unna frokosten.

 

Skoledagen gikk uendelig tregt. For Sofie føltes en time som evigheter. De hadde samfunnsfag, og temaet var den russiske revolusjon. ”Ikke akkurat det morsomste en kan tenke seg”, tenkte Sofie. Det så ikke ut til at de andre syns det var spesielt gøy heller, så alle raste ut døra da det ringte ut til storefri. Sofie gikk mot kantina. Hun hadde ikke tenkt til å kjøpe noe mat, men et sted måtte hun jo være. I kantina var det bare kaos. Overalt hang det lapper om klassefesten som skulle være på kvelden. Folk kjempet seg fram til kantina, for å sikre seg et pizzastykke eller en milkshake, og lærerne maste om at ingen måtte snike i køen. Plutselig merket Sofie at hun var svimmel. Hun kom seg inn på en do, låste døra og satte seg ned på gulvet. Det suste i hodet hennes, og hun følte at alt ble borte. Sofie satt inne på doen i ca 10 minutter før hun gikk ut. ”Det er ikke så farlig”, tenkte hun, ”sikkert bare fordi jeg er litt trøtt.”

 

Sofie var ikke hjemme før 16.30. Hun hadde gått hele veien fra skolen. Det var ganske langt, men hun hadde ikke orket å ta skolebussen. Orket ikke å trøkke seg inn på bussen sammen med mange andre folk. Hadde ikke orket og i det hele tatt være sammen med andre folk akkurat da. Nå satt hun på rommet sitt og tenkte på om hun skulle gå på klassefesten eller ikke. På en måte hadde hun lyst, på en annen måte ikke. Hun var så sliten, og så sulten og så kvalm på en gang at hun ikke orket noen ting. Men Sofie ville gå på festen. Hun ville ikke sitte hjemme å klage over hvor ille hun hadde det. Hun ville være sterk. Hun hadde valgt dette selv, hun hadde bestemt seg for å slanke seg og da skulle hun klare det.. uansett! Hun ville ikke fortsette å være ”tjukke Sofie” som ingen ville se ut som.

 

Sofie gikk på festen. Hun følte seg fortsatt ganske dårlig, men hun prøvde å ikke tenke på det. Det var masse folk der. Mange flere enn de som egenlig skulle være der. Det var høy musikk og folk danset og så ut til å ha det ganske mye bedre enn Sofie. Hun gikk for å ta seg noe å drikke. Det var satt frem hamburgere, potetgull, brus, punsj, godis og masse annet godt. Nå kjente Sofie virkelig hvor sulten hun var. Hun hadde ikke spist noen ting på to dager, hadde ikke en gang drukket et glass vann! ”Èn hamburger kan vel ikke skade”, tenkte hun, ”èn liten hamburger..” Hun skulle til å ta opp en, i det hun hørte stemmen til Veronica i hodet: ”Jeg har jo ikke lyst til å ende opp som Sofie.” Sofie tenkte seg om. Nei, hun hadde kommet ganske langt, og hun skulle ikke la en hamburger ødelegge alt. Hun la den ned igjen, og gikk mot sofaen. Da kom det igjen. Den samme svimmelheten hun hadde kjent tidligere på dagen. Hodet hennes suste, og hun så bare så vidt omrissene av menneskene rundt seg. Etter hvert forsvant alt. Alt ble svart. Hele verden rundt henne ble fullstendig borte. Det føltes som om noen dro henne ned i et svart hull.      

 

Sofie våknet av stemmer rundt henne. Hun ble blendet av hvite vegger på alle kanter. Hun så moren satt på sengekanten. ”Sofie?” Moren var snill i stemmen. Sofie fikk ikke fram noe ordentlig svar. ”Du besvimte…på festen. Og du ble kjørt til legevakta.”, sa moren. Sofie satte seg opp. Plutselig begynte hun å gråte. Tårene trillet nedover kinnene. ”Mamma...jeg..” Sofie visste ikke hva hun skulle si. Hun tørket tårene, og begynte å fortelle. Hun fortalte alt, om slankingen, om kommentarene på skolen, om gymtimene, om alt. Alle ordene bare rant ut av henne, akkurat som tårene. Sofie hadde aldri vært spesielt åpen overfor moren sin, men nå bare kom alt på en gang. Moren satt stille å lyttet. ”Tror du ikke jeg har skjønt det?” spurte moren, ”tror du ikke jeg har visst at noe var galt?” Sofie var så lettet, så lettet over at hun hadde fortalt det til moren. Over at hun hadde noen hun kunne snakke med. De satt og pratet en stund, før moren gikk for å hente litt mat til Sofie. Sofie satt igjen alene. Tenkte på hvordan hun hadde hatt det de siste dagene. Hun var sliten. Ville egentlig helst sove. ”Det er ikke verdt det, det var bedre sånn alt var før”, tenkte hun. ”Alt blir bare verre av den dumme slankinga.” Det var det siste hun tenkte før hun sovnet. Alt blir bare verre av den dumme slankinga.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil