Et fanget sinn

Tekst med psykisk helse som tema.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2004.11.24

Whenever I walk in a London street,
I’m  ever so careful to watch my feet;
And I keep in the squares,
And the masses of bears,
Who wait at the corners all ready to eat
The sillies who tread on the lines of the street,
Go back to their lairs,
I say to them, Bears,
Just look how I’m walking in all the squares!

(A.A.Milne,Rapoport,1991s.195)

 

 

Jeg våknet tidlig i dag. Klokken var halv sju, og jeg brukte vanligvis ikke å stå opp før sju. For en gangs skyld hadde jeg god tid om morgenen, så jeg rakk å pakke sekken, spise frokost og pusse tenner. Frokosten gikk ofte ut på grunn av dårlig tid. Sekken stod på stolen der jeg forlot den i går kveld, halvåpen. Den ene historieboka var pakket ut, mens resten lå urørt i sekken. Det nederste hjørnet på boka var litt slitt.

 

Jeg reiste meg opp av senga og tuslet ned på badet. Det gikk greit å gå ned trappetrinnene i dag, så kanskje fikk jeg bedre tid allikevel. Jeg brukte god tid på å pakke sekken. Ikke at jeg ville, men jeg hadde ikke noe valg.

 

Frokosten lå urørt på spisebordet idag også.

 

Skoledagen gikk som alle de andre skoledagene. Dagen idag var som igår, og igår var som forgårs.Timene med historie gikk greit, men historieboken hvilte tungt på pulten. Jeg måtte bare føle på den slitte kanten. Jeg svarte ikke på noe, og ble heller ikke stilt noen spørsmål. Det var greit slik, jeg følte meg alltid dum når læreren spurte. Alle de andre kunne stoffet mye bedre enn meg uansett hvor mye jeg pugget. Jeg ville bare gjøre meg usynlig, der jeg satt på vakt flere dager i uka og ventet på at jeg skulle bli ydmyket foran klassen. Jeg krympet meg sammen hver gang jeg så leppene hans forme seg til et navn. Selv om jeg hadde lest opp til flere ganger, snek frykten seg innpå meg. Frykten for å vise min mangel på kunnskap.

 

Timen ble ferdig og jeg hadde fremdeles min stolthet. Jeg hadde sluppet å svare i dag også. Jeg gikk med Torunn og Mari bortover gangen. Vi diskuterte en konsert vi hadde sett, en Afrikaoppsetning med symfoniorkesteret. Jeg merket den velkjente følelsen stige inni meg. Jeg måtte tilbake til døra. Fort. Ellers ville noen slå meg ned i løpet av noen få minutter. Jeg følte magen vrenge seg, jeg ble kvalm og løp hurtig tilbake. Jeg lot pekefingeren gli nedover det kalde metallhåndtaket noen ganger til følelsen forsvant, og så småsprang jeg tilbake. Nå var alt tilbake til det normale. Ingen til å slå meg ned nå.  

 

Mari lo. ”Hva er det du styrer med, Siri. Nå løper du bort til døra igjen. Hva er det som er så spennende med den?”. Uten å vente på svar, fortsatte de den avbrutte samtalen. Ikke ville de fått noe svar heller. Hva skulle jeg sagt; at jeg var redd for å bli slått ned, fordi jeg ikke rørte ordentlig på døra? Da ville jeg nok høre jeg var forstyrret, eller at jeg ikke måtte tøyse slik. Jeg sukket, tok på meg et påklistret smil og kikket fremover. Inni meg gråt jeg av fortvilelse og frustrasjon.

 

Bussen kom regel fem minutter for sent, men det var verdt å vente på. Det var godt å sitte der og kikke ut og ikke gjøre noe som helst på ti minutter. Men intet varer for evig, og snart var jeg nødt til å trykke på knappen. Jeg hatet den knappen. Den var rød, med gul kant rundt; og den ville utfordre meg. Det stod mellom meg og den, og jeg følte jeg ble usikker. Om blikk kunne drept, ville jeg seiret for lenge siden, men knappen var vrang, og ville ikke adlyde mitt krigerske blikk. Magen knøt seg, og idét jeg skrekkslagent så at det nærmet seg avstigning og forberedte meg på nederlaget, kunne jeg høre det velkjente varselet. Stoppskiltet lyste, og jeg vant. Denne gangen.

 

Det skulle bli avslappende å komme hjem. Etter en lang og slitsom dag hadde jeg behov for litt søvn før jeg spiste middag. Nøklene lå på sitt vante sted i sekken, og jeg trakk de ut mellom noen tomme tyggegummipakker, et busskort og en masse annet. Jeg gikk opp trappesatsen. Og gikk ned igjen. Jeg kikket meg litt rundt, og kunne ikke se noen i umiddelbar nærhet, kun et par unger nede på lekeplassen. Så gikk jeg opp igjen. Dette var så meningsløst. Jeg kjente kraften trekke i benene mine. Jeg måtte gå opp og ned et par ganger til før jeg fikk låst opp døra. Et steg nærmere andreetasjen. Etasjen som ga meg fred, dog bare til en viss grad. Men målet var ennå ikke nådd; jeg var nødt til å komme meg inn. Jeg følte frustrasjonen bre seg i meg, og tårene presset på. Dette var så utrolig meningsløst. Men jeg visste at jeg ville få en dårlig nyhet senere i dag, hvis jeg ikke tråkket riktig over dørterskelen.

 

Tre minutter senere hadde jeg kommet meg opp til stua og kjøkkenet. Jeg var så lei, så innmari lei. Jeg mumlet et kort hei til min mor, før jeg deretter gikk opp på soverommet. Det gikk hurtig denne gangen, kun et par-tre ganger jeg måtte gå opp og ned i trappen på vei opp, før jeg gjentok dette når jeg skulle inn soveromsdøra. For ikke å glemme de tre gangene jeg måtte ut av senga og opp igjen for å få den rette følelsen. Den ”riktige” følelsen. Følelsen av fred og ingen fare. Det var verdt det, imot å vite at hvis jeg ikke utførte disse handlingene så ville jeg bli drept i natt. Jeg sovnet fort, og tankene gled bort.

 

Onsdagen kom brått. Jeg hadde et lite håp om å våkne tidlig idag også, men drømmen brast fort da jeg så på klokken. Jeg hadde forsovet meg, selv om det var ytterst sjelden det skjedde. Nå var klokka allerede ti over sju, og uten å få i meg noe mat, brukte jeg resten av tiden på å pakke sekken og pusse tennene. Det tok tyve minutter. Jeg hadde glemte en bok jeg var nødt til å ha, som lå på soverommet. Hjertet sank, jeg ble alltid skuffet når jeg glemte noe og ikke hadde tid til å hente det. Hvis en var hurtig, så kunne en såvidt nå å hente boken og i tillegg rekke bussen. Men jeg ville aldri i verden klare det. Jeg sukket, tok på meg skoene og tuslet ut til bussen. Mine begrensninger hemmet meg i min hverdag. Det var en mager trøst at jeg alltids kunne se over skulderen til sidemannen, så det var et mindre problem å ta videre hensyn til.

 

Jeg gledet meg alltid til tirsdager, for selv om vi hadde åtte timer, skulle jeg slippe for tre av dem. Slik var det hver uke. Jeg hadde den mening, at var man en ungdom, så kunne man godt skulke en gang i blant eller velge tannlegetimer eller liknende på de timene man likte minst. Allikevel gjorde jeg det sjelden. Tok nesten alltid hensyn til at jeg skulle få med meg det jeg behøvde mest av fagene. Jeg følte meg gammel og adlydende.

 

Halv ti satt jeg på bussen avgårde til byen. Jeg måtte gå ut midt i timen. Noen spurte hvor jeg skulle, og jeg hvisket tilbake at jeg skulle til legen. Den egentlige grunnen visste kun læreren og enkelte av elevene som jeg stolte på og som jeg snakket litt mer med, i forhold til de jeg kun tørrpratet med. Torunn kikket bort på meg og smilte litt. Jeg visste det betydde at hun ønsket meg lykke til. Det gjorde hun alltid, og det var godt. Vi kjente hverandre både på godt og vondt.

 

Bussen stoppet i sentrum, og jeg gikk av med blikket festet på klokken.Den viste kvart over ti, så jeg hadde god tid, men allikevel gikk jeg bestemt mot målet.

 

Vi møttes ved fotgjengerfeltet. Det hadde aldri skjedd før. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men jeg smilte forsiktig til ham og sa hei. Han gikk foran meg inn døra og åpnet den, og deretter forsvant han. Heisen var liten og det var betryggende å stå der alene.Da var det ingen som kikket på meg; studerte ansiktet mitt eller glodde på klærne mine. Når de gjorde det, brukte jeg å kikke diskret i speilet for å se om jeg hadde noe rart i ansiktet eller på klærne. Det hadde jeg vanligvis ikke og dermed følte jeg meg stygg. Frustrasjonen over ikke å kunne bli usynlig trengte seg på. Hvorfor skulle de ellers glo?

 

Andre mennesker var trivelige og hilste kort. Jeg hadde aldri sett dem før, men de visste med stor sannsynlighet hvor jeg skulle og ville dermed bare være snill mot meg. Heisen stoppet i fjerde etasje og døren åpnet seg. Magen spente seg litt, selv om stedet med tiden var blitt en del av mitt liv.

 

”Ja, hei?”. Damen bak skranken kikket på meg med sitt tørre kontorsmil mens hun tørket hendene i en serviett. ”Jo, jeg skal til Daniel Andersen”. Som vanlig noterte hun seg det, og så fikk jeg beskjed om å sette meg og vente, og beskjed om at dagens avis lå på bordet. Jeg nikket og satte meg. Det gikk flere voksne forbi som studerte meg kort. Selv om de kun så på meg i et par korte sekunder, følte jeg meg naken og kunne like gjerne posert foran dem uten klær. Det ville nesten gått for det samme. Jeg lo stille av min egen tanke mens jeg kikket ned og bladde litt i dagens avis og hefter med utdanningsmuligheter. Noen ganger føltes alt helt likegyldig. Kanskje jeg skulle stilt meg foran dem og posert. Tankene gled hurtig tilbake til utdanningsheftene, jeg ville nødig havne i et latterbrøl i mitt eget selskap i ukomfortable omgivelser.

 

De velkjente skrittene kom nærmere, og snart måtte jeg reise meg. Han gikk alltid med føttene slengt ut foran seg, man skulle tro de ikke satt sammen i leddene.

 

Jeg prøvde diskret å ake meg fra stolen når han kom. Han trodde sikkert jeg bare var litt treg. Ungdommer nå til dags, de var jo så late og trege. Han skulle bare visst hvilke store krefter som måtte til for å komme seg opp. Jeg begynte et skakket sekund å tro at stolen ville suge meg til seg for evig, men jeg klarte å la tankene løsrive seg. Snart gikk jeg to meter bak ham i fullstendig stillhet, i en lang korridor. Føttene hans subbet bortover og jeg ante en svak sortfarve som hadde slitt seg inn i laminatgulvet; det undret meg ikke hvor den farven kunne komme fra.

 

Jeg satte meg ned på min vante plass i hjørnet, og gløttet bort på esken med lommetørklær. Den hadde stått der lenge, og papiret i svak rosa farve var stukket halvt opp av esken på samme måte som det hadde gjort i flere uker.

 

Han kikket på meg på en måte som om han kunne suge til seg alt jeg tenkte på, og spurte: ”Har det gått bra denne uka, har det skjedd noe spesielt du vil snakke om?” Det var betryggende, selv om jeg hadde svart på det så mange ganger før. Tradisjoner er visst ikke lett å bryte.  

 

Jeg følte meg lett, alt kunne skje i dag. Alt vondt kunne bare prøve å fange meg, det kom bare til å prelle av uansett. Timen med hjernevaskeren hadde fungert som den skulle. Jeg likte å kalle ham det, det gjorde det hele litt useriøst. Jeg følte meg som et oppladet batteri, klar til å kunne fungere i lang tid og kunne rope ut min energi.          

 

Likevel gled humøret langsomt tilbake til sitt vanlige jeg, idet jeg gikk inn hovedinngangen til skolen. Jeg forstod ikke hvorfor jeg var så glad for to sekunder siden, det var jo egentlig ingenting å være glad for. Det kom ikke til å skje noe mer spennende på skolen, selv om jeg kom inn og var i storhumør. Jeg måtte allikevel sette meg ned og grave meg langt inn i kunnskap, og å tørrprate med sidemannen. Å komme tilbake til skoledagen igjen, var en hard virkelighet.. Alt handlet om å suge til seg kunnskap, som man ikke hadde bruk for i lengden. Jeg så ikke nytten i å vite at Paulus var kristendommens første teolog. Den slags kunnskap kunne teologene ha nytte av, ikke jeg som verken hadde planer om å bli prest eller ha noe forhold til kristendommen. Boka ble åpnet, og oppgavene besvart.

 

 

Dagen ble ferdig, og jeg gikk ut av døren uten å si farvel til sidemannen. Maven slo kollbøtte. Jeg hadde ikke sagt farvel, og hvis jeg ikke gjorde det straks, kom en i klassen til å stikke en kniv i meg. Jeg visste aldri hvorfor de skulle tenke på å gjøre sånt, men følelsen var sterk, overbevisende, og den grep fatt i meg som en hånd rundt magen og klemte inni meg. Jeg måtte si farvel med én gang.

 

Jeg åpnet døren brått, ropte ”Ha det bra, Erik!” i et upassende høyt volum, mens jeg løp stressende avgårde gjennom gangen, rev opp hoveddøren og skled på snøen hele veien til bussholdeplassen. Enda en dag var overstått, og jeg hadde overlevd i dag også.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst