Hun så bort på han. Hvordan kunne han late som om ingenting var skjedd? Kunne han leve med det på samvittigheten? Kunne han virkelig klare det? Hun ristet på hodet av både anger og fortvilelse. Hun skulle aldri blitt med Lene på den festen. Hun burde holdt seg hjemme, men Lene var svært overbevisende der hun satt og prøvde å overtale en. Lurer egentlig på hva hun tenker nå, hun må vel også ha litt skyldfølelse? Hun tenker vel at det var bra det ikke var henne. Hun brydde seg sikkert ikke. Hun har tross alt ikke snakket til meg siden festen. Hun hadde kanskje ikke fått med seg hva som egentlig skjedde. Hun vil ikke snakke med meg så kanskje hun vet det, men egentlig ikke vil vite det og prøver å late som ingenting.

 

Sara satt å tenkte over disse spørsmålene som surret rundt i hodet hennes. Egentlig skulle hun ha fulgt med i timen og notert heftig av tavlen ettersom læren skrev noe viktig, men Sara var helt i sin egen verden. Hun hadde vært slik helt siden festen, ingen skjønte egentlig hva som var galt med henne eller hva hun tenkte på, men ingen brydde seg egentlig heller ikke. Sara var et menneske mange vist hvem var, men få brydde seg om henne. Hun hadde et fint liv, med mange bekjente rundt seg. Lene var hennes tetteste venn, men ikke hun en gang brydde seg nok til å spørre Sara hva som var galt og hva hun tenkte på. Hjemme var det bare en over arbeidet mor som Sara knapt nok så noe til. Moren var for opptatt med jobben for at hun skulle merke at det var noe galt med Sara. Ingen tok seg bryet med å spørre Sara hva som var galt, men Sara tok heller ikke til seg motet og fortalte det til vennene heller.

 

Hun skjønte vel at det var best å være stille om det lille feiltaket som skjedde mellom henne og Sindre på festen. Det var ikke bra at mennesker rundt henne fikk vite det. Sara viste ikke va de skulle si eller gjøre hvis de fikk vite noe. De kunne ta parti med Sindre og påstå at Sara lyger, men Sara løyg ikke. Hun hadde merker på armleddene og på det ene låret. Sigurd hadde sparket kneet ned i hennes lår der hun prøvde å komme seg løs fra grepene han hadde om handleddene hennes. Han hadde holdt henne fast lenge, så lenge at hun var helt slitt ut når han begynte å kle av henne buksen. Hun hadde brukt opp all energien på å komme seg løs, noe hun ikke klarte og kunne ikke gjøre noen motstand når han begynte å kle av henne. Hun prøvde å få fram ikke og nei, men det virket ikke som han viste hva de ordene betydde.Hun husket alt, fingrene hans som gle ned langs magen hennes. Hun likte overhode ikke hva dette utviklet seg til. Hun ville ikke dette, en vemmelig følelse steg i henne, hvordan kunne et menneske gjøre noe som dette mot et annet med menneske? Hun fortsatte å kjempet, men Sindre var for strek. Han trengte seg inn i henne. Hun kunne bare kjenne smerten vri seg i henne. Han holdt altfor hard i armleddene hennes og var veldig voldsom der han presset seg inn i henne. Sara bare lå der, hun klarte ikke å røre seg. Sindre var altfor tung og sterk, hun var maktesløs.

 

Etter en liten tid, som føltes som en evighet var han ferdig. Han trakk seg ut av henne i all hast, fikk på seg buksene og gikk ut av rommet. Sara ble liggene alene igjen, uten bukser og uten truser. Det gikk opp for henne sakte, men sikkert at hun lå på et fremmed rom nesten naken. Hun hadde vont i hele kroppen. Hun fant ikke trusene sine, men smatt buksen på uansett, her ville hun ikke være lenger.

 

Da hun hadde kommet ut av huset, braste hun sammen. Hun hadde grått hele natten. Hun skjønte egentlig ikke hva som hadde skjedd. Hun hadde sagt nei, men var det hennes feil? Hadde hun kanskje ikke sagt tydelig nok i fra at hun ikke ville det. Klasserommet føltes veldig trangt, luften ble ekstremt varm og ubehagelig. Hun for opp av stolen og gikk ut av klasserommet, det siste hun så der i fra var en forskrekket lærer. Hun vandret ut av skoleområdet. Hun viste ikke hvor hun skulle gå, hun tenkte gjennom plasser hun likte seg godt.

 

Etter mye om og men endte hun opp ved elveleiet. Det var en lite område i skogen der man kunne sitte ved elven. Det var det stedet Sara satte mest pris på i hele verden. Her kunne hun sitte å drømme seg bort til andre plasser. Og det var akkurat det hun gjorde nå også. Hun forestilte seg den mest roligste, vennligeste og vakre plassen i hele verden. Det skulle ikke bo mange der, og alle som bodde der skulle være hyggelige mennesker. Alle sammen skulle være hennes venner og ikke noen hun bare viste navnet på. Sara flyttet seg nærmere kanten til elven og slapp benen ut i vannet. Vannet hadde en behagelig varme i seg, med en lett strøm i som trakk litt i benene. Hun kunne ikke se bunden av elven der hun satt, den var for dyp. Hun hadde alltid ønsket å se bunden av elven, den var så hemmelighetsfull og spennende. Kanskje hun skulle finne ut hvordan den egentlig så ut.

 

Hun begynte å kle av seg klærne sine, bare undertøyet var på. Hun viste at strømmen var for stri for at hun skulle komme seg opp av elven igjen, men hun brydde seg egentlig ikke om det, for nå skulle hun se elvebunnen, kanskje var det en hemmelig inngang til et spennende sted som hun alltid har drømt om. Hun hoppet ut i elven, strømmen var stri, men akkurat passe stri. Det at elven var stri gjorde det lettere for Sara å komme ned til bunnen. Sara begynte å svømme ned over, for hvert svømmetak hun tok syntes hun at hun kunne se noe godt. Det ble veldig lyst, hun så bunnen den var det vakreste hun noensinne hadde sett, akkurat som en liten landsby. Akkurat som et himmelrike.

 

Hun kjente at hun ikke fikk puste mer, kroppen ville opp til luft, men Sara tvang den til å være nede på bunnen, hun ville være på bunnen, det var der hun likte seg. Sara forble på bunnen, sjelen hennes forble der, men kroppen ble funnet lenger nede i dalen der hun bodde. Sara fikk fred i sitt hjerte. På elvens bund.