Vi slo opp døren og løp alt vi kunne gjennom skogen. Helt til vi kom til grus veien, da slakket vi ned, fant syklene våre og syklet ganske fort hjem, og stoppet ikke før vi var trygt hjemme på rommet mitt.

 

Mitt navn er Per Hauk, jeg bor med moren min i en merkelig by kalt Alpert.

Grunnen til at byen heter Alpert er at før i tiden sies det at det bodde en ond man kalt John Alpert. Han bodde i et stort hus i utkanten av byen.

Etter at han døde har huset vært ”hjemsøkt”, sies det i alle fall.

 

Meg og min bestevenn Pål Ravn bestemte oss en dag for å undersøke det ”hjemsøkte” huset i utkanten av byen. Så en lørdags ettermiddag satt vi oss på sykkelen og mot utkanten av byen der huset lå. Da vi kom fram var det begynt å bli mørkt.

 

Vi la fra oss syklene, og gikk gjennom skogen mot huset. Skogen var full av liv, fugler og andre dyr kunne høres overalt. Etter en liten stund var vi framme med foten av huset. Huset var stort og gammelt, det kunne ses at det ikke hadde vært folk her på mange år. Vi gikk mot inngangen, åpnet forsiktig døren, og gikk inn.

Inne i huset var det masse spindelvev og til var store forbauselse var det flaggermus der også. Det lignet et skikkelig spøkelseshus. Vi fortsatte inn i huset, og så om vi fant noe interessant.

 

Til slutt hadde vi bare kjelleren igjen, vi åpnet døren og gikk ned trappene.

Da vi kom til bunnen av trappen ble begge like overrasket, det var lyst og varmt her nede, her bodde det definitivt noen. Det gikk en kald bølge ned over ryggen min. Jeg ville bare komme meg ut derifra, men Pål ville undersøke litt nærmere.

 

Vi fant en hel haug med hermetikk mat, og annet skrot, utenom en liten kiste eg fant. Den var gull belagt, og hadde en fin lås som vi ikke fikk opp.

Vi tok den med oss og bestemt oss for å komme oss ut derifra. Plutselig hørte vi skritt i trappen. Vi lette desperat etter et sted og gjemme oss, vi endte opp bake noen kasser. Like etter kom en mørk skikkelse ned trappene. Jeg måtte nyse,

-Atsjo. Kom det fra meg, vi var oppdaget. Men mannen virket ikke som om han ville skade oss. Han bare spurte vennlig hvorfor vi var her. Vi sa at vi ville besøke han, noe som var en hvit løgn. Han tilbød oss te, og utrolig nok svarte Pål, for begge to. vi ble sittende i timevis og snakke med mannen. Han var en av sønnene til John Alpert, selv het han Sebastian Alpert.

 

Da vi skulle gå, takket vi for oss og reiste oss for å gå. Men han stoppet oss og sa: "Dere kan ikke bare gå no, no vet dere at jeg lever. No må dere bo her for alltid eller DØ."

 

Vi ble vettskremt. Og forsatte å gå, men han slo til meg. Da gikk begge til angrep på han. Sebastian kom til å snuble bakover og slå hodet i en stein, han var bevisstløs. Vi tok den lille kisten og løp opp trappene.