En kald og våt høstdag våkner Vegard opp med svette på pannen. Det er onsdag og han skal på skolen. Moren hans roper på ham "Vegard du må forte deg! Klokka er mange! Du skal på skole! Vegard hører du meg?" Vegard sukker stille før han reiser seg opp fra senger og går sakte mot døren. Han hatet skolen. Han hatet den mest etter en gutt i klassen over han som het Jon. Jon slang alltid dritt som han ikke greide å forsvare seg mot. Den eneste vennen Vegard hadde var Inge. Inge ble også mobba av Jon og gjengen hans. Det var vel derfor de var blitt venner tenkte Vegard. "NÅ MÅ DU SE TIL Å FÅ OPP DAMPEN!" skrek faren hans så Vegard skvatt og nesten snublet i skolesekken sin. Vegard gadd ikke å svare. Han bare tok på seg noen klær og slang på seg sekken før han syklet av gårde mot skolen.

Veien var lang og flat. Han bodde på en gård langt unna noen andre, så han traff nesten ingen andre på skoleveien. "Hvorfor må alt være så vanskelig i livet?" tenkte Vegard for seg selv. Han skulle ønske han også kunne være "en av de kule" som de kalte seg selv. Da han kom fram til skolen sto Jon og gjengen hans klare til å mobbe han. "Næmmen er det ikke den lille bondegutten vår?" sa Jon høyt så alle kunne høre det. "Kall meg hva du vil, jeg er bare glad jeg ikke er så høy på pæra at jeg ikke kan greie å overleve uten en gjeng jeg knapt kjenner!" sa Vegard, overrasket over seg selv. Han greide å ta igjen på Jon, men gledesbølgen varte ikke lenge. Jon kom raskt mot han sammen med et par andre høye gutter. Jon var nærmest to hoder høyere en Vegard. "Så snørrungen har lært seg åssen man tar igjen med ord? La oss se hvordan du takler dette!" skrek Jon rett før han kjørte en hard høyre sving rett i nesa til Vegard. Vegard datt med blødende nese ned på bakken. "Tenkte meg det ja. Ikke så flink med hendene nei." Sa Jon hånlig. "Du får si ifra når du blir det så jeg kan banke deg senere med god samvittighet." Duren med kakling og latter som sakte ble borte etter hvert som Jon og gjengen hans gikk vekk irriterte Vegard noe grusomt. Han fikk lyst til å slå til et eller annet.

Inge kom løpende bort til ham "Hva har skjedd?" han hjalp han opp og gav han et lommetørkle til å pusse nesa med. "Det var den drittsekken Jon!" halvgråt Vegard. "Vi må begynne å ta igjen mot den forbanna tullingen!" sa Inge med forakt i stemmen.

I første time tenkte Vegard og Inge på noe som å slippe en stor stein i hodet på Jon fra taket hans når han kom hjem, men det ville nok blitt litt vrient. "Vi kan jo bare leie en eller annen torpedo til å banke han for oss?" foreslo Inge. "Nei, vi trenger noe som driter han ut!" sa Vegard. "Hva med å putte litt avføringsmiddel i brusen hans mens han gjør noe annet?"

Vegard og Inge snudde seg. Det var Ida i klassen til Jon. Hun satt og smilte lurt. "Jeg hater han like mye som dere. Han prøver seg på meg hele tiden selv om jeg sier at han er en selvopptatt drittsekk!" Det var en genial ide. Selv Vegard og Inge måtte innrømme det. "Nei det var ikke så dumt!" sa Inge

"Da hadde han jo virkelig dritet seg ut!" "Genial ide!" sa Vegard. Neste dag hadde Vegard, Inge og Ida vært på apoteket og fått en hel pakke full med hurtigoppløsende avføringstabletter. "Hvis vi tar oppi en vil han kanskje holde på i en dag eller to." sa Ida Det sto "ekstra sterke tabletter" på innpakningen. De gikk inn i kantinen der hvor Jon satt med resten av gjengen. "Hvis du ikke er bedre til å forsvare deg før skolen slutter så får du deg en trøkk, bondepyse!" skrek Jon høyt. Man trengte ikke å være noen professor for å skjønne at det var Vegard han snakket til, men Vegard var ikke det minste redd. "Vi får se Jon, vi får se!" sa han tilbake. Jon ville si noe tilbake siden han ikke fikk skremt Vegard, men han lot det være. "Jeg gleder meg til å se ansiktsuttrykket til Jon etter han har tatt den pillen!" hvisket Inge. "Ikke ta seieren på forskudd" sa Vegard "Først må vi få vekk Jon fra brusen sin og det er ikke så lett." Vegard og Inge sukket "Men jeg har en plan!" hvisket Ida. Hun gikk litt bortenfor bordet til Jon og gjengen hans og hintet til Jon at han skulle komme bort til henne.

