Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Den lille engelen

Den lille engelen

Ikke alle i verden er like. Denne historien handler om en jente som skiller seg ut.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
01.02.2005
Tema
Oppvekst


Det var torsdag 17. september da jeg fant ut at jeg var gravid. I rein lykkerus sprang jeg inn på Jørgens hjemmekontor. Jeg bare sa det rett ut som det var:

”Jørgen, vi skal bli foreldre!”. Jørgen så først rart på meg, så smilte han også. Resten av dagen gikk med på å snakke om det nye barnet som skulle komme.

 

Etter bortimot en måned, bestemte jeg og Jørgen at vi skulle fortelle det til foreldrene våre. Siden jeg og Jørgen hadde vært gift i 3 år, og kjærester i 7, syntes foreldrene mine, og Jørgens at det var på tide, og ble glade på våre vegner. Vi satt lenge rundt matbordet den kvelden. Jeg hadde på meg en tettsittende, rød topp, men vi kunne allikevel ikke se at det var liv inne i magen. Jeg var jo trossalt bare 11 uker på vei. ” Barnet bør hete Stein, oppkalt etter meg!” sa svigerfaren min, Stein. Alle lo, og vi satt flere timer den kvelden og diskuterte navn. Jeg og Jørgen var i allefall enige om at barnet skulle hete Hannah hvis det ble ei jente, oppkalt etter Jørgens avdøde søster.


 

Etter at det hadde gått enda noen uker, da jeg var 15 uker på vei, dro jeg og Jørgen sammen på den første ultralyd undersøkelsen. Jørgen hadde til og med pynta seg, slik at vi kunne gå ut på byen å feire etter på. Slipset satt stramt rundt halsen, og skjorta var nystrøken. Jeg hadde kun satt håret opp i en stram hestehale, ellers gikk jeg kledd som normalt. Da jeg lå på senga og skulle undersøkes, var ansiktet mitt fylt av kun et eneste glis. Jørgen holdt hånden min hardt, og jeg kjente han var klam på henda. ”Vil dere vite kjønnet?” spurte jordmoren, men siden jeg og Jørgen ikke ville dette, takket vi pent nei. Jordmoren fortalte at alt var fint med barnet, og at barnet var friskt.. Jørgen og jeg gikk ut og feiret etter på, at vårt ufødte barn var friskt og hadde det bra.

 

Det gikk flere måneder og flere undersøkelser var vi på. Alt sto bra til med lille ”nurket” alle gangene vi var der.. For det meste satt jeg i sofaen, foruten de timene jeg brukte på å pusse opp barneværelset. Vi hadde sammen bestemt at rommet skulle være lysegult, med bord av små, blå elefanter. Jørgen kom hjem hver etter middag en time tidligere enn før, for å hjelpe til hjemme, som jeg nå i ettertid er evig takknemlig for. Han lagde mat, vasket opp, tørket støv, ja, han rett og slett behandlet meg som en prinsesse.

 

Så kom helgen vi hadde avtalt at vi skulle handle barnevogn og noen få barneklær. Siden vi ikke visste om det var ei jente eller en gutt, kjøpte vi ikke så mye, for det ville vært dumt å kjøpe noe som ikke passet! Vi gikk en evighet i barnebutikkene, og var nærmest misunnelige på de som sto der med det lille barnet sitt i armkroken. Åhh, hvor jeg gledet meg til fødselen, eller ikke til selveste fødselen, men til barnet ble født. Da det var 5 dager til termin gikk vannet mens jeg spiste frokost. Den urørte, nytraktede kaffen forble urørt. Jeg ringte Jørgen på jobben og sa” Jørgen, nå skal vi bli foreldre, vannet har gått og du må hente meg. Vi må på sykehuset!” Jørgen ble glad, men også redd mens han kjørte hjem fra jobben for å hente meg. Hva om det skjedde noe med ”prinsessen” og ”nurket” hans? Da vi kom fram til sykehuset, ble vi tatt i mot av to hyggelige jordmødre, og en doktor. Vi ble leid inn på sykestua der hvor barnet vårt skulle bli født. Det tok noen timer da det plutselig skjedde noe mer.

