Klaus er schizofren, altså en med splittet personligheter. Klaus er den mer rolige typen, og den kanskje helt hyper fyren. Av en eller annen grunn heter han Svein på mandagene, onsdagene og lørdagene. På søndagene heter han Arne og han tror han er død. Resten av ukedagene er han helt normal, da gjør Klaus leksene, fiser, og hører på hva andre har å si.

Det rosa fjellet bak huset til Klaus, Svein og Arne, er et eventyrfjell. Det sier han uansett hvilken dag det er. Han tror det er Trollmenner, dverger, drager, Marilyn Monroer, et stort speil med vinger, som folk kan lese andres tanker med, og en stor skatt. Klaus er nemlig 11 år og han har allerede begynt å drikke, røyke, ta narkotiske stoffer og stjele. En dag han skulle stjele en pils på matbutikken, i dag heter han jo Svein, Svein tok den under jakka han løp mot utgangen , men så snubler Svein, pilsen knuser, og han skjærer opp hele hånden hans og dermed blir han fakket av ei dame i kassa. De ringer hjem til mora til Klaus, og ber henne å komme å snakke med dem. De ble enige i hvis dette skjedde igjen måtte Klaus på barnehjem.

Tre dager senere, eller på lørdag kunne ikke Svein dy seg, og han stjal igjen, han ble tatt, barnevernet ble involvert og nå måtte Klaus på barnehjem. Klaus løp alt det han kunne opp på rommet hans for å tenke. Men han visste ikke selv hva Arne og Svein tenkte. Han ble så frustrert og løp opp på det høye rosa fjellet bak huset hans. På vei opp møter han Melvin en stor grønn trollmann. Klaus trodde først ikke hva han så. Så han sa at han måtte bevise at han var en trollmann, Melvin sa litt hokus pokus ord og tryllet vekk sårene på neven. Lengre opp i fjellet møter han gubber og dverger. Han møter ei fin Marylin Monroe, og enda ei, og enda ei, osv. Plutselig så han det flygende speilet. Og han så dypt inn i det. Han så Svein sine tanker og Arne sine. Han så at Svein ikke ville noe vondt, og at han hadde tvangslidelser, og det var derfor han følte han måtte gjøre alt det gale. Klaus begynte nå å bli kjent med Svein og Arne. Og greie å snu dem til å bli normale. Klaus var så glad nå, og han fløy ned på speilet. Han fant nå ut at den store skatten var å finne igjen seg selv.