På skolen vår har vi tre linjer: musikklinja (eller ""Musikk, Dans og Drama" om du vil), allmennfag (også kalt "studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag". Er det rart vi forkorter litt?!) og sist, men ikke minst; idrettslinja. Når det gjelder sistenevnte er det formelt forbudt å si idrettslinja, for det er nemlig ingen idrettslinje; det er toppidrettsklasser. Men som kjent er gammel vane vond å vende: Har vi først begynt å trosse formalitetens tvangstrøyer, hvorfor ikke fortsette med det? Jeg akter å gjøre det!

Av alle elevene på Molde Videregående Skole er det vel oss "allmennfagere" som danner normalen og lar skole være skole og sport og musikk høre fritida til. Det er ikke stort mer å si om oss. Det store gapet mellom "musikk-linje-elevene" og "idrettslinje-elevene", derimot er verd å kommentere.

Mens toppidrettsutøverne sprader rundt i joggeklær (ja, på skolen også), kler musikkelevene seg i mer gjennomførte kostymer, preget av det de lærer om 60-tallets hippie-stil. I matfriminuttet stikker de innom Freetex for å se om de finner seg noen gøyale klesplagg. Guttene har, som jentene, langt hår, gjerne litt rufsete. Jentene går i skjørt og har blomster i håret.

Guttene i toppidrettsklassene er usedvanlig jålete. Dette slår særlig ut i vokstungt hår. Ikke nok med det: De er opptatt av andres utseende også. Når de "chiller'n", skrævende, på de såkalte i-benkene (i av idrett) i friminuttene setter de karakterer på jentene som kommer opp og ned trappene. For å sette en stopper for dette er benkene fjernet, men de dukker stadig opp igjen på besynderlig vis.

Musikklinje-folka er muntre, og de er glade i hverandre. Jente-fenomenet "vi-gir-hverandre-klemmer-i-hytt-og-vær" har tilsynelatende påvirket guttene også. På denne fronten virker idrettslinje-elevene heller kjølige.

Mens alle andre elever på Molde Videregående Skole spaserer, sykler eller springer opp til Idrettens Hus, kjører toppidrettsutøverne med bil eller scooter. For så spasere, sykle eller springe rundt og rundt stadion, eller hva de gjør (jeg bør kanskje ikke uttale meg så mye om ting jeg ikke vet). Paradoksalt nok. Temmelig u-sporty, spør du meg.

For ikke å få dårlig kondis røyker ikke idrettselevene; de snuser i stedet. Dette gjelder først og fremst guttene. En av deres flere pussige metoder for å trosse alt som heter folkeskikk, er å hive snusen i taket (eller kline den andre steder); ferdigbrukt og dermed også nokså blaut og delikat. En primitiv form for å vise at de "ruler" gangene og garderobene. På linje med hundene som skvetter urin for å markere sitt territorium. Siden jeg det er vanskelig å spiller med kjeften full av snus, og når kondisen ikke betyr like mye for dem som for toppidrettsutøverne, er det mange på musikklinja som røyker.

Jeg har helt siden jeg begynte på Molde VGS vært så fascinert av disse digre gymbagene som idrettselevene bærer med seg over skulderen. Hva i granskauen er det de drasser på som tar så stor plass? tenker jeg. Er det julepressanger til meg? Musikkelevene bærer også på ting vi andre ikke gjør. Siden ryggen er opptatt av skolesekk og eventuell gymbag, må de ta fiolinen under armen og gitaren over skulderen. Heldigvis for dem har de egne skap (slik de har i USA).

Når musikklassene holder huskonsert er det vanskelig å få øye på en toppidrettselev. Det er fordi elevene fra idrettslinja simpelthen unngår å nærme seg denne musikalske og høysosiale forsamlingen. På grunn av denne og liknende faktorer har musikklinje-elevene særlig de siste par åra følt at toppidrettsklassene ser ned på dem. Det har de all grunn til å gjøre, for fysisk sett gjør de det.

Jeg legger merke til at altfor mange av elevene på skolen blir rammet av "uttrykks-epidemiene" som dukker opp til stadighet. Det er "lidelser" hvor man veldig ofte sier slike "utfyllingssetninger" man bruker for å fylle stillheten med når man ikke finner på mer å si. Folk sier det er i toppidrettsklassene de oppstår. Kanskje er det fordi et rikt ordforråd ikke er av interesse hos folk som springer etter en ball på ei gressplen. Når uttrykket er utbredt til samtlige ungdommer i byen slik at de samme blir gale hvis de hører det èn gang til, blir et nytt uttrykk satt til livet for å holde "uttrykkssyken" vedlike. Det som går nå for tida er: "Den e lei" og "mor di" og "kjip å få" (Dere er gjennomskuet, gutter!).

Russen fryder seg nok like mye hvert år, kan jeg tenke meg, når de kommer i hug elevene i 3I som må vente et helt år til de selv blir russ. De går fortsatt på videregående de, stakkarene, når de jamngamle studerer i store byer.

Til syvende og sist, når alt kommer til alt, er vi, elevene ved Molde VGS, glade i hverandre (i hvert fall sånn cirka). Det gjør ingenting om vi er forskjellige, for inni er vi like!