Søk i stiler
 

Henrik Ibsens barndom


Henrik Ibsens barndom fra velstand til motgang, samt hans forhold til foreldrene senere.
Sjanger:BiografiLastet opp:30.04.2005
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Henrik Ibsen
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Barneår i Skien

«Jeg er (...) født i en gård ved torvet, Stockmanns gård som den dengang kaldtes. Denne gård lå lige imod kirkens forside med den høye trappe og det ansélige tårn. Til højre for kirken stod byens gabestok og til venstre lå rådstuen med arrestrum og «dårekisten». Den fjerde side af torvet intoges af latinskolen og borgerskolen. Kirken lå frit i midten.» Slik skriver Ibsen i sine barndomserindringer fra 1881, fem år før den store bybrannen i 1886, og han fortsetter:

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Stockmanns Gård

 

«I gården nede på torvet blev vi forresten ikke længe boende. Min far købte et større hus, hvor vi flytted ind da jeg vel kunde være så omtrent fire år. Dette mit nye hjem var en hjørnegård som lå lidt højere oppe i byen (...) I dette hus var mange og store stuer både nedenunder og ovenpå og her blev ført et meget selskabeligt liv. (...) Skien var i mine barneår en overmåde livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hva den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstående og ansete familjer bode dengang dels i selve byen, dels på store gårde i omegnen. Et nærmere og fjernere slægtskab forbandt disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre både vinter og sommer i tæt rækkefølge.» [1]

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Altenburggården (til venstre på tegningen)

 

Foreldrene

Knud Ibsen, Henriks far, var av gammel skipperslekt. Hans far igjen forliste med skuten som han eide og førte utenfor Hesnes ved Grimstad. Året etter giftet hans enke, Johanne, seg med den rike Ole Paus, og Knud Ibsen vokste opp i stor velstand på Østre Rising i Gjerpen. Han giftet seg i 1825 med Marichen Altenburg, som han kjente fra barndommen av. Hennes far, Johan Altenburg, som døde året før, kom fra en høyt ansett familie og hadde stor formue.

 

Knud Ibsen valgte handelen fremfor sjøen og drev det til å bli en av byens rike menn. I sin ungdom skal han ha vært en god forteller. Han var vittig og slagferdig og ble også kalt «skøyeraktig, ironisk og inderlig ful» av en som kjente ham.

 

Marichen Ibsen var munter og livsglad, hun var sterkt opptatt av teater og skal langt opp i voksen alder ha lekt med dukker. Som ung holdt hun også på med tegning og maling.

 

Da familien ble ruinert i 1835 og flyttet ut på landstedet Venstøp, mistet den mye av sin sosiale anseelse. Knud Ibsen bar dette tapet dårlig. Han ble brautende og vanskelig og hevnet seg med sin kvasse tunge. Etter en tid begynte han å drikke nokså tett. Etter hvert begynte familie og omgangsvenner å trekke seg vekk, og han lot fortvilelsen gå ut over kone og barn. Hjemme var han uberegnelig og humørsyk og kunne være herskesyk og brutal.

 

Marichen Ibsen forandret seg også. Hun ble stille og forknytt og ville helst gjemme seg vekk. Men datteren Hedvig skriver i et brev: «Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»

 

Gutten Henrik

Henrik var den eldste av fem søsken, fire gutter og søsteren Hedvig, som var tre år yngre enn ham selv. Som gutt ligner han sin far. Han var bred og hadde den samme kraftige nesen, men det mørke håret hadde han etter sin mor. Man vet ikke mye om hans tidlige skolegang. Trolig gikk han på borgerskolen i årene 1833-35 mens han bodde i Skien, før familien flyttet til Venstøp.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

På Venstøp gikk han kanskje på Fossum jernverks skole, på klokker Lunds privatskole. I alle fall hadde Lund forståelse for Henriks talent, og sa når andre barn klaget over at Henrik var viktig: «Henrik vil bli en stor mann.»

 

Og Henrik viste tidlig interesse for mye av det som kan forbindes med teater:
Klær, tegning, dukker og tryllekunster. Han tegnet mennesker i fine klær og klistret dem opp på klosser. Siden kunne han stille dem opp i grupper som om de snakket sammen. Han var også ivrig når det gjaldt å arrangere tablåer, dvs. å stille mennesker, ting og kulisser opp som bilde.

 

Han lærte seg også tryllekunster, eller han opptrådte som buktaler godt hjulpet av sin bror, Nicolai. Henrik tok også timer i tegning og maling og viser tydelig talent i de bildene som er bevart etter ham.

 

Søsteren Hedvig skriver siden om sin bror: «For os andre var han dengang ingen hyggelig gut, og vi gjorde stadig vort for at forstyrre ham ved at kaste stene og snebolde i vægge og dør; vi vilde ha ham med i legen; og når han da ikke længere kunde udholde vore angrep, styrtede han ud, og efter os bar det; men da han ingen færdighed havde i noget slags sport, og da voldsomhed lå langt fra hans karakter, saa blev der ikke mere av det (...)» Deretter gikk Henrik tilbake til det lille bislaget foran kjøkkenet hvor han ofte oppholdt seg. De fleste av hans jevnaldrende synes å ha oppfattet ham som hovmodig, selvbevisst og egen. Mange mente at han holdt seg selv for å være bedre enn kameratene. Men han var pen, meget velkledd, hadde gode manerer og danset godt, så han kom bedre ut av det med jentene.

 

Familiens dårlige økonomi og sosiale fall gjorde nok Henrik bitter, likeledes den trykkende atmosfæren i hjemmet, men faren ville det beste for sønnen, ga ham de beste klær og kunne godt beskytte Henrik mot andre barn.

 

Da han var 13 år, begynte Henrik på en privatskole i Telemarksgaten i bakken opp til Snipetorp. Det var en vel ansett «middelstandsskole» som ble drevet av to teologiske kandidater. En av skolekameratene husker ham fra den gang som skolegutten med «det gode Hoved, den dybe Opfatning, det noget skarpe, pirrelige Gemyt, lit iltre Sind, den hvasse Tunge, det satiriske Anlæg, men på samme Tid venlig og kammeratslig.» Året etter var han elev ved borgerskolen i Skien.

 

På denne tiden fikk Skien ofte besøk av omreisende danske teatergrupper. De spilte på scenen i Limiegården. Henrik var en ivrig tilskuer og fikk slik tidlig utviklet sin sans for teater. Det folk fikk se var mest komedier, vaudeviller og romantiske stykker, gjerne av de franske forfatterne Scribe og Dumas dy. Ludvig Holberg var også populær.

 

Venstøp - Henriks nye hjem:

Overgangen fra overklasselivet i Skien til tilværelsen på Venstøp var brå og vanskelig. Knud Ibsen ble en oppfarende hustyrann, og stemningen i familien ble trykket og ufri. Etter hvert må også Henrik ha skjønt hvilken skamfølelse som fulgte med ruinen og flyttingen til Venstøp. Foruten å delta i gutters vanlige lek leste han alt han kom over, etter hvert viste han talent i tegning og maling og tok undervisning.

 

Henrik Ibsen kom til Grimstad 3.januar 1844. I Grimstad tjente han som lærling hos apoteker Jens Arup Reimann (i Reimanngården). I 1847 fulgte han med interiøret og apotekets øvrige løsøre til madam Geelmuydens hus (Ibsenhuset) til Lars Nielsens nyetablerte apotek. Den 14.april 1850 eller kort tid etter, reiste han til Christiania for å ta artium.

 

I denne tiden var han så fattig at han ikke hadde råd til klær, og konfirmasjonsdressen ble temmelig slitt etter hvert. Om kveldene satt han på rommet sitt og leste til artium. Samtidig begynte han å skrive. Det første skuespillet hans, Catilina, var ferdig i 1850. 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Mens han var apoteklærling, fikk han et barn, men han viste liten interesse for barnet hele livet.

 

Samme år dro han til hovedstaden, Christiania, for å ta artium. Han var da en periode elev ved Heltbergs ”studentfabrikk”, hvor han traff flere andre som også skulle bli store navn i norsk litteratur. Han var også på denne tiden svært fattig, og store deler av førsteopplaget til Catilina ble han nødt til å selge som innpakningspapir! Men han ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet skribent i tidsskriftet Andhrimner som han drev sammen med Paul Botten -Hansen og Åsmund Olavsson Vinje.

 

Ibsens forhold til Skien og familien senere

Skien er Ibsens fødeby, men var den også hans hjemby? I årene som fulgte følte nok Ibsen at det var nødvendig å komme bort fra Skien som hadde gitt ham en rik oppvekst, men mange arr på sjelen, av samme grunn som han senere forlot Norge og ble borte i 27 år. Men han fikk også oppleve at nettopp det man helst vil fortrenge, gjerne melder seg senere og med dobbelt styrke.

 

I sin alderdom, da han var vendt tilbake til Norge og Kristiania, snakket han ofte om å reise dit en tur, men «det er ikke lett å reise til Skien» som han sa da en niese besøkte ham i Kristiania.

 

Men Ibsen skriver heller ikke til sine foreldre etter at han forlot Skien 27. april 1850 med unntak av et brev i 1875 vi ikke kjenner innholdet av. Hans egen forklaring, så langt den rekker, finner vi i det brev han skrev til sin onkel, Christian Paus, da faren døde i 1877: « (...) At jeg i alle disse kampens år så yderst sjelden skrev hjem, havde sin væsentlige grund i at jeg ikke formåede at være mine foreldre til hjelp og støtte; jeg syntes det var ørkesløst at skrive, hvor jeg ikke faktisk og praktisk kunde handle (...) Under mit sidste besøg i Norge følte jeg en stærk lyst til at besøge Skien og da navnlig min slægt; men jeg følte også en stærk utilbøyelighed til at komme i berørelse med visse dersteds herskende åndsretninger, som jeg slætikke føler meg beslægted med, og med hvilke et sammenstød let kunde have fremkaldt ubehageligheder eller ialfald en misstemning, som jeg helst vilde undgå.» Her sikter Ibsen til presten Lammers' pietistiske vekkelsesbevegelse som startet i Skien like før 1850, og som hadde revet med både Ibsens mor, Hedvig og broren Ole. På denne tid var Ibsen selv radikal, fritenker og sterkt inspirert av Voltaires opplysningsideer.

Henriks mor ble etter hvert stille og tungsindig. Henrik var meget glad i henne, mens det skal ha vært langt dårligere forståelse mellom ham og faren.

 

Mens Ibsen bodde i Grimstad, besøkte han Skien to, kanskje tre ganger. Siste gang han satte sine ben i hjembyen, var i april 1850 da han gjorde en to ukers stopp på reisen fra Grimstad til Kristiania. I flere brev kommer det frem at han alle år siden hadde et sterkt, men sårt forhold til Skien og foreldrene. Bare søsteren Hedvig holdt han en viss kontakt med.

 

«Det var i 1850 at jeg sidste gang var hjemme i Skien. Ikke længe bagefter begyndte der at gå en åndelig stormtid over byen og derfra ud over videre kredse.»


[1] http://www.skien.kommune.no/ITF-SKI/add/KnGWebsider.nsf/
.XAppWPLookupNewsByUniversalID/67E2C0325911C03BC1256B35002C9FA8



Teksten er hentet fra Daria.no, www.daria.no