 

Da fødselen endelig satte i gang, var det en jordmor tilstede, og en doktor. De var hjelpsomme og fortalte meg hele tiden hva jeg skulle gjøre.” Pust dypt nå, Vilde, dyyypt inn!” det var jordmorens beskjed for ente gang. Plutselig hørte jeg barnegråt. Da gråt også jeg av glede. Endelig var ungen ute! Jørgen strøk hånda over det lyse lange håret mitt og sa” Det ble en jente! Jeg kan se det herifra!” Jørgen lo, og sa at endelig kom Hannah tilbake. Han hadde trossalt vært uten henne i 11 år nå.

 

Jeg så med engang på Hannah at det var noe unormalt med henne. Hun hadde skjeve øyne, og rødsprakende hud. Men guuud hvor nydelig hun var. Jeg var utrolig glad! Legene trøstet meg med at det var sånn rett etter en fødsel, at huden ofte var rødsprakende. Jeg ble rolig med tro til denne beskjeden, men senere på kvelden kom en annen lege inn. Han hadde sett på blodprøvene av Hannah, og fortalte at hun var syk.” Datteren deres er født med et ekstra kromosom, og har Down syndrom.” Jeg kunne ikke tro det, vår lille engel. Jeg så bort på Jørgen som satt med Hannah i armkroken, og sånn hadde de sittet i over en time. Bare sett på hverandre. Hannah hadde ikke sagt et eneste ord. Hun gråt heller ikke. Jeg kjente at all vår framtid falt i grus, og at min drøm om en fullbrakt og flott familie var borte. Jeg kjente at en tåre rant sagte nedover kinnet. Jeg gikk rolig bort til Jørgen og vår nydelige datter, Hannah. Jeg løftet henne opp fra Jørgens trygge armkrok, og så på henne. Jeg visste fra hun var født at noe var galt, men hvorfor så galt? Tankene bare raste rundt inne i hodet mitt. Jeg var klar over at et barn ville bety forandringer, men ikke så stort som dette. Hannah var syk, og hvordan kunne jeg lære henne alt hun måtte. Det ville jo ta minst dobbelt så lang tid som hos andre barn. Jeg hadde jo ikke tid til det. Men vi kunne jo ikke ombestemme oss nå? Kunne vi?

 

Dagene etter fødselen kom det slektninger av både meg og Jørgen på besøk. Vi hadde fortalt alle om at Hannah var syk, men alle syntes allikevel at hun var verdens søteste lille engel. Vi var selvfølgelig enige, men vi var begge allikevel skuffet. Skuffet på den måten at vi hadde venta oss et friskt barn. En som lærte seg å lese når det var 6 år, og greide å bo hjemme fra. På et kort fra en 15 år gammel fetter av Hannah sto det:” Du er ikke som oss, men er allikevel nydelig. Du er sendt hit til oss for å skape kontrast i samfunnet, og jeg er sikker på at vi vil lære mye av deg i fremtiden. Vår lille engel, Hannah.” Da jeg leste dette forsto jeg at det ikke betydde så mye at Hannah var annerledes, det betydde bare litt mer ansvar og jobb med å oppdra henne. Selvfølgelig ville vi elske Hannah over alt på jord, men skuffelsen var der fortsatt. Og det var store forandringer fra livet før hun var født.

 

I månedene som fulgte etter fødselen ble vi fulgt opp nøye av helsesøstera på helsestasjonen. Hun passet på at Hannah vokste og la på seg normal i forhold til jevnaldrene. Hun utviklet seg ikke like raskt, og lærte ikke å krabbe før hun var 13 måneder. Du skulle sett hvor stolte jeg og Jørgen, ja, besteforeldre også var da hun lærte seg det. Vi sto alle sammen og så på Hannah krabbe frem og tilbake, uten å bli lei. Den lille jenta vår var trossalt ikke så ulike de andre. De skjeve øynene og den rødsprakende huden er det eneste synlige på utsiden som skiller henne fra alle de andre. Men det å passe på Hannah kunne til tider være slitsomt. Hun var annerledes enn de andre barna, og det var litt frustrerende at hun lærte ting seint, og at hun ikke forsto hva jeg mente. Men like frustrerende for begge to, både Hannah og meg var når hun ikke fikk til det hun ville. Det var sårt å se henne prøve men ikke greie det. Jeg kunne heller ikke hjelpe henne.

 

Det første året var ikke så vanskelig som de som fulgte etter. Da hun lærte seg å gå i en alder av 1 år og 8 måneder måtte vi følge etter henne hele tiden. Hun forsto ikke at trapper var farlige og at varmeovner kunne man brenne seg på. At hun ikke forsto dette var vel også en del av det å ha Down syndrom, de lærer tregere og forsår mindre.

 

En dag da jeg henta Hannah fra formiddagshvilen så hun på meg med de lyseblå øynene sine, og med et bustete lyst hår som en ramme rundt det runde ansiktet og sa” Mamma! Mamma!” Jeg begynte å grine. Ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg var rørt. Nå var hun 2 år, og dette var de første ordene hun sa. Den dagen kjøpte Jørgen ett video kamera slik at vi kunne følge Hannah’s utvikling. Det gikk ikke lang tid før hun sa pappa, Hannah, tittit, ball, mukk( smukk) og mange flere små ord. Jeg var jo selvfølgelig glad for at hun endelig lærte småord, men hvorfor kunne ikke Hannah si hele setninger sånn som andre barn på hennes alder? Jeg ville så gjerne også kunne si til andre hva Hannah kunne si, og hva hun hadde lært. Kunne skryte litt av henne, at hun lærte noe før de andre. Det skjedde aldri tror jeg. Alt gikk så sagte med Hannah, hun lærte seint, men hu lærte det i alle fall.

 

Da hun var 2,5 år begynte hun i en barnehage for barn som var funksjonshemmet. Jeg begynte i halv stilling som sekretær for et privat firma, og hentet Hannah hver dag kl 14 00. Jeg og Jørgen så at Hannah hadde godt av å lære fra de andre barna, og å omgås andre barn med samme sykdom. En november kveld var det forestilling i barnehagen. Hannah var vel knappe 3 år og et par måneder. Hun sto alene på scenen og sang ”Lille Petter edderkopp”, mens en tydelig rørt mor og far satt i salen og gråt. Etter på kom hun bort og sa” Ikke gjåt, mamma. Ikke gjåt, pappa. Jeg ej veeeli glad i deje!” Nå forsto vi begge at Hannah var en velsignelse til oss. Hannah hadde bare brakt gleder inn i livene våre, og i noen stunder noen få sorger. Det hendte noen kvelder før dette skjedde at jeg gråt av frustrasjon. Jeg ville jo at dattera mi skulle fortelle meg hvordan hun følte seg, og om hun var glad i Jørgen og meg.


 

Opp i alle gledene og de få sorgene og frustrasjonene har jeg og Jørgen skapt et sterkere bånd oss i mellom. Vi har hatt en del krangling, fordi all frustrasjonen i begynnelsen gikk utover hverandre, men nå har vi lært at vi ikke skal irritere oss over Hannahs små feil. Vi er ikke lenger det myke paret vi var før. Vi er foreldre til en liten engel, som har lært oss mye om livet som vi ikke visste om fra før. Livet trenger ikke være slik som du håpet, for at du skal være lykkelig. Vi kan ikke tenke oss et liv uten Hannah i dag, selv om det snudde tilværelsen på hodet. Gleden med at barn er at det er ditt, og at du er forbildet deres. Jeg kan se at Hannah prøver å herme etter både Jørgen og meg. Vi er en fullkommen familie, selv om ikke alt var som planlagt. Nesten fullkommen. Nå venter vi bare på Hannahs lillebror som skal bli født om 3 måneder. Da er denne lille familien fullkommen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil