Jeg har lest boken Herman, som er skrevet av den norske forfatteren Lars Saabye Christensen.

Boken handler om en gutt som heter Herman, som plutselig begynner å miste håret.

Hovedpersonen i boken heter Herman Fulkt som bor i Bygdø Alle i Oslo. Herman er ikke mer enn 11 år, da han plutselig en dag går til frisøren ”Tjukken” for å klippe seg. Da oppdager de at Herman har begynt å miste håret og kan ha en hårsykdom.

 

Han må til legen for å ta mange prøver, og de finner ut at sykdommen kanskje kan skyldes stress. Da sier plutselig Herman at han har gått og vært nervøs for å bli med far opp i heisekrana. Far blir litt skuffet, men prøver å skjule det for Herman. Så går de til ”Tjukken” for å finne en parykk som passer. Han skal få en parykk med ekte hår. Den tar det litt tid før han får, så i mellomtiden får han låne en som klør, og som han ikke er spesielt begeistret for. Derfor bruker han i stede lue.

 

Herman er normal høy, har hår som rekker han til ørene og er ikke den av guttene i klassen som gjør mest ugang. Han oppfører seg ofte ganske merkelig, og når han prater begynner han med ”Man har ikke…”.

I Oslo bor Herman sammen med faren og moren sin. Faren er kranfører, og gleder seg veldig til den dagen Herman skal bli med opp i kran, noe Herman ikke har så veldig lyst til og gruer seg for. Moren jobber i en kolonial og prøver så godt hun kan å hjelpe Herman. De har ikke så veldig god råd, men klarer seg bra.

 

Faren til Herman følger alltid Herman ett lite stykke av veien til skolen, og de går ofte på kino sammen.

Herman er egentlig litt flink på skolen, men lærerne er redd for at han ikke kan og overser han som oftest. Gymtimene er noe Herman ikke liker. Læreren de har i gym vet at han ikke er like god som de andre guttene, og tvinger Herman til å gjøre ting som han vet Herman ikke klarer. Gymlæreren som de kaller ”Egget” sier at hvis han nekter å gjøre det han sier må han gå til jentene. Det er noe Herman ikke vil.

 

Herman kommer ofte for sent til skolen, og læreren Tønne blir sint på han hver gang, og tror ikke på unnskyldningene til Herman. Helt til den dagen moren til Herman har ringt til skolen og pratet med rektoren om hårsykdommen hans. Da blir plutselig alle voksne snille mot han. Det irriterer Herman.

Herman liker å gå på skøyter, fiske ål, gå i Frogner parken, besøke bestefar og sitte ved elva.

 

En av de beste vennene Herman har er bestefaren. Han ligger i en stor hvit seng med nesten skallet hode. Han forteller gamle historier og prøver å lære Herman om viktige ting i livet. Herman er sikker på at siden bestefar er skallet og venter på å dø, kommer også Herman til å dø den dagen han ikke har flere hårstrå igjen på hodet. Derfor er han veldig engstelig og redd.

 

Panten er en av naboene til Herman, og er en alkoholisert svensk mann. Han har skilpadde, som heter Tiden. Panten ber ofte Herman pante tomme ølflasker for ham. Men han finner alltid en unnskyldning for ikke å gå. Herman tilbringer en del tid hos Panten, helt til han en dag får for mye alkohol og sendes på avrusing. Herman kjøper også øl for Panten en gang. Da stjeler han to av flaskene, fordi han tror det hjelper så man ikke mister håret. Dette ender med at Herman kommer full hjem og med øl i håret.

Ruby er en av jentene i klassen. Hun har rødt hår, og Herman like det. Hun følger ofte etter Herman, og de prater noen ganger sammen.

Guttene i klassen, som mobber Herman, liker han ikke. De finner på masse slemme ting og er aldri snille mot Herman.

 

Drømmene hans handler ofte om at han sender de personene, som ikke er snille mot han langt bort, så han slipper å møte dem.

 

En stund prøvde Herman å holde det hemmelig for de andre på skolen at han mistet håret, før de dro av han luen. Da oppdaget de at han hadde ”måne”, og begynte å erte han for det.

 

Noen av guttene i klassen han, Karsten, Glenn og Bjørnar, driver til stadig og plager han, og får han med på rampestreker. Han klarer å knuse en rute på skolen. Men til en forandring tar guttene på seg skylden for det når rektor oppdager rampestreken.

På julaften dro Herman for å besøke bestefar, men han fant ham død i sengen. Dette tok Herman ganske tungt.

 

Herman ble veldig glad for skøyteluen han fikk av bestefar til jul, og han gikk alltid på skøyter med luen på.

 

Studenten er en kafé i byen, der moren til Herman og Herman pleier å gå når de vil kose seg litt. Herman liker å være der, og her skjer det også en ganske morsom hendelse.

Herman ser opp til de store skøyteløperne og hadde masse bilder av de på rommet, før han en dag tar ned alle sammen.

Boken er både en ungdomsbok og en humoristisk roman.

Jeg tror forfatteren vil at vi skal forstå at folk rundt oss ofte har det vanskelig, at ikke alle har råd til alt, men likevel klarer seg bra. Forfatteren vil også få fram at det skjer mobbing, selv om lærerne ikke ser det, og at livet ikke alltid går slik vi vil. Dette blir til vanskelige situasjoner, og kan veldig ofte være tøft å gå igjennom. Vi må også lære av den motgangen vi får i livet.

Det jeg likte med boken var at den ikke handlet om at alt var bare vellykket, og at det var skrevet mange av tankene til Herman. Hvordan han hadde det, hva han følte og drømmene hans. I slutten av boken får Herman mer selvtillit, noe jeg synes er veldig bra for hans del.

 

Det er egentlig ikke så veldig mye i boka jeg ikke likte. Det er en god forfatter som har skrevet boka, så det er ikke mye å klage på når man tenker på at dette skjedde på 1960-tallet. Men det kunne jo selvfølgelig skjedd litt mer spennende ting, at ingen var perfekte. At alle slet med noe, og at plutselig alles hverdager ble veldig vanskelige. Ikke at de bare slet med problemet til Herman, men også foreldrene hadde egne problemer, arbeidsledighet, alkoholproblemer eller noe lignende. Men det er en bra bok!

Det er en realistisk bok, fordi mange av opplevelsene med Herman har garantert skjedd med mange andre i denne verden. Man kan jo selv tenke seg hvor grusomt det hadde vært å plutselig miste alt håret. Boken har mye viktige hendelser i seg, og derfor lærerik.

Noen av hendelsene er morsomme. F. eks. ”damen med maur i beina”, som vi hører en del om i boken. I begynnelsen av boken er dette en dame Herman er litt redd for, men etter å ha blitt lurt til å knyte igjen døren hennes, blir Herman bedre kjent med henne og han oppdager at hun har vært skuespillerinne.

Mange tror at livet hele tiden er lett, men dette er et bra eksempel på at man må kjempe så godt man kan, selv om det er utrolig tungt. Boken er litt lettlest, og hvis man setter seg inn i den, er den ikke kjedelig. Det kunne kanskje vært morsomt og lest mer av denne forfatteren, fordi Lars Saaby Christensen har skrevet mange gode romaner.

 

Jeg synes Herman var en grei hovedperson. Han skiller seg veldig ut, og er annerledes enn de fleste. Jeg likte slutten ganske bra, og jeg er glad for at det gikk bedre med Herman etter hvert. Forsiden og tittelen på boken passer bra, fordi det er Herman det meste handler om. Siden det er bilde av han på forsiden får vi et inntrykk av han med en gang.

 

Det aller beste med boken er at Herman klarte seg gjennom den tøffe tiden, med hårsykdom, mobbing, bestefaren som døde, lærerne som prøvde å være snille mot han bare fordi de fikk vite om hårsykdommen, Panten som havnet på sykehuset og alt det han hadde inne i seg av følelser.

Dette er ikke den beste boken jeg har lest, men jeg synes forfatteren har fått fram det som det virker som om han vil få frem. Han skriver kjempe bra, og boken kan anbefales å lese hvis man liker denne forfatteren.