Han reiste seg selvfølgelig med en gang og nesten småjogget bort til henne. Gjengen hans fulgte han med blikket. Vegard og Inge tok opp pakken med pillene "Hvor mange?" spurte Inge. "Hva?" spurte Vegard. "Piller! Hvor mange piller?" "Ta fem!" sa Vegard. "Vil ikke det gå litt utover magesekken hans?" nølte Inge. "Det får vi se, jeg kan ikke love noe!" lo Vegard stille. De snek seg bak Jon's gjeng og tok opp brusen til Jon. De slapp fem piller gjennom tuten på flasken før de løp litt vekk for å se på hva Ida holdt på med. Hun sto og smilte til Jon mens han snakket, men det virket ikke som at hun syns det var noe gøy å prate med han. Hun oppfattet etter at Vegard hadde plystret på henne at de hadde gjort jobben. Hun avbrøt hele praten med Jon uten å si noe som helst. Det gjorde Vegard veldig glad å se Jon dumme seg ut da han ikke hadde noen andre å  prate med. Han gikk bort til gjengen sin. "Hva var det med hun?" spurte en gutt i gjengen. "Jeg gadd ikke å prate med hun mer." løy Jon. Han lente seg tilbake og tok en stor slurk med brus. Magen til Vegard gjorde et hopp. Han hadde aldri hatt det så gøy før i hele sitt liv. Jon tok resten av brusen i en slurk og så litt rart på den. Han skjønte at brusen ikke var helt normal. Litt senere på dagen begynte Jon å se litt blek ut. Vegard, Inge og Ida fulgte han med blikket for de ville ikke gå glipp av all moroa. Jon sto sammen med gjengen sin og pratet, og Vegard, Inge og Ida prøvde å overhøre det de kunne. Egentlig så var det bare gjengen som pratet for Jon bare sto der og holdt på magen. "Jeg stikker opp på dassen jeg!" sa Jon plutselig. Gjengen hans så litt rart på han etter at han gikk. "Er'n sjuk eller?" sa en stor gutt som sto i gjengen. "Så litt sånn ut!" sa en annen. Vegard begynte å le stille "Pillene begynner å virke!" sa han. "Nei virkelig?" sa Inge. "Etter fem tabletter ville selv en elefant fått problemer med å stå oppreist!" "Kom! Vi følger etter han og ser hva som skjer!" sa Ida. De løp sakte etter Jon som egentlig jogget litt selv. Da han kom fram til doen, greide han ikke å få åpnet døren. "Opptatt!" kom det inne fra doen. Jon så helt desperat ut. Han sto utenfor døren og ventet en stund. Han greide vist ikke å stå helt stille.

"Hei, Jon!" sa en jente som gikk i klassen hans. "Hei!" sa han kjapt. "Blir du med ned i kantinen?" spurte hun. Jon så ut som at han kunne kastet henne ut av et vindu akkurat da.

"Nei!" sa han ganske så sinna. "Hvorfor ikke?" spurte hun forundret. "Jeg vil ikke!" sa han høyt. Flere jenter kom bort. "Hva er det som skjer?" spurte en av jentene. Da greide ikke Jon å holde seg lenger. Det kom en lang ekkel lyd fra han før alle jentene begynte å skrike. "Æsj!" ropte de. "Ekle gris!" ropte noen andre. Jon så ut som han var død inne i seg. Neste dag da Vegard kom på skolen sto Jon helt alene på et hjørne. Det gledet Vegard og Inge. Etter den forrige dag ble det som om de selv ble mye mer godtatt av mange andre. Det var som om de hadde overtatt litt av det populære fra Jon. Fra den dagen våknet Vegard med et smil i munnen og ikke med svette i pannen.