Hvis noen hadde spurt meg en uke før om jeg noen gang kunne tenke meg å være utro mot min mann,

ville jeg gispet et forferdet NEI! Men det var før jeg tok vikarjobben på byens advokatfirma. Og traff joan cload, en tjue år gammel franskmann med kullsvart hår og ishavsblå øyne. Jeg var fortapt den første gang øynene våre møttes.

 

La meg fortelle dere om hvordan en lite suksessrik men lykkelig gift kvinne, med et godt hjerte kan krysse en grense like lett som hun går inn i en klesbutikk, kjøper en bluse som hun vet hun ikke har råd til. Det skjedde med meg, jeg tror at det kan skje med enhver kvinne.

 

Livet mitt var helt normalt og rolig som enhver hjemmeværende husmors liv ville være, men det var før jeg traff Jean Cload. Jeg vokste opp i en liten by like utenfor Kristiansund som den eldste av tre søstre. Familien vår var en helt vanlig familie, man kunne nesten si at den var litt uvanlig til å være så normal. Pappa var sjefen på et av byens 3stjernes hotell, og mamma var hjemmeværende husmor. Jeg må være den eneste som syntes at jeg hadde en god barndom. Det var to år mellom oss tre søstere og jeg følte at Marte og Eva dyttet meg litt unna seg, litt søskensjalusi var det.

 

Foreldrene våre var to vidunderlige mennesker, de var alltid der for oss, på skoleavslutninger ballettforestillinger o.s.v.  Vi hadde også en drøss med tanter og onkler, søskenbarn, besteforeldre og venner. Som sagt ville jeg ikke protestere hvis en uventet spør meg om jeg hadde en god barndom. Det gode livet fortsatte gjennom ungdomskolen. Jeg var leder for skolens heiagjeng 3 år på rad, men jeg lot aldri populariteten gå meg til hodet, og elevrådsrepresentant to år på rad. Jeg følte at jeg var hyggelig mot alle og jeg lot alle være med, allikevel om de ikke var en i gjengen. Jeg hadde venner på alle kanter. Det var sånn jeg traff Bjørn Trent, og det var sånn vi ble forelsket. Bjørn var ikke den kjekkeste i klassen og den beste i gymtimene. Han var ikke med på noen form for sport, han var den pene nerdete gutten med brillene i parallellklassen min. Selvfølgelig syntes ingen av de andre jentene at Bjørn Trent var en kjekk gutt bak den gråe og nerdete skikkelsen. Jeg gjorde det heller ikke i begynnelsen men det var før skolen skulle ha en stor oppsetting av Romeo og Julie, jeg og Bjørn ble hovedrolleinnehaverne.

 

Først da vi begynte med den store oppsettingen av Romeo og Julie, som skulle bli øvet på i et halvt år, fikk vi sjansen til å bli bedre kjent men hverandre. Bak den tørre humoren hadde Bjørn verdens vakreste smil og de varmeste Ishavsblå øyne jeg noen gang trodde jeg skulle få se, der tok jeg feil.  Vi begynte å holde mye sammen og siden den dagen har jeg ikke sett på en annen gutt. Vi var så forelsket så lenge at vi giftet oss like før eksamen på Videregående. Etter videregående ville Bjørn studere videre, jeg orket ikke tanken på å ha hodet ned i skolebøkene enda tre år. Allikevel om jeg hadde toppkarakterer på Videregående. Jeg ville heller gjøre mitt for å tjene penger til den dagen familien vår kanskje ble større.  Så når tiden passet seg ville vi ha barn.  Når barna ble større kunne jeg kanskje ta et år med hodet støpt fast i skolebøkene.

 

Jeg vet at det høres litt utspekkuler ut, men på den tiden var det ikke noe jeg heller ville enn å være hjemme som ei skikkelig mor. Og det var akkurat det som skjedde. Jeg fant meg en deltidsjobb som assistent på byens advokatfirma. Bjørn studerte og fikk seg senere jobb på et forskningslaberatorium tretti kilometer utenfor byen. Vi flyttet inn i et lite hus som allikevel bar sitt preg på omgivelsene, og før det var gått et år var jeg gravid med den første datteren vår, Vilde. De første syv-måndene var de beste i mitt liv, til da. Jeg var i topp-form, og følte meg vakker, som om jeg var helt unik. Jeg hadde en kjærlig mann et barn i vente hva mer kunne en kvinne ønske seg?

 

Bjørn var den beste støtte spilleren min gjennom svangerskapet. Etter som jeg hadde mye tid til overs begynte jeg å male landskapsbilder. Jeg meldte meg på et malerkurs, det kurset hadde møter hver onsdag, og på de møtene dro vi ut på forskjellige steder hvor vi kunne male landskapsbilder. Bjørn satte stor pris på den interessen jeg hadde fått for kunsten. Jeg malte vakre bonde gårder, innsjøer alt som hørte til et landskap. Mens jeg malte satt jeg og drømte om hvordan det ville være å forelske seg igjen, jeg og Bjørn hadde jo vær sammen siden vi var seksten, er det noe rart at jeg ville forelske meg igjen? Så, da jeg var åtte måneder på vei ga læreren vår på å male kurset oss i oppgave å male det vi likte mest innen sport, hvorfor? Det var en veldig teit oppgave. Så, da jeg kom hjem satte jeg meg ned og bladet igjennom Bjørns mangfoldige sportsblader. Da jeg endelig fant den sporten jeg likte best begynte jeg å male, jeg elsket bildet jeg hadde malt. Men det gjordet ikke læreren. Jeg fikk høre den reglen om at å være gravid ikke var noen form for sport, han sa at jeg måtte komme tilbake når jeg visste noe om kunst. Jeg ble så å si sparket ut av kurset.

 

Tre uker, etter at jeg var sluttet på kurset hadde jeg malt tre bilder av meg selv som gravid. Jeg sendte inn bildene til en profesjonell kunstkjenner for å få høre om de var bra, det tok en uke så fikk jeg svar. Det stod med fet skrift: DU DUGER ikke!  Jeg malte febrilsk den siste måneden av svangerskapet, og da jeg fikk veer hadde jeg allerede malt 5 bilder. Da jeg kom hjem fra fødeklinikken ble bildene jeg hadde malt og brevet fra kunsteksperten lagt på loftet i en brun pappeske hvor det stod; må ikke åpnes, fare for sjokk! En liten spøk jeg og mannen min hadde det litt moro med. Men da Vilde ble eldre, og jeg kunne sove hele natten igjen, begynte jeg å male igjen når babyen sov om ettermiddagene. Etter som dagene gikk gledet jeg meg mer og mer over malingen min. Det var akkurat som om personene jeg malte ble virkelige, spesielt den franske fiskeren jeg hadde med på nesten hvert bilde jeg malte. Jeg brukte nesten et år på et spesielt bilde av den franske fiskeren, men jeg klarte det og var kjempe fornøyd med resultatet. Og det oppmuntret meg til å begynne med bilde nummer to!

 

Da Vilde begynte på førskolen hadde jeg malt fem bilder men det falt meg ikke inn å sende de inn til en kunstkjenner, for så å bli like skuffet som forrige gang jeg sende de inn til vurdering.  Det var morsomt å male, det var hobbyen min. Dessuten så jeg nå på meg selv mer som en kunst kjenner enn selve kunstneren. Hvordan kunne bildene mine være en stor konkurrent for de bildene som hang på veggene mine, og som var malt av store kunstnere? Men Bjørn mente jeg skulle ta malingen min mye mer på alvor og engasjere meg litt mer i hobbyen min. Han foreslo at jeg skulle melde meg på et nytt kurs på den lokale kunstskolen. Jeg hadde også hørt at den gamle læreren som ikke likte kunsten min hadde sluttet.  Jeg likte ideen hans. Men så klart gikk ikke noe sånn som jeg hadde tenkt det ville gå. Da det var på tide å melde seg på oppdaget jeg at jeg var gravid for andre gang. Og denne gangen var ikke svangerskapet så enkelt som da jeg gikk med Vilde. Jeg var kvalm og uvel de første fem månedene jeg skjønte med en gang at det var noe galt.

 

Da Vendela endelig kom til verden viste det seg at hun i motsetning til sin søster var en sutrete pappajente fra det øyeblikket vi tok henne med hjem fra sykehuset. Uansett hva jeg gjorde dyttet hun meg unna. Da jeg skulle mate henne begynte hun bare å gråte, så jeg måtte gi Bjørn flaska å gå min vei. Hun sov heller aldri mer en tre fire timer om natten. Jeg var utslitt hver dag når Bjørn kom hjem. Da hadde hun grått hele dagen. Men straks han kom hjem var hun i topp humør og var kjempefornøyd. Det virket faktisk som at hun bare var glad i faren sin. Kanskje Vendela var grunnen til at karrieren min ikke var på toppen på en skala fra en til ti? Det virket som om det var noe galt i alt jeg gjorde.  Livet mitt føltes som et tomt sted på et av bildene mine. Jeg hadde en vidunderlig ektemann som gjorde sitt for å stelle med familien. Når han var hjemme var han snill og omsorgsfull mot meg. Var det mye oppvask og noen gulv som måtte vaskes ba han meg om å gå opp å hvile meg mens han vasket. Og jeg elsket døtrene mine over alt på jord.

 

På den lille fritiden jeg hadde prøvde jeg å male igjen, men det var nyttesløst. Det var ikke bare det som var nyttes løst. Etter at døtrene våre hadde kommet til verden, hadde den romantiske flammen i ekteskapet vårt nesten blåst ut. Jeg elsket fremdeles Bjørn og jeg visste at han elsket meg, men spenningen var borte. Unger, vasking og skittentøy hadde fjernet en hver romantisk trå i forholdet vårt. Og nå som det ikke fantes romantikk i forholdet vårt hvordan skulle jeg da male om følelsene våre? Ikke det at jeg manglet fantasi.

 

Når jeg lå ved den snorkende mannen min om kvelden, drømte jeg om hvordan det ville være å forelske seg igjen. Endelig begynte Vendela på førskolen, og jeg fikk mer fritid. En dag da jeg holdt på å rydde på loftet fant jeg de gamle bildene jeg hadde malt av meg selv da jeg var gravid med Vilde. Jeg fant også det gamle brevet fra kunst kjenneren, det vekket bare gamle og vonde minner. Jeg så på bildene og ble positivt overrasket, det var noen kjempe gode malerier. Så jeg bestemte meg for å male igjen. Fra den dagen av malte jeg mens jentene var på skolen. En dag da jeg bladde gjennom avisa så jeg en annonse om en malegruppe som skulle møtes to ganger måneden. Jeg samlet alt hva jeg hadde av mot og gikk på det neste møtet deres.

 

Jeg følte meg hjemme blant alle kunstelskerne.  Så jeg begynte å gå regelmessig på møtene deres. Alle oppmuntret meg, men de var heller ikke redde for å si i fra hvis noe var stygt. Takket være deres hjelp, fikk jeg meg selv til å sende bildene mine til en kunstkjenner. Det var på den samme tiden som jeg tok vikar jobben på byens advokat firma for å tjene noen ekstra kroner. Dessverre hadde jeg ikke helle med meg når jeg sendte bildene mine til mange forskjellige kunstkjennere. Men ingen av dem var interessert i å stille ut bildene mine. Noen av kunstkjennerne la med et hyggelig brev hvor det stod at jeg viste noen lovende takter. Og det gjorde at jeg ikke ga opp men holdt istedenfor motet oppe. Den høsten tok jeg vikar jobben på byens advokat firma. Det gikk greit nå som begge jentene gikk på skolen. Vendela gikk i første klasse, og Vilde var en stolt og langbent 6. klassing.

 

Allerede den første dagen på byens advokat firma som ble kalt Zipu, traff jeg Jean Cload, og hjertet mitt danset tango. Jean Cload var en tro kopi av den franske fiskeren i bildene mine. De hadde mye til felles, ishavsblå øyne, høy og mørk og det beste av alt; han var fransk! Men han snakket veldig godt Norsk, med en spennende aksent, selvfølgelig! Ikke det at jeg hørte så mye på den vakre stemmen hans, han snakket jo knapt til meg den første dagen. Han var vel litt sjenert, trodde jeg. Men hver gang jeg gikk forbi kontoret hans smilte han til meg å så meg i øynene. Jeg hadde ikke den største jobben på Zipu, jeg jobbet som resepsjonist. Derfor var det enkelt for meg å gå små ærend rundt om på spesielle kontorer. Jeg visste ikke så mye om firmaet Zipu da jeg startet der, bare at det hadde noe med advokater å gjøre. Det var over 100, ansatte over hele bygningen. Men der jeg jobbet var det bare 10 ansatte, for der var det ikke så mye papirarbeid. Den første fredagen jeg jobbet der, var bare noen av de ansatte på jobb, og alle, bortsett fra Jean Cload var ute for å spise lunsj sammen. Jeg var nervøs over tanken på at vi var de eneste som var igjen på jobb i denne etasjen.

 

Fantasien min løp løpsk, jeg så for meg selv at jeg lokket ham til meg for så elske med meg på skrivebordet. Det var færre papirer enn vanlig, og jeg var ferdig med alle rutiner oppgavene mine. Jeg satt ved pulten min og tegnet en skisse over en romantisk hendelse, og selvfølgelig var Jean Cload med i den. Plutselig hørte jeg skritt i korridoren. Jeg stivnet og  igjen danset hjertet mitt tango. Jean Cload kom ut i resepsjonen. Han smilte ikke til meg, og virket temmelig blek. ”Hvor er Charlotte, Beate?” Da snakket han om den vakre kvinnelige direktøren for firmaet, og jeg var den vesle nerdete resepsjons jenta i hans øyne. ”Hun gikk ut til lunsj opplyste jeg. De gikk alle sammen. Er det noe i veien?” Han ristet på hodet og ga meg et lite smil. ”Jeg har en uutholdelig hodepine så jeg må gå hjem, kan du si i fra til Charlotte?” ”Selvfølgelig,” sa jeg. Han smilte og gikk ut av kontoret. Jeg så på ham da han forsvant ut av døra, åh Jean Cload! La meg få ta meg av deg! Jeg har lest at det beste for å kurere en hodepine er en rask runde i høyet! Hvordan kunne jeg engang ha tenkt tanken? Jeg følte med en gang skammen over det jeg hadde tenkt. Men jeg kunne ikke slutte å tenke på den sexye franskmannen. Og det skadet jo ingen så lenge det var noe jeg bare tenkte! Men likevel kunne ikke klokka bli fem fort nok for meg nå som Jean Cload hadde snudd hodet hjem over.

 

Resten av helgen satt jeg bare og gledet meg til mandagen. Jeg håpet at Jean Cload var blitt frisk igjen. Det første jeg gjorde når jeg kom på jobb mandag morgen var å løpe et ærend forbi kontoret hans, og ble lettet da jeg så lyset var på.  Han så opp og smilte, jeg er sikker på at jeg stod i døråpningen minst et minutt. Jeg sa hei, og merket hvor jeg rødmet. Jeg hørtes ut som en forelsket tenåring. ”Går det bra med hodet ditt?” spurte jeg. ”Ja… Det var ei ille hodepine, har du hatt en fin helg?” spurte han. ”Ja da, den var helt grei, mannen min jobbet så jeg var alene med jentene, forresten har du barn?” Han så på meg med et rart uttrykk og svarte, ”jeg er ikke gift.”  Da la jeg merke til det kjærlige glimte i øynene hans. Å, gud! Jeg ønsket at jeg bare skulle forsvinne. Han trodde sikkert at jeg var en dame utgått på dato, som var ute etter å vite sivilstanden hans. Jeg er sikker på at han skjønte at jeg flørtet med ham. Det var vel det han syntes var så morsomt! Jeg synes jeg ser mannen min sa jeg, og løp ned korridoren. Hva var det jeg holdt på med? Jeg var en gift kvinne. Jeg visste jo ikke engang hvilken mann dette var. Han så jo helt ut som mannen fra bildene mine, betydde det ikke at jeg kjente ham da?

 

 Om ettermiddagene når jeg kom hjem fra jobb, ble jeg møtt av mannen og jentene mine. Hvorfor følte jeg ingen glede av dem? Det samme skjedde om kveldene da jeg lå ved siden av ektemannen min og fantaserte om Jean Cload. Jeg tenkte at vi hadde lidenskapelig stunder sammen, og at jeg gikk inn på kontoret hans med et brev. Øynene våre møtes, og blikket hans er opphissende og lengselsfullt. Han spretter opp og tar meg i armene sine min kropp i mot hans sterke og muskløse kropp.

 

"Beate?!” Jeg så forvirret opp Charlotte, den unge, vakre, blonde, direktøren stod ved pulten min med et merkelig smil rundt munnen. ”Du var vel ikke helt med i denne verden nå!” ”Å, jeg er virkelig lei meg, det skal aldri skje igjen.” Jeg ble helt rød i ansiktet. ”Hva kan jeg gjøre for deg?” Spurte jeg febrilsk. ”Jeg ville bare si at jeg drar på et møte i Oslo og blir antagelig borte hele ettermiddagen. Vet du hvor Mette er?” Mette var sekretæren hennes. Jeg gikk på kontoret til sekretæren hennes og sjekket PC-en hennes, ”hun er ute til lunsj. Og jeg tror hun nevnte noe om en tannlegetime hun hadde i dag.” Akkurat da kom det fire ansatte ut i resepsjonen. Vi går til lunsj nå sa Morten, den rødhårete avdelingssjefen. Charlotte himlet med øynene og så leende på meg. ”Det ser ut som du Beate må være avdelingssjef i dag. Jo, forresten Jean Cload er her opplyste hun.”  Charlotte lo. ”Som jeg sa må Beate ta seg avdelingen i ettermiddag, og hvis Jean Cload lager noe bråk om det er det bare å si at jeg bestemte det.” Leende forlot de kontorene alle fem.

 

Jeg sjekket avtaleboken mens pulsen min nådde femti kilometer i timen. Det viste seg at jeg og Jean Cload var de eneste som var på jobb på denne avdelingen. Jeg visste ikke hva jeg trodde eller tenkte, eller om jeg var ved bevissthet. Kanskje jeg bare fulgte instinktet mitt? Uansett, jeg forlot det lille kontoret mitt iført en drakt som ikke passet til kontorbruk. Kanskje det var fordi det trange skjørtet med splitt opp til låret klynget seg til kroppen min. På et nivå visste jeg at jeg tenkte på Jean Cload når jeg kjøpte den drakten. Den kledde meg godt, og jeg følte meg veldig sexy i den. Spesielt når jeg hadde på høy hælte sko til.

 

Jean Cload så opp da jeg viste meg i døråpningen. Jeg så lengselsfullt i øynene hans. Jeg merket at jeg skalv litt da jeg gjorde det. Han var utrolig kjekk der han satt i rød genser og jeans. ”Hei,” smilte jeg. ”Jeg lurte på om det er noe jeg kunne gjøre for deg?” Han smilte igjen. Et mørkt øyenbryn hevet seg. ”Tenker du på noe spesielt?” Jeg kjente jeg ble varm i fjeset. ”Jeg kjeder meg forstår du,” stammet jeg. ”Jeg er ferdig med alle oppgavene mine. Så jeg bare lurte på om det var noe jeg kunne gjøre for deg.” Han lente seg tilbake i stolen, ”ja, kan du diktere et brev til meg, jeg snakker godt norsk, men det er litt vanskelig å skrive det.” ”Selvfølgelig,” svarte jeg litt desperat. ”Sett deg så skal jeg samle tankene mine,” sa han. Jeg ble helt varm da han reiste seg. Jeg satte meg ned og fant fram en blyant og et stykke papir. Jean Claud begynte å gå fram og tilbake i det lille kontoret hans, mens han dro hendene sine gjennom det kullsvarte håret sitt. Til slutt begynte han å dikte et langt, kjedelig brev om en sak en av advokatene i firmaet holdt på med.  Det spilte ingen rolle hva det handlet om; jeg var helt oppslukt av stemmen hans. Jeg hadde fylt en hel side med tegn da han stoppet for å se hva jeg hadde skrevet. Jeg satt helt urørlig.

 

Hjertet mitt danset nok en gang tango da jeg kjente duften av den maskuline aftershave duften fra ham, jeg var nesten sikker på at han hørte det. Han var så nær at jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot nakken min. Hvis jeg bare hadde snudd meg ville munnen min bare være noen få centimeter unna de maskuline leppene hans. Jeg mistet grepet på blyanten. Den falt ned på gulvet og trillet under skrivebordet.

Å, jeg beklager.

 

Jeg skjøv stolen bak meg for å få tak i blyanten. Men Jean Claud lå allerede på fire med hendene under bordet. Jeg fikk tak i den først, men sekunder etter lå Jean Clauds hånd på min.

Det var en gnist mellom oss. Øynene våre møttes, og ingen av oss klarte å trekke blikket til seg. Vi rørte oss ikke. Vi bare stod der på alle fire og stirret på hverandre. Jeg kjente blodet banke i årene. Det så nesten ut som at tiden stod stille. Så lente Jean Glaud seg mot meg, jeg følte meg trukket mot ham som om han var en magnet eller noe. Det var umulig for meg å trekke meg unna nå!  Før jeg visste ordet av det, møtte leppene hans mine, og jeg kjente tungen hans leke med min. Jeg overga meg til fienden uten videre. Jeg var fortapt fullstendig forhekset av ham. Vi reiste oss sakte uten å slippe hverandre. Han strøk en hårlokk bort fra ansiktet mitt. Jeg stirret opp på ham og jeg våget nesten ikke å puste.

Hva nå? Han tok et skritt mot døren.

 

Et øyeblikk følte jeg et snev av lettelse, men så følte jeg skuffelsen.

Han satte en stopper for galskapen, og det var det riktige å gjøre men…

Men han gjorde ikke det… Han lukket og låste døren, og hjertet mitt begynte å danse tango som besatt igjen. De blå øynene hans glittret da han kom til bake mot meg. Jeg sukket lavt og så skjøv håret bort fra halsen min så den ble helt naken. Han bøyde hodet og lot små kyss hagle over huden min, før han tok meg i armene sine og kysset meg lidenskapelig.

Å, Jean Claud! Du er blitt levende for meg!

Det er sånn det skal være!

 

Uten å ta munnen fra min, bøyde han meg over skrivebordet sitt, og jeg kjente de varme hendene hans under skjørtet mitt. Jeg var så forferdet at jeg ikke klarte å tenke klart. Ikke en gang da han tok av meg strømpebuksen min og åpnet sin egen buksesmekk.

Han sa ikke et ord, og det gjorde ikke jeg heller. Vi var som to ville tigrer. Det var som om ikke noe annet i verden eksisterte, bare trangen om å bli forent.

Fantasien min om at Jean Claud elsket med meg på skrivebordet var blitt virkelighet. Det var fort overstått men veldig vakkert. Jeg hadde aldri vært sammen med noen andre enn mannen min før, og selv om jeg trodde at vi hadde et godt sexliv, hadde det aldri vært som dette. Jeg hadde aldri trodd det ville være sånn.

 

Og dette var bare begynnelsen. Da Jean Claud gikk den ettermiddagen, slapp han en rosa lapp på pulten min.

Jeg vil ha deg igjen, her er adressen min. Vær så snill å møt meg der etter arbeidstid.

Etter akten forsøkte jeg å rette på den krøllete drakten min før jeg gikk på plassen min. Jeg hadde verdens verste samvittighet når jeg tenkte på Bjørn og jentene. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Det var slett ikke likt meg. Jeg hadde aldri før blitt styrt av lidenskap. Det var galskap, og det skulle aldri, aldri, skje igjen. Men med det samme jeg leste lappen fra Jean Claud, begynte hele kroppen min å skjelve, jeg måtte møte ham. Med en veldig stor klump i halsen ringte jeg hjem, Bjørn tok telefonen med en gang.

 

Hei, begynte jeg.

Skyldfølelsen var tung, men det hindret ikke meg i å lyve.

Jeg trodde ikke du var så tidlig hjemme. Jeg tenkte meg en tur på kjøpesentret etter jobb, det kan ta et par timer. Kan ikke du og jentene bestille pizza?

Det er i orden det kjære. Ser deg i kveld da.

 

Akkurat som jeg hadde ventet, Bjørn var grei og forståelses full.

Han hadde ikke en mistenksom tanke i hodet. Og det ga meg enda dårligere samvittighet, men ikke dårlig nok! Så klart!

 

Et kvarter senere forlot jeg kontoret, og Jean Claud møtte meg i døra, han var utrolig kjekk i joggebukse og singlet. Håret hans var helt vått etter dusjen, og den herlige lukten av Boss omga ham.

Han ba meg inn og låste døra etter meg.

Vil du ha en drink, spurte han. Øynene hans gled over kroppen min og det kjentes ut som om jeg fikk feber.

Det var som om jeg var en av personene i bildene mine. En sexy, heltinne, en singel kvinne som var veldig tiltrukket av den mannlige helten. Og denne nye kvinnen gjorde ting Beate Trent aldri ville drømt om å gjøre.

 

Jeg gikk enda nærmere ham og, lot fingrene mine gli over den mandige overarmen hans. Jeg trenger ikke noe å drikke, mumlet jeg, uten å ta øynene fra ham. Da lot hendene mine gli over brystkassen hans kjente jeg hjerte hans banke veldig fort.

Bare deg, Er alt jeg trenger Jean Claud! Han smilte og krummet hendene sine rundt bak enden min og presset seg mot meg, sånn at jeg kunne kjenne varmen og styrken fra manndommen hans. Da han la munnen over min, var jeg nok engang fortapt.

 

Forholdet vårt varte ut måneden, og ja, jeg hadde dårlig samvittighet. Spesielt når jeg lå i sengen med mannen min. Og når jeg hjalp jentene med lekser eller annet. Jeg hadde dårlig samvittighet hele tiden jeg var hjemme! Men med det samme jeg kom på kontoret og så Jean Claud, forsvant den rett ut av vinduet, og jeg klarte ikke tenke på annet enn vårt neste øyeblikk sammen. Vi elsket på kontoret hans når alle var ute, noe som utrolig nok skjedde et par ganger i uka. Når vi ikke klarte vente på neste stund, passet vi på at vi hadde pause samtidig og så satte vi kursen mot leiligheten hans, som heldigvis ikke lå så langt unna.

 

Noen ganger møttes vi etter arbeidstid… Etter at jeg hadde lagt igjen nervepirrende beskjeder på telefonsvareren, beskjedene lød, jeg må jobbe overtid, eller, jeg har noen ærend. Og det står gryterett i kjøleskapet, så dere trenger ikke vente på meg.

I helgene sørget jeg for å lage retter som lett kunne varmes opp. Jeg sa selvsagt til meg selv at jeg gjorde det for å gjøre det, lettere for meg selv. Etter som jeg hadde så lange arbeidsdager, men sannheten var jeg gjorde det for at jeg kunne tilbringe mer tid sammen med Jean Claud uten å måtte bekymre meg for at familien ikke skulle få middag. Svært sjenerøst, ikke sant?

Min eneste unnskyldning er at jeg var helt forhekset av Jean Claud den gangen.

Jeg begynte til og med å vurdere om jeg skulle skaffe meg fast jobb på advokatfirmaet. Jeg visste at Charlotte var ute etter en fast resepsjonist. Ja, jeg var forbauset over at de ikke hadde funnet en ennå. Kanskje de håpet at jeg skulle bli? Selv om samvittigheten fortalte meg at det var det verste jeg kunne finne på, visste jeg innerst inne at jeg ville takke ja hvis jeg ble spurt.

Det var derfor jeg ble så sjokkert mandag morgenen da Mette, sekretæren til Charlotte, kom inn med en vakker blondine og presenterte henne som den nye resepsjonisten. Du får lære henne opp denne uken Beate, smilte Mette. Et øyeblikk klarte jeg ikke annet enn å stirre på henne. Jeg hadde vært så sikker på at de skulle be meg om å fortsette. Men så husket jeg manerene mine, og tvang frem et smil. Ikke noe problem, svarte jeg.

 

Slå deg ned, Sandra, så setter vi i gang med det samme. Jeg innså fort at det ikke kom til å bli fortalt blondinevitser om den nye resepsjonisten. Visst var hun søt og attraktiv, men Sandra var også smart og intelligent. Etter en time svarte hun telefoner, som om hun ikke hadde gjort annet i livet. Etter en uke hadde hun taket på nesten alle oppgavene som krevdes av en resepsjonist.  Det var sjelden hun trengte å søke råd hos meg. Jeg ville hate henne men klarte det ikke. Hun hadde en, munter personlighet som var umulig og motstå. Jeg visste at hun kom til å bli elsket her, da jeg tenkte den tanken ble hjertet mitt tungt som bly.

 

Hva ville skje med meg og Jean Claud etter fredag? Kunne vi fortsette forholdet vårt? Var det det jeg var for ham? Bare et Rundtom forhold. Etter og hatt sex med Jean Claud i tre uker, hadde jeg overbevist meg selv om at det jeg følte for ham var mer enn begjær. Han var helten i bildene mine som var mitt liv. Jeg måtte jo være forelsket siden jeg forrådet ektemannen og familien min.

Bare kjærlighet kan få noen til å oppføre seg sånn.

 

Klokken nærmet seg tre onsdag ettermiddag. Sandra taklet resepsjonen, og jeg hadde ikke vært sammen med Jean Claud siden fredagskvelden. Da jeg kom på jobben om morgenen, hadde jeg håpet vi kunne avtale en lunsjpause sammen, men han hadde forsvunnet alene ved ett-tiden uten å si et ord til meg.

 

Jeg er tilbake om noen minutter sa jeg til Sandra og satte kursen mot Jean Clauds kontor.

Men han var ikke der.

Men pc'en, hans stod på, så han var nok i bygningen. Jeg fortsatte mot pauserommet. Da jeg nærmet meg hørte jeg mannestemmer og latter der inne fra.  ”Jeg vedder hundre kroner på at du Jean Claud kommer i trusa på den nye blondinen innen fjorten dager”. Det var stemmen til Morten den rødhårete avdelingssjefen. Jeg stanset, og ble stående å lytte.

Hjertet mitt stanset mens jeg ble stående å vente på Jean Clauds svar.

Å, Morten… Du gir meg praktisktalt pengene dine. Husker du ikke hvordan det gikk når det gjaldt Beate?

 

Jeg ble iskald da jeg hørte navnet mitt. Jeg lente meg tilbake mot veggen og forsøkte å tvinge kvalmen til å komme til bake.

Jean Claud lo.

Hvordan kunne jeg vite at hun var en hore? Dere så alle hvordan hun var første dagen. Håret satt opp i en topp, som om hun skulle være en snerpete bibliotekar.  Blusen kneppet helt opp til kragen.

Langt skjørt og lave hæler. Det var først når hun la øynene på deg hun dukket opp med miniskjørt og ettersittende kjoler. Hvordan kunne jeg vite at lesehesten skulle forvandle seg til en mannespiser? Det er nok derfor de kaller meg babemagneten! Flirte Jean Claud. De, lo begge to. Så senket Morten stemmen. Hvordan var hun Jean Claud?

Selv om jeg ikke så ansiktet hans hørte jeg smilet i Jean Clauds stemme da han svarte på Mortens spørsmål.

Hun var et temmelig hett stykke. Hun kunne rett og slett ikke få nok.

 

Ansiktet mitt brant av skam. Jeg snudde meg og snublet tilbake til resepsjonen. Sandra så opp med de mørkeblå øynene sine, hva er det Beate? Jeg føler meg dårlig mumlet jeg. Si fra til Mette og Charlotte om at jeg drar hjem, er du snill. Det skal jeg. Hun virket bekymret. Jeg håper det snart går over.

På en måte klarte jeg å komme meg hjem. Men jeg husket ikke noe fra selve kjøreturen. Klokken var ikke mer enn halv tre, så jentene var fortsatt på fritidshjemmet. Bjørn skulle hente dem på vei hjem fra jobben.

Jeg var glad for at huset var tomt. Det var ikke noe jeg ønsket mer enn å begrave meg under dyna, og gråte over ydmykelsen. Og skyldfølelsen.

 

Jeg hadde satt familien min på spill på grunn av playboyen Jean Claud. Og jeg hadde sikkert ofret alt hvis jeg ikke hadde overhørt den nervepirrende samtalen på pauserommet. Jeg hadde ofret alt hvis Jean Claud hadde gitt et lite hint om at han, ville ha et forhold.

Hva slags kvinne var jeg?

Som vraket mannen som elsket meg?

Som tok sjansen på å miste døtrene sine?

For begjær og lidenskap?

Og hva nå?

 

Jeg kunne glemme Jean Claud. For nå var jeg kommet til fornuft. Jeg var en idiot som hadde som hadde latt begjæret blinde all dømmekraft.

Skulle jeg tilstå overfor Bjørn? Eller holde det for meg selv? Og nå som det har gått tre år, siden jeg møtte Jean Claud, har jeg ennå ikke fortalt noe til Bjørn, og ja det knyter seg i hjertet mitt når han sier at han aldri vil gjøre meg noe som vil gjøre vondt.

Skjønner? En dag vil jeg kanskje fortelle Bjørn om min lille erotiske lekekamerat. Jeg tror at en gang vil hjertet mitt briste og alle ord og tanker vil falle ut. Ikke nå, men i nærmeste fremtid! Husk ikke fall i hendene på fienden... Han kan være rett foran nesen på deg, tro meg jeg vet.