Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Gutter gråter ikke

Gutter gråter ikke

Karakter: 5+

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.02.2004
Tema
Homofili


Den korte, men kraftige bygen var over. Men jeg var allerede gjennomvåt. Jeg frøs på bena, og buksene var tunge som bly. Genseren var våt ved ermene og rundt halsen, der regnjakken ikke dekket for regnet. Håret hang nedover, og vannet blandet seg med de salte dråpene som piplet ut fra øyekroken, der jeg løp nedover den siste bakken. Det var bra, for da så ingen at jeg gråt. Ingen så tårene mine. Ingen så følelsene mine. Det var bra. For gutter gråter ikke.

 

”Er du snart ferdig?” ropte mamma fra gangen. Jeg sto foran speilet og prøvde å fjerne rødfargen rundt øynene med mammas bruningskrem. Jeg måtte fjerne dogget fra speilet med ermet på den tørre genseren, for jeg hadde tatt en lang, varm dusj. Jeg var helt sår under øynene, og det var litt vondt å gni kremen inn. Ingen måtte se at jeg hadde grått.

”Jo da. Kommer snart.” svarte jeg litt surt. Jeg bannet lett og vasket kremen vekk igjen. Den var jo altfor brun, og det måtte ikke synes at jeg brukte damekrem. Jeg klinte litt gele i håret og låste opp badet. Så pilte jeg opp på rommet løp opp på rommet.


”Badet er ledig!” ropte jeg, halvveis i trappa. Mamma stilte seg i bunnen og kikket opp på meg.

”Du er tidlig hjemme igjen” sa hun. Jeg snudde meg ikke mot henne, for da ville hun se øynene mine. Jeg bare sto med fjeset mot trappa.

”Åge og faren skulle på hytta i helgen, så jeg måtte hjem for de skulle dra.” svarte jeg. Jeg var ikke noen god løgner, men hun sa ingenting.

 

Det var vanskelig å sovne den natta. Jeg la meg kl. 12 men sovnet ikke før i 2-3 tiden. Jeg lå bare og tenkte. Tenkte på vennskapet vi hadde hatt. Vennskapet som hadde gått i stykker. Hvorfor gjorde han dette mot meg?

 

To barn på hver sin huske. To glade barn som ler sammen. To venner som leker sammen. Jeg og Åge på hver vår huske. Vi hadde vært venner siden den gang. Fra vi var tre år hadde vi opplevd mye sammen. Vi har fått ros og ris. Gjort folk glade og sinte. Vært venner og uvenner. Lekt og kranglet. Vi hadde alltid vært bestevenner. Helt til i dag. Hva hadde skjedd med ham? Hvorfor ble han så sint?

Åge, min beste venn, var den første som hadde kalt meg det. Nigger. Vi hadde kranglet om en småting, så hadde han sprukket. Sendt meg på dør og skreket skjellsord etter meg. Nigger. Jeg gråt. Jeg var en fjorten år gammel gutt, og gråt. Gutter skal ikke gråte. Det er bare sånn. Gutter gråter ikke.

 

Det var mandag morgen, og første gang jeg ikke ville gå på skolen. Jeg følte meg helt elendig. Ville ikke treffe ham igjen. Jeg slapp skolen den dagen, for mamma hadde ikke tid til å ta tempen før hun gikk på jobb. Men jeg visste at jeg ikke kunne være hjemme i all evighet. Regnet pisket mot vinduet. Det var grått og kaldt ute og jeg kjente at magen vred seg. Dette handlet like mye om det han hadde kalt meg som vennskapet vårt. Nigger. Hatet han meg fordi jeg var adoptert og mørk i huden? Han hadde jo alltid akseptert det. Eller var det bare et ord han brukte for å såre meg?

 

 

Neste dag snakket vi ikke sammen. Så ikke på hverandre en gang. Jeg gjorde alt for å unngå ham. Vi hadde passet så godt sammen. Det perfekte vennskapet. Nå var vi det helt motsatte av venner. Fiender. Vi var blitt fiender.

Det fortsatte slik hele uka. Jeg satt alene hele dagen. Jeg visste at han også gjorde det. Mamma var begynt å bli bekymret for meg. Hun spurte hvorfor jeg ikke gikk til Åge gang etter gang. Og til slutt sprakk jeg.

”Han kalte meg nigger.” sa jeg. Mamma kikket på meg. Hun ble sprutrød i fjeset.

”Nigger!?” ropte hun. ”Kalte han deg nigger!? Jeg skal gå bort og snakke med ham med en gang!” Nei! tenkte jeg. Hva har jeg gjort? Selvfølgelig ville hun gå og si det til ham, og da var jeg blitt en nigger som sladret. Hun gjorde bare ting verre enn de allerede var.

Jeg begynte nesten å gråte. Men jeg gjorde det ikke. Bare nesten. Gutter gråter ikke.

 

”Hadres!” ropte Åge etter meg. ”Hadres! Vent!” Jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Han ville bare kommentere det om mamma. Solen skinte, og jeg var på vei hjem. Tøyskoene trakk til seg vann fra det duggvåte gresset. Men jeg stoppet som en lydig hund. Jeg var en lydig hund.

”Sorry” sa han. ”Sorry for det jeg kalte deg, og for at jeg har holdt meg unna deg.”

Jeg kikket bare på ham. Hvorfor trodde han at han bare kunne komme hit og be om unnskyldning sånn helt uten videre?

”Jeg gjorde det for å dekke over meg selv. Jeg var redd for at noen ville angripe meg, så jeg angrep deg istedenfor. Det var for å forsvare meg selv.” sa han.

”Hvorfor skulle noen angripe deg?” spurte jeg. Han svarte ikke før etter en liten pause.

”Jeg er homo.” svarte han. ”Jeg er homofil. Og ingen må få vite det.” Det ble stille en stund. En lang stund.

”Men hvorfor sa du ikke noe?” spurte jeg. ”Hvorfor har du holdt det hemmelig for meg?”

”Fordi alle hater homoer. De er annerledes. Og det som er annerledes er ekkelt. Tenk deg to gutter som kliner!” sa han litt for høyt. En gammel dame ved siden av oss kikket bort på oss. Det er litt ekkelt med to gutter som kliner ja, men det forandrer jo ikke noe for meg. De springer jo ikke rundt i gaten og skriker ut at de er homofile og legger an på alle av samme kjønn!

”Det er jo ikke noe galt i det bare fordi det er ekkelt” sa jeg til ham. Det så ut til at det hjalp. Ansiktet hans slappet av.  Han strakte frem hånden mot meg.

”Venner?” spurte han. Jeg la den mørke hånden min inni hans og klemte til.

”Venner!” sa jeg.

 

”Alle vet det!” sa han høylytt. ”Ingen andre visste det! Det må være deg!” Det var ikke jeg som hadde sagt det. Ikke til noen. Han må ha skrevet det i dagboka eller noe. Han var skikkelig sint.

”Alle hater meg! Alle vet at jeg er homo! To uker klarte du å holde på en hemmelighet. Så sprekker du! Det er det jeg kaller en god venn!” nærmest ropte han.

”Jeg sa det ikke til noen!” sa jeg til ham. Han hørte ikke etter. Han snudde seg og gikk litt bakover. Så snudde han seg til meg igjen.

”Dessuten er jeg ikke homo. Jeg bare kødda!” Han løy. Så snudde han seg igjen og gikk. Jeg så ham gå bortover før jeg snudde meg og begynte å gå. Da hørte jeg ham rope:

”Nigger! Jævla svarte nigger!”

 

Jeg gned vekk tårene mens jeg løp bortover, før den siste bakken til huset mitt. Ingen måtte se meg. Ingen måtte se at jeg gråt. Ingen måtte se tårene eller følelsene mine. For gutter må ikke vise følelser. Gutter gråter ikke…


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil