Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hennes blå øyne

Hennes blå øyne

Forelsket gutt som gjør tabber.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.09.2005
Tema
Sjekking


”Øynene hennes skinner! Så klare å fine. Mens mine øyne er grå. Så kjedelige... ,” tenkte jeg inni meg når jeg sto og stirret på henne i klasserommet. ”Kunne noen virkelig ha slike øyne..?” Klokka ringe og det var tid for mat-fri.. Jeg bruker alltid å sette meg i nærheten av henne.. Kunne ikke slutte å se på de øynene. De var som magi.

 

”Pass deg, da! Du må bestille nå.” Jeg hadde helt glem alt rundt meg, kantina og de bak meg i køen. Jeg bestilte maten min og satt meg ned alene som jeg alltid gjorde, dag etter dag. Snart måtte jeg begynne å snakke med henne. Gått i samme klasse i 4 år, men aldri pratet sammen. Jeg tror jeg er forelsket.

 

Samme igjen da.. Dag etter dag, alene i kantina. Ingen venner å prate og le med. Bare satt og stirret på de blå øynene hennes. Hun het forresten Amy. Alle kalte henne lille Amy. Amy.... Slik et vakkert navn til slike vakre øyne. Hun vet sikkert ikke hvem jeg er en gang. Hun kommer til å tro jeg er en dust som plutselig begynner å snakke med henne. Måtte begynne enkelt. Der var mat-fri ferdig nok en gang.


 

”Har du en blyantspisser?”. Lille Amy snudde seg mot meg, ”hallo er du der?”. ”hæ?” kom det bare fra meg. Skikkelig flaut. ”Har du en blyantspisser?” gjentok hun til meg. ”Jada, det har jeg!” sa jeg og ga den til henne. Hun spisset blyanten sin og satt spisseren på pulten min.. Det kom et lite ”takk” etterpå. Jeg smilte, men hun smilte ikke tilbake.

 

”Dette kunne bare gå en vei; rett i dass!” tenkte jeg for meg selv i mat-fri dagen etter. ”Rett i dass” satt jeg og gjentok til meg selv, ”Rett i dass!”

 

Dagene gikk. Ingen mer snakk med lille Amy. Hadde ingen ideer om hvordan jeg kunne få kontakt med henne. Måtte prøve å lage en samtale etter mat-fri. Det ringte inn og jeg og lille Amy kom borti hverandre på vei inn. Hun luktet så godt. Veldig godt. Ble ingen samtale denne timen. Amy satt og jobbet for hardt til at jeg ikke hadde hjerte til å forstyrre henne.

 

Dagene gikk som de alltid hadde gjort. En klassetur kom for tur, men jeg hadde ikke så lyst til å bli med. Jeg fikk lov til å sitte igjen på skolen med en del oppgaver som skulle bli ferdig til klassen kom tilbake. Til min overraskelse var jeg ikke den eneste. Lille Amy ville heller ikke være med på tur. Hun satt seg ned i klasserommet og begynte med oppgavene. Jeg hadde lyst til å sitte og se på henne, men det ble for dumt. Jeg måtte bare begynne å skrive en historie da. Historien min handlet om en gutt som var så forelsket i en jente med blåe, skinnende øyne. Gutten brukte å sitte og stirre på jenta i timene og i mat-fri. Da jeg nesten var ferdig med historien min merket jeg at lille Amy stod over meg og leste det jeg hadde skrevet. ”Bra historie!” sa hun til meg og viste meg hennes. Hennes historie handlet om ei jente som var forelsket i en gutt. Gutten var høy og kjekk. Jeg skjønte med en gang at denne historien var om henne slik som min var om meg. Jeg er ikke høy eller kjekk, men Frode i klassen er.

 

Dagene gikk og det ble ikke noe mer prat mellom lille Amy og meg. Det var tre dager til sommerferien. Jeg hadde ikke så lyst på ferie nå. To lange måneder uten Amy’s øyner. Vel, siste skoledag. Neste skoleår skulle vi få ny lærer. Det virket som hele livet mitt bare var dritt! Jeg hadde ingenting. Ingen venner, dårlige karakterer og min store kjærlighet visste ikke hvem jeg var. Denne sommerferien kom til å gå som alle andre; jeg sitte foran dataen dag inn og dag ut. Dette måtte snart ta slutt.

 

Det tok ikke lang tid før det tok slutt... To dager etter tok jeg livet av meg selv. Jeg klarte ikke å være alene lengre. Ingen som til å merke noe uansett. Ingen brydde seg om en som meg.

 

Men jeg tok feil. I begravelsen min kom det flere hundre personer. Mesteparten kom fra skolen og en del var slekt. En spesiell person som kom var Amy, lille Amy. Hun gråt mest av alle. Min mor gråt ikke. Hun satt bare helt stille på kirkebenken og stirret ut i luften. Hun så litt gal ut. Som om noe plaget henne veldig, men det kunnet ikke være at jeg var død. Hun hadde aldri brydd seg om meg. Min far bare satt der.. Han var lik seg selv. Han satt alltid helt sløvt uansett hvor han satt. Begravelsen varte ikke lenge. Folk hadde vel andre ting å gjøre enn å være i min begravelse.

 

Tre måneder etter min død, virket alt som før, nesten. Min sjel var ikke død så jeg bestemte meg for å undersøke hvordan folk hadde det uten meg. På skolen så alle helt lik ut unntatt lille Amy. Hun var alltid på gråten. Hun kom ofte i krangel med noen og fikk juling. Hun virket så sterk før, men det var noe som svekket henne. Hun hadde fått ett blåøye på venstre side. De vakre blå øynene hun hadde før hadde blitt ødelagte. Hun hadde fått for mange blåøyer og var nesten blind nå..

 

Det var egentlig ganske greit å være et spøkelse. Jeg kunnet gå hvor jeg ville når jeg villet det. Noen ganger stakk jeg innom min lærer’s kontor. Hun gråt mye og. Det var ikke like mye liv på skolen som før. Var det noen jeg ikke hadde fått med meg...? Jeg ble litt forvirret.

 

En kveld stakk jeg innom Amy’s rom. Jeg visste godt hvor hun bodde. Hadde gått forbi mange ganger.. Jeg hørte henne be. Det var noe jeg aldri hørt noen gjøre før. Hun bad om at jeg skulle komme tilbake. Dette skjønte jeg ikke. Det var sikkert en logisk forklaring. Sikkert flere med samme navn som meg, Magnus. Flere på skolen het Magnus. Det fikk være det samme nå. Jeg hadde sikkert ikke noe med det å gjøre.

 

Noen dager senere tok jeg meg en tur innom skolen en tur igjen. Tenkte at denne gangen skulle jeg ha det litt artig. Spøke litt. Jeg herjet.. slengte papptallerken rundt om kring i kantina. Mange løp rundt og hylte. Amy satt stille. Akkurat som om hun så meg. Jeg gikk bort til henne. Holdte opp to fingrer foran henne. ”Hva du gjør her?”, spurte hun lavt, ”jeg har sett deg vandre rundt her ofte. Så deg i går kveld også.” Hun satt rolig og pratet ivei. Folk så rart på henne. Hun var den eneste som kunne seg meg.

 

Folk trodde hun hadde blitt gal eller noe sånt. De satt og stirret på henne.. Eller kanskje de stirret på meg. Jeg prøvde å vifte med hendene. ”Det er ingen som ser deg!”, kom det fra henne, ”bare meg, bare meg...” Hun gikk sin vei og dro hjem igjen. Etter en stund begynte alle å oppføre seg normalt igjen som om ingenting hadde skjedd. Mange var vel flaue over at de hadde begynt å hyle...

 

Jeg holde meg unna skolen et par dager. Tenkte litt på Amy. Hvordan kunne hun se meg..? Det var jo egentlig umulig.

 

To uker etter jeg hadde spøket litt på skolen og hatt en litt rar samtale med Amy; jeg stakk innom skolen igjen. Ville se til hvordan alle hadde det. Jeg kunne ikke finne Amy. Jeg lette over alt.

 

Da skoledagen var slutt stilte jeg meg i et hjørne i skolegården. Plutselig ser jeg en skikkelse dukke opp foran meg. Det var Amy. Men hun var nesten gjennomsiktig slik som meg. ”Hva har du gjort? Du ser så rar ut”, kom det fra meg. Amy stod der og var nesten på gråten. Hennes øyne hadde blitt like fine igjen som de var første gang jeg så dem. Så vakre, så blå! ”Jeg kunne ikke leve uten deg! Da jeg hørte du tok ditt eget liv ble jeg helt knust. Det var ikke meningen at du skulle det. I går kveld gjorde jeg det samme...!” sa lille Amy til meg. Hun snakket rolig. Jeg var sjokkert. Hvorfor ville noen ta livet sitt? Hun hadde jo et bra liv og venner, men jeg hadde ingenting. ”Jeg vet hva du tenker Magnus. Jeg hører dine tanker.”, sa lille Amy stille.” Jeg har hørt alle tankene om meg i klasserommet også. Har prøvd og overdøve dem, men det er vanskelig når du tenker så mye fint om meg hele tiden!”. jeg bare stod helt stille og stirret på Amy. Hun smilte lurt til meg. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle tro. Hun kunne jo lese mine tanker, så jeg kunne ikke tenke noe hemmelig. Det var bare en ting jeg kunne tenke på; ”Jeg elsker deg, Amy!” Amy rødmet og begynte å løpe og le. Jeg løp etter. Vi hadde det så fint akkurat nå. Skulle ønske hele mitt liv var slik.

 

Noen dager senere var det begravelse for lille Amy. Det kom flere i hennes begravelse enn min, men jeg brydde meg ikke. Nå hadde jeg fått drømmejenta mi..! Ingenting slo det.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil