Henrik Ibsen er en av verdens største dramatikere. Han var "en av de fire store" sammen med Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. I motsetning til våre andre internasjonalt kjente forfattere skrev Ibsen ingen romaner eller noveller, men dikt og skuespill. Han var skaperen til den retrospektive teknikken, og han så kritisk på det tradisjonelle samfunnet.

 

Henrik Ibsen ble født i Stockamn-gården i Skien 20. mars 1828. Begge foreldrene tilhørte byens beste familier. Faren, Knut Ibsen, kom fra en velstående skipper- og handelsslekt, som hadde gjort det godt i forretninger. Moren, Marichen Altenburgs slekt, tilhørte Skiens aristokrati. I 1831 kjøpte Knut Ibsen sin svigermors hus, Altenburg-gården med 10 rom og kjøkken, som nå ble familiens hjem. I tillegg kjøpte han brennevinsbrenneriet hennes på Lundetangen, som trengte omfattende utbedringer.

 

Det endte med tvangsauksjoner og udekket gjeld. Disse store økonomiske problemene gjorde at Knut måtte selge både hjemmet og handelsvirksomheten for å unngå konkurs. Så i 1831 da Ibsen var åtte år gammel flyttet familien fra den store bygården til gården Venstøp i Gjerpen. Faren kom seg aldri opp igjen, og familien led under ydmykelse og fattigdom. Under oppveksten på Venstøp spilte lille Henrik sitt dukketeater for søsken og venner, gjorde tryllekunster og fikk litt undervisning i tegning og maling av landskapsmaler Mandt.

 

Ibsen stod konfirmant i Gjerpen kirke året 1843, og måtte nå ut i arbeid og forsørge seg selv. I 1844 hadde den unge Henrik fått post som apoteklærling i Grimstad og forlot hjemmet ved juletider. Båten ankom Grimstad 7.januar, og Ibsen begynte straks i lære hos apoteker Jens A. Reimann i Storgaten 75. Han ble seks år i Grimstad og hadde det nokså trist de første tre årene. På denne tiden var han så fattig at han ikke hadde råd til klær, og konfirmasjonsdressen ble temmelig slitt etter hvert.

 

Den 9. oktober 1846 ble det født et barn, som fikk navnet Hans Jacob Henriksen.

 

I 1847 følgte Ibsen med da Lars Nielsen overtok Grimstad apotek, og flyttet virksomheten til et hus i Østregate. Ibsen fikk gode venner i byen, han begynte å dikte litt, og han bestemte seg for å studere medisin. Det samme året skrev Ibsen det tidligste bevarte diktet vi kjenner til; Resignation.

 

I 1849 begynte Ibsen å lese til artium, og ble gjennom latinpensumet kjent med anklagene mot den romerske opprøreren Catilina. Med begeistring nyttiggjorde Ibsen seg emnet, og Catilina ble helten i dikterens første drama. Verken teater eller forlegger ville ta Catilina, men gode venner bekostet trykningen for ham. Ibsens gode venn, jus-studenten Ole Schulerud, brakte manuskriptet med seg til hovedstaden for å finne en forlegger. Salget var dårlig, men kritikken var velvillig. En annen av vennene, Christopher Due, sendte Ibsens dikt; I Vaaren, til Christiania posten og fikk det antatt og trykt på avisens første side.

 

I april 1850 var hans første skuespill Catilina ferdig. Catilina er en tragedie som reflekterer atmosfæren rundt 1848, hvorfra Ibsen adopterte nye ideer om personlig frihet. Samme året 12. april forlot Ibsen Grimstad med dampskipet Prinds Carl og den 28. april ankom Christiania havn. Han fikk bo hos Ole Schulerud i Vinkelgaten 17. Her var han en periode elev ved Heltbergs studentfabrikk for å ta et repitsjonskurs, og i august kom han opp til artium. Han klarte seg så vidt, men skulle kontinuere i et par fag. Dette hindret han i å studere medisin, slik han hadde planlagt. Han traff flere andre som også skulle bli store i norsk litteratur, blant annet Bjørn Stjerne Bjørnson. Han var også på denne tiden svært fattig, og store deler av førsteoppdraget til Catilina ble han nødt til å selge som innpakningspapir! Men ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet skribent i tidsskrift. Det samme året skrev Ibsen Kæmpehøjen.

 

Henrik Ibsen startet, sammen med litteraturkritikeren Paul Botten-Hansen og skolekameraten, journalisten og forfatteren Aasmund Olavsson Vinje, i 1851 et satirisk litterært ukeblad. Av mangel på navn ble bladet etter vignetten, kalt «Manden» på folkemunne. Senere ble det døpt Andhrimner. Ibsen var bladets illustratør og ble Norges første ukebladstegner. Samtidig var han teateranmelder og tidvis politisk skribent. Han underviste også som skrivelærer ved Arbeiderforeningens søndagsskole.

 

Fiolinisten Ole Bull komponerte musikk til Ibsens dikt. Samarbeidet førte til at utover høsten fikk Ibsen tilbudt stilling som assisterende dramatisk forfatter og hjelpeinstruktør ved Det norske Teater i Bergen, som Bull hadde startet i 1850. Han fikk også stipendium av teateret for å studere scenekunst.

 

Sommeren i 1852 reiste Ibsen på studietur til København, Berlin og Dresden for å lære mer om teaterteknikker og for å se hvordan kostymer og kulisser ble laget. Han fikk se mange gode forestillinger, blant annet en rekke Sheakespearoppførelser.

 

Ibsen hadde ovenfor teaterstyret i Bergen forpliktet seg til hvert år å levere et nytt stykke til oppførelse på teaterets stiftelsesdag, 2. januar. Stykkene Ibsen skrev i 1853, Sancthansnatten, og 1854, Kæmpehøjen, ble begge to tatt i mot med piping og hysjing og gikk bare et par ganger.

 

Det var derfor med store engstelse Ibsen leverte anonymt inn sitt neste stykke i 1855, Fru Inger til Østråt. Så mye bedre gikk det ikke, enda dette skuespillet fra Norges verste nedgangstid i 1500-årene både har en ekte tragisk konflikt, spenning og god karaktertegning.

 

Med folkeviseskuespillet Gildet på Solhaug, som ble oppført 2. januar 1856, fikk Ibsen sin første teatersuksess. Dette førte til at han ble invitert til te hos prestefruen, Magdalene Thoresen. Her møtte han en av husets døtre, Suzannah Thoresen, og snart var de to forlovet. Ibsen opplevde for første gang en lykkelig periode i sitt liv. Han gjorde ferdig et nytt folkevisdrama, Olaf Liljekrans, men det var ikke særlig godt, og oppførelsen ble en skuffelse.

 

I 1857 mottok Ibsen stillingen som artistisk direktør ved Christiania norske teater i Møllergaten 1, og flytte fra Bergen. Sommeren 1857 skrev Ibsen Hærmendene på Helgeland. Han brukte et grunnmotiv han hadde arbeidet med før, de to rivaliserende kvinner, plasserte dem i tidligste sagatid og hentet stoff fra sagaer til handlingen og personene.

 

Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen stiftet Det norske Selskap i 1859, en forening som skulle virke for nasjonal billedkunst, musikk og litteratur. Lille julaften samme året fikk Ibsen en sønn, som kalte Sigurd etter helten i Hærmændene. Nå kunne han ta hensyn til familien ikke gå fra sitt levebrød, men det plaget ham at teaterarbeidet hindret ham i å dikte. Etter hvert gikk det verre og verre med teateret. Teateret kom i økonomisk krise da spillerinntektene ikke kunne dekke renter og øvrige utgifter. Familien ble nødt til å flytte fra byens beste leiegård, Maltheby i Akergaten 65. De bosatte seg i et dårlig trehus oppe på Hegdehaugen. Suzannah Ibsen forbød ektemannen å male flere bilder. Fra nå av skulle han konsentrere seg fult og helt om diktingen. I de vanskelige årene, tjente Ibsen likevel penger på å tegne av gjenstander for Universitets Oldsaksamling, og på å levere landskapskisser til Illustrert Nyhetsblad.

 

I 1861 kom ikke Ibsen hjem om kveldene med det lille han tjente, men vandret stadig i byens gater. Likevel fullførte han sitt dikt om Terje Vigen, basert på fortellinger på fortellinger fra Napoleons – krigene. Historien hadde han nok hørt under tiden i Grimstad, men sannsynligvis var det hans egen livssituasjon som førte til at stoffet ble aktualisert nettopp på dette tidspunkt. Det var kanskje mer enn bare en tilfeldighet at familien samme høst flyttet inn i huset til losen Peder Olsen i Oslosom også var omtalt som byens losgate.  

 

Teateret i Møllergaten gikk konkurs i 1862 og Ibsen mistet sin stilling. Han mottok nå et stipendium til vitenskapelige reiser i Norge. "Student Ibsen", som han kalte seg, la ferden gjennom Gudbrandsdalen til Sunnmøre for å samle fortellinger og sagn. Planen var å utgi en bok for allmuen til avløsning for Andreas Fayes Norske Sagn.

 

I 1863 vant han et reisestipend av regjeringen, og med denne støtten året etter, 1. april dro han til utlandet fra Det norske Storting. Reisen ble starten på 27 år i frivillig eksil. På veien besøkte han København, Berlin, Venezia og Milano. Suzannah og Sigurd fulgte etter til Roma først ut på høsten. Mesteparten av den tiden bodd han i Tyskland og Italia, og det var her han skrev de fleste av skuespillene som har gjort han til Norges største forfatter.

 

Gjennombruddsdramaet, Brand, utkom hos forlegger Fredrik Hegel i 1866 ved Gyldendalske Forlag i København. I 1866 mottok han kunstnerlønn. Det var stykket Brand som gav Ibsen anerkjennelse og økonomisk trygghet. Hovedpersonen i Brand, presten Brand, viser motet og idealismen som Ibsen meinte nordmenn mangla. Brand lot sønnen dø for å gjennomføre det han virkelig tror på. Ibsen holdt for resten av livet fast ved dette forlaget. Brand var en symbolsk tragedie om en prest som følger sitt høye prinsipp.

 

I 1867 skrev Ibsen Peer Gynt, som i utgangspunktet var basert på fortellinger om en tørrløgner og reglesmed. Ibsen hadde lest om ham i P. Chr. Asbjørnsens Norske Hulder Eventyr og Folkesagn II, som var utkommet i tredje utgave året før. Edvard Grieg skrev musikken til Peer Gynt. Disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

 

Familien Ibsen forlot Italia i 1868 og bosatte seg i Dresden. Suzannah, konen til Ibsen, kjente de første tegn til reumatisme, en sykdom som skulle plage henne resten av livet. Skuespillet De unges Forbund blir utgitt og blir uroppført på Christiania Teater. Samme året deltok han på et nordisk rettskrivingsmøte i Stockholm, og reiser til Egypt for å være med på åpningen av Suez-kanalen, hvor han representerer Norge og Sverige.

 

I løpet av mars måned i 1870, la Ibsen om skriftspråket etter de retningslinjer som ble anbefalt i Stockholm året før. Ibsen begynte bl.a. å skrive substantivene med små forbokstaver istedenfor med store, og erstattet gammel aa med å. Samme året skrev han diktet Ballongbrev til en svensk dame. Ettersom Ibsen skreiv mange dikt opp gjennom åra, gav han ut sin eneste diktsamling, Digte, i 1871. Diktsamlinga vart godt mottatt.

 

Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer.

 

I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer, som Ibsen selv omtalte som sitt hovedverk. Imidlertidig er det ytterst få som deler hans mening. Det er et tungt drama om kristendom og hedensk religion, og er alminnelighet ikke medregnet blant hans viktigste prestasjoner. Grunnen var også den at dramaet hadde kostet ham mer arbeid å fullføre enn noe annet! Dette var hans siste historiske verk. På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig virksomheten til Georg Brandes. Dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev. På denne tiden var han også medlem av juryene både for maleri og for skulptur ved verdensutstillingen i Wien. . De to neste åra, omarbeider han og gir ut Catilina og Fru Inger til Østråt i ny versjon.

 

Sigurd, Henrik og Suzannah Ibsen besøkte Kristiania i 1874 for første gang på ti år. De tilbrakte to og en halv måned i hovedstaden, med en kort avstikker til Stockholm. Under studentenes fanetog til ære for Ibsen, holdt han er stek personlig tale om hva det for ham innebar å være dikter: "For mig gikk det sent op, at det, at digte, det er vesentlig at se, alt, hva jeg i de sidste tiAar har digtet, det har aandelig gennomlevet" Var blant annet noe han sa i talen sin. Året etter flyttet familien Ibsen til Munchen.

 

I 1876 kom den første Ibsen-foretilling utenfor Skandinavia, og prøveforestillingen fant sted på Die Kronpratendenten ved Meininger Hoftheater 30. januar. I juni samme år ble Ibsen av hertug Georg II, innbudt til 9 aftener med gjestespill i Berlin. Stykket fikk en lunken mottakelese, men sammen med forestillingene i Munchen i april, sto Ibsen foran sitt definitive gjennombrudd i Tyskland. I dette året kom også verdenspremien på Peer Gynt ved Christiania Teater 24. februar, med scenemusikk komponert av Edvard Grieg. . Peer Gynt blir regnet som ett av norsk dramatisk diktnings mest sentrale verk, og også et av de mest fargerike og mangfoldige verka. Skuespillet gjorde stormende suksess.

 

Etter Keejser og Galilæer innledet Ibsen en ny epoke i sin diktning, med realistiske samtidsdramaer, og hans første samfunnsdrama var Samfundets støtter, som ble gitt ut i 1877 ble uroppført på Det Kongelige Teater i København samme året. Dette skuespillet tar for seg en velstående og hypokratisk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Samfunnsdramaene foregår i nåtiden, og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. Dette året blei han også utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Uppsala i Sverige.

 

I 1878 vendte familien Ibsen tilbake til Roma, hvor Sigurd studerte vitenskap. Året etter, 1879, skrev Ibsen Et dukkehjem, som ble gitt ut i 1879 og det ble uroppført på Det Kongelige Teater i København 21. desember. Stykket blir ofte tolket som Ibsens innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som er et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Stykket førte til et internasjonalt gjennombrudd for Ibsen.

 

Senere i 1881 Kom Gengangere. Stykket skapte voldsom debatt og ble nektet oppførelse over store deler av verden. Mange blei rasende over at Ibsen kritiserte de tradisjonelle verdiene i det borgerlige samfunnet. De meinte det ikke gjekk an å ha sånne meininger. Mange bokhandlere sendte bøkene i retur til forlaget, teatrene torde heller ikke å spille stykket, og barn fikk forbud mot å lese det. Tykket rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskapet, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et ulykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Skuespillet ble uroppført i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai, 1882.

 

Året etter kom En folkefiende. Dr. Stockmann er hovedpersonen i stykket, og er lege ved en badeanstalt og er en idealist som kjemper for det som er sant og rett. Han oppdager at drikkevatnet er forgifta, og vil så alarm. Men folk er redde for ryktet og økonomien til badeanstalten og vil dysse ned saka. Dr. Stockmann blir en folkefiende som står heilt aleine i livet og blir utstøytt. Skuespillet blir uroppført på Christiania Teater 13. januar, 1883. Samme året kom en ny utgave av Gildet på Solhaug.

 

Siden blei det mer pessimisme og sviktende tru på at det nytta med samfunnskritisk forfatterskap. Det førte Ibsen inn i ei ny forfatterfase, der symboler spelte ei stadig mindre rolle og der vekta først og fremst låg på individuell menneskeskildring.

 

I 1884 kom stykket Vildanden, en studie av en nevrotisk kvinne. I dette stykket møter vi hovedpersonen Hedvig. Hun lever sammen med moren, faren og bestefaren sin i et tilsynelatende sorgløst familiesamfunn, bygd opp rundt en rad falske førestellinger. Når løgnene blir avslørt, ender det med katastrofe. Uroppført på Den Nasjonale Scene 9. januar, 1885. Ibsen kom etter nye elleve år i utlandet igjen på Norgesbesøk samme året sammen med Suzannah. Etter å ha tilbrakt noen dager i Kristiania og Trondheim, oppholdt familien seg over lengre tid i Molde. Samme året flyttet han tilbake til Munchen.

 

Suzannah og Ibsen fant ut at de aldri igjen ville komme til å bosette seg i Norge, og begynte, og begynte å kjøpe møbler som om de var nygifte par. De hadde i alle tidligere år bod til leie i møblerte boliger. Bare malersamlingen var deres egen.

 

I 1886 kom ett nytt skuespill av Ibsen, Rosmersholm. Hovedpersonen havner i et dilemma når han skal realisere sin drøm om frie, glade adelsmenneske. Fruen fra havet kom ut i 1888, og det ble uroppført på Hoftheater i Weimar og på Christiania Teater 12. februar, 1889.

 

I 1889 under sitt ferieopphold i Gossensass, ble Ibsen kjent med den unge Emilie Bardach. De kom til å brevveksle med hverandre i lang tid etterpå. Brevene ga grunnlag for spekulasjoner om et romantisk forhold da de ble utgitt kort tid ette Ibsens død.

 

Skuespillet Hedda Gabler kom ut i 1890. Hovedpersonen er den 29 år gamle Hedda, som har giftet seg, er gravid med det barn hun ikke ønsker seg og er lei av sin mann. Før hun giftet seg, flørtet hun med den bedrukne poeten Løvborg, Ibsens dødsfiende August Strindberg. Assessor Brack, som begjærer Hedda, avdekker hennes deltakelse angående poetens uheldige selvmord, og gi henne valget mellom eksponering og å bli hans elskerinne. Hun velger selvmord når hun kommer under hans makt. Stykket blir uroppført på Residenztheater i München 31. januar, 1891.

 

I både skuespillene Et Dukkehjem, Gjengangene, Vildanden og Hedda Gabler er det viktig å få med den spesielle litterære teknikken Ibsen utviklet, retrospektiv teknikk. Denne går ut på at vi går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, men så rulles konfliktene opp gjennom samtaler med eller om personer man har kjent i fortiden. Denne teknikken er jo senere blitt svært vanlig i både litteratur og film, men Ibsen regnes altså som den som innførte den.

 

I 1891 reiste Ibsen med jernbanen opp til Trondheim og tok dampskipet, Nordland, for å oppleve midnattssolen ved Nordkapp. Det var overskyet vær og han så ingen sol, men Ibsen var allikevel strålende fornøyd med reisen. Ibsen ble værende i Christiania. Uten å rådføre seg med Suzannah, leide han en leilighet med fjordutsikt i sydende av Victoria Terrasse.  Året etter kom Bygmester Solness ut, og blei uroppført på Lessingtheater i Berlin 19. januar, 1893. Samme året som Ibsen skrev stykket, flyttet Suzannah hjem til Munchen. Lina Jacobsen fikk ansettelse som tjenestepike hos Ibsen. Sønnen Sigurd giftet seg med Bergliot, datter av Caroline og Bjørnstjerne Bjørnson, også en berømt norsk forfatter. Og allerede i 1893 fikk Ibsen sitt første barnebarn, Tancred, som ble født på Ovre Toft i Gausdal, hvor Sigurd og Bergliot bodde. Dette året reiste Suzannah for helsens skyld, for å tilbringe vinteren på sydelige breddegrader.

 

I 1894 kom Lille Eyolf ut. I en elskovsstund detter Lille Eyolf ned fra et bord, og blir ødelagt for livet. Dermed er både Lille Eyolfs fødsel og ulykke knyttet til erotikken mellom ektefellene. Barnet er for dem en evig påminnelse om lyst og smerte. Han møtes med kjærlighet, men er også i veien for voksne. Skuespillet blei uroppført på Deutsches Teater i Berlin 12. januar, 1895. Dette året traff skolegutten Johan Hansen Ibsen hos konditor Mogens Knapp, som hadde bakeriutslag i etasjen under Ibsens leilighet. De to ble fortrolige venner og Johan løp ærend for dikteren, bl.a. for å kjøpe kaker som var deres felles lidenskap. Vennskapet med Johan har gitt Ibsen innsikt i en liten gutts måte å tenke og uttrykke seg på.

 

Våren 1895 tok Sigurd med seg manuskriptet til en artikkel og fulgte sin mor til varme grottebad i Monsumano. Suzannah forlangte i brev at ektemannen skulle finne et nytt sted å bo. I juni svarte Ibsen at han hadde sakt opp leiligheten i Victoria Terrasse og flyttet inn i sin berømte leilighet på hjørnet av Arbiensgate og Drammensveien i Christiania. Et par uker senere kom Suzannah hjem. Året etter kom John Gabriel Borkman ut. I en trengt situasjon har hovedpersonen Borkman kortsiktig, men ulovlig lånt av bankens midler. Hinkel melder Borkman til myndighetene. Borkman soner flere års fengsel. Dette ødelegger forholdet til Gunhild. Nå vandrer han ensom og hvileløst rundt i annen etasje med Gunhild ensom og hatefull i første. Stykket ble uroppført på Det svenske og Det finske teater i Helsingfors 10. januar 1897.

 

I sommeren 1897 reiste Suzannah igjen til kurbadene i Monsumano, for ny behandling mot giktsmertene. Sigurd fulgte med henne også på denne turen. Året etter I 1898 ble Ibsen 70 år og det ble feiret stort i Både Christiania, Stockholm og København.

 

Då han var 71 år gammal gav han ut sitt siste skuespillet han skrev. Det er underlig, sammensatt, med en desperat kraft. Når vi døde vågner. En ung vakker modell og en ambisiøs, begavet bildekunstner har et intenst forhold, men det er noe de ikke våger. Hun forlater ham, og mange år senere møtes de. Han har mistet skaperkraften og hun er en plaget pasient. Fordi de tok uopprettelige gale valg i sin ungdom, har de fått så uendelig mye mindre ut av sine liv enn de kunne. Stykket det blei uroppført på Hoftheater i Stuttgart 26. januar 1900.

 

Året 1900 etter et slottsball i mars måned fikk Ibsen influensa, og kort etter også sitt første slaganfall med lammelse på venstre side. Sommeren tilbrakte han ved Sandefjord Bad. Med forskjellige behandlinger ble han snart frisk nok til å kunne vandre på fortauene langs Drammensveien. Ibsen dro enda litt på venstre ben etter slaget og hadde dessuten fått noe nedsatt førlighet i venstre arm. Suzannah reiste utenlands for siste gang. Resten av livet tilbrakte hun innendørs i leiligheten.

 

Ibsen fikk et nytt slag i 1901, og denne gangen var han rammet av lammelse på høyre side. Året etter kom det forslag om tildeling av en delt Nobelpris i litteratur til Jonas Lie og Henrik Ibsen. Den svenske dikteren Carl Snoilsky frarådet en slik ordning og mente det ville være et hån mot Ibsen å bare gi han en halv pris. Komiteen var dessuten av den oppfatning at Ibsens dramaer manglet forebilledlige, slik statuttene krevde.

 

Ibsen fikk sitt tredje slaganfall i 1903. Han led av afasi og mistet evnen til å skrive. Han helse ble betydeligere dårligere etter dette.

 

Etter lengre tids sykdom døde Ibsen stille i sin seng, onsdag 23. mai, kl.14.30. 1.juni 1906. Han ble han begravet på Statens bekostning fra Trefoldighetskirken, og gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

 

Opp gjennom årene da Ibsen var forfatter skapte han ei ny dramatisk form, den retrospektive teknikken. Vi blir først førte inn i en heim der alt tilsynelatende er perfekt. Gradvis aner vi at ikke alt er slik det ser ut til. Vi blir også presentert for tidligere hendinger, løgner og bedrag.

 

I de første skuespillene dreier det seg først og fremst om allmenne filosofiske og moralske problem. I de realistiske skuespillene som utgjør midtdelen av forfatterskapet, tar Ibsen opp aktuelle samfunnsproblem og setter de under debatt.

 

Til den internasjonale suksessen bidrog han i høy grad til dramatikkens teknikk. Han formet dramaets form, og han har uten tvil bidratt til dramaets utvikling.

 

 

Bibliografi
• Samlede verker (verk) 1828 - 1906
• Catilina (drama) 1850
• Kjæmpehøjen (drama) 1850
• Sancthansnatten (drama) 1852
• Gildet paa Solhoug (drama) 1855
• Fru Inger til Østeraad (drama) 1857
• Olaf Liljekrans (drama) 1857
• Hærmændene paa Helgeland (drama) 1858
• Kjærlighedens Komedie (drama) 1862
• Kongs-Emnerne (drama) 1864
• Brand (drama) 1866
• Peer Gynt (drama) 1867
• De unges Forbund (drama) 1869
• Digte (lyrikk) 1871
• Kejser og Galilæer (drama) 1873
• Samfundets støtter (drama) 1877
• Et dukkehjem (drama) 1879
• Gengangere (drama) 1881
• En Folkefiende (drama) 1882
• Vildanden (drama) 1884
• Rosmersholm (drama) 1886
• Fruen fra havet (drama) 1888
• Hedda Gabler (drama) 1890
• Bygmester Solness (drama) 1892
• Lille Eyolf (drama) 1894
• John Gabriel Borkman (drama) 1896
• Når vi døde vågner (drama) 